LK-11 2023

Skrevet av Inge Westly

For noen år siden kunne prester i alle deler av landet få tre måneders studiepermisjoner til faglig fordypning opptil flere ganger gjennom sin tjenestetid. For øvrige kirkeansatte har slike ordninger fremstått som en søt drøm. Nå har tilgangen på tid, penger og ansatte i kirken blitt mindre og behovet for felles læringstiltak større.

Lederne er blitt mer bevisste på muligheten til å lede gjennom det faglige. Utviklingen har fått følger for kompetansetiltak, studier og faglig fordypning. Mye som skjer, er bra. I fremtidens kirke bør kompetanseutvikling likevel handle om mer enn realisering av arbeidsgivers strategier, koordinerte prostitiltak og etablering av felles e-læringsplattformer.  

Kirkemøtet vedtok nylig å opprettholde de to sporene for organiseringen av arbeidsgiveransvaret i Den norske kirke. Det betyr ikke at alt vil bli som før. Etter- og videreutdanning (EVU) er ett av områdene hvor det er ønskelig med mer samordning. Sist november arrangerte Bispemøtet en EVU-konferanse hvor behovene for mer tverrfaglighet satte dagsorden. I denne utgaven gir flere av bidragsyterne derfra interessante og konstruktive utdypninger med tanke på tverrfaglighet og samordning på feltet.  

Profesjon eller forvaltning

Det finnes ulike logikker i tenkningen rundt EVU. I organisasjonsteorien snakker man om forskjellene som finnes mellom en profesjonslogikk og en forvaltningslogikk. Profesjonslogikken bygger på tanken om profesjonenes selvstendige yrkesutøvelse, identitet, autonomi, samt de innebygde, kollegiale faglige kvalitetsmekanismer. Etter en slik logikk er det vesentlig at profesjonsutøveren selv har et eierforhold til egen faglighet, fagidentitet og kompetanseutvikling.

En forvaltningslogikk styres av flere typer verdier og mål som kan være demokrati, likebehandling, forutsigbarhet og effektiv måloppnåelse. I denne logikken vil demokratiske beslutninger og arbeidsgivers strategier legge avgjørende føringer for kompetanseutviklingen. I en ideell virkelighet finnes god mulighet for synergi mellom disse. I praksis kan den ene utløse strategier som svekker den andre. Innlegget fra kirkeverge og leder av Norges kirkevergelag, Bård Andreas Bårdsen, reflekterer interessant om en balanse i dette knyttet til den daglige ledelsen i menighetene.

Utvikling for prestene

I bidraget fra Per Kristian Aschim gis en oversikt over historien og utviklingen frem til i dag. EVU for prester har vært prioritert med utredninger, ressurser og stadig bedre ordninger fra 1970-tallet og inn på 2000-tallet. Fra andre tjenestegruppers perspektiv har prestenes ordninger vært så gode at de er oppfattet som et uttrykk for forskjellsbehandling og en utfordring i den todelte arbeidsgiverorganiseringen.

Samtidig har det skjedd endringer for prestene over tid som det er grunn til å merke seg. I 2014 ble det koordinerende ansvaret for EVU flyttet fra PFs organisasjonsapparat til Bispemøtet. Dermed ble de samlede ressursene som ble tilført utviklings- og koordineringsfunksjonene betydelig redusert og ansvaret spredt. Det fikk praktiske følger ved at informasjonsarbeidet, involveringen av praksisfeltet og kommunikasjonen mellom aktørene ble gradvis svekket. Det er mange positive sider ved at bispemøte, biskoper og proster har fått en tydeligere rolle. Samtidig peker Aschim på at færre prester gjennomfører helhetlige fordypningsprogram i dag enn da det såkalte SPP-programmet fantes. Årsakene er flere. Utviklingen kan uansett ikke ses uavhengig av endrede prioriteringer på arbeidsgiversiden og en svakere strukturell forankring i profesjonen.

Helhet og sammenheng

Mer helhet og sammenheng i EVU-arbeidet er et hovedpoeng i bidraget fra Ingrid Vad Nilsen og Jan Christian Kielland i Kirkerådet. Utvikling av en overordnet nasjonal kompetanseplan vil bli prioritert fra deres side. De fremhever en rekke felles kompetansebehov, mulighetene i nye læringsplattformer og nytten av «rett og slett gjøre flere ting sammen enn hver for oss».

Innlegget fra Eldbjørg Leinebø Ekre i hovedorganisasjonen KA gir en helhetlig oversikt over ordningene for de ulike gruppene av KA-ansatte. Ekre peker på behovet for mer koordinerte, likeverdige og rettferdige ordninger, uavhengig av arbeidsgiverlinjer. Faste møtepunkt mellom de ulike ansvarlige både på nasjonalt og regionalt nivå kan være ett viktig skritt. Samtidig trengs det en felles tenkning om planer og ressurser som i større grad forplikter nasjonalt og lokalt.

Harald Skarsaune fra Kirkelig undervisningsforbund (KUFO) fremhever lokale arbeidsgiveres ansvar, men drøfter også løsninger med finansiering knyttet til rettssubjektet nasjonalt. Leiv Sigmund Hope fra Diakonforbundet lufter liknende spørsmål og foreslår et nytt felles nasjonalt fagråd som inkluderer biskopene. Elise Sandnes og Thomas Berbom fra Bispemøtet viser til at biskopene med utgangspunkt i vigslingen bør få et tydeligere ansvar for EVU for alle vigslede stillinger. Her er det mange interessante forslag som peker mot bedre sammenheng.

Samordning og særpreg

Samtidig aktualiseres spørsmålet om hvordan hensynene til helhet og likhet skal balanseres mot de enkelte tjenesters egenart og særlige faglige behov. Bård Andreas Bårdsen spør seg hvorvidt «alle må være med på alt» og om hvilke følger en økt samordning kan få for tidsbruk, ressursbruk og motivasjon. Spørsmålene er viktige. Målet kan ikke være å skape identiske ordninger for alle tjenestegrupper, men at EVU-tilbudet er tilpasset de faglige krav og utfordringer som finnes for de respektive tjenester.

Yrker som krever høyere utdanning fra universitets- og høyskolenivå forutsetter at den enkelte ansatte tar selvstendig medansvar for utvikling av egen faglighet. Det svarer til de vigsledes forpliktelse på videre studier gjennom vigslingen og ordinasjonen. Sandnes og Berbom fremhever et viktig poeng når de understreker at EVU-tilbudene må møte faglige behov hos den enkelte medarbeider så vel som for kirken som helhet. Jeg mener det må bety at det må være en balanse mellom hvor mye arbeidsgiver arrangerer av EVU-tiltak og muligheten for fordypning ut fra den enkelte medarbeiders faglige interesse og initiativ.

Det må være en balanse mellom hvor mye arbeidsgiver arrangerer av EVU-tiltak og muligheten for fordypning ut fra den enkelte medarbeiders faglige interesse og initiativ.

De teologiske lærestedene har gjennom årene lagt mye ressurser i å utvikle videreutdanningstilbud i dialog med kirken og Bispemøtet som den enkelte profesjonsutøver kan søke på. I den senere tid har flere annonserte kurs måttet avlyses, blant annet fordi en for stor andel av medarbeidernes studiekapasitet, og av arbeidsgivers økonomi, i stedet har gått til kollektive tiltak og studiereiser. Det er ikke vanskelig å forstå biskopers og prosters ønsker med dette. Utvikler man for mange kollektive tiltak, vil det likevel kunne undergrave mulighetene for egen-initiert faglig fordypning i møte kirkens grunnutfordring «med å tolke og formidle kirkens budskap i en kritisk tenkende samtid», slik det heter i kompetanseplanen for prester.

Dette temanummeret om EVU bærer preg av at mange vil mye samtidig. Det kan bli et problem hvis kirken skal nå sine mest kritiske kompetansemål i årene som kommer.

Temanummer: Kirkens etter- og videreutdanning – hva nå?

Artikler:

  • Presteforeningens og Kompetanserådets rolle
  • Kirkerådets bidrag til kompetansebygging
  • Ny kirkelig organisering og EVU sett fra Bispemøtet
  • EVU-ordningar for tilsette i kyrkjelege fellesråd
  • Perspektiver fra Kirkelig undervisningsforbund
  • Perspektiver fra Diakonforbundet
  • EVU sett fra lederperspektiv

Månedens salme

Søndagsteksten

Aktuelt