Daglig mottar vi opprivende nyheter om ødeleggelser mennesker er i stand til å påføre hverandre. Samtidig erfarer vi at virkelighetsbildene spriker, konspirasjonsteoriene florerer og grobunnen for tvilsomme regimer styrkes.

LK 4/24
Skrevet av Inge Westly

Utsiktene til en felles, fredelig og bærekraftig sameksistens på kloden synes mer usikker enn på lenge. Som kirke er vi satt til å forvalte et ordforråd som inneholder sterke ord som sannhet, fred og forsoning. Hva kan slike ord bety i møte med den virkeligheten vi har rundt oss nå?

Nylig inviterte Bispemøtet i Den norske kirke til «Teologidager» på MF i samarbeid med alle de teologiske lærestedene og prestenes fagforeninger. Tradisjonen tro hadde programkomiteen satt et teologisk kjernebegrep som overskrift: Hva er forsoning? Begrepet har en lang og kompleks historie i kirkens tradisjon. Temaet innbød dermed til faglige bidrag fra mange ulike synsvinkler. I forrige nummer av LK gjengav vi bidrag fra Teologidagene som presenterte tolkningsperspektiver på Jesu død. I dette nummeret gjengir vi bidrag fra konferansen som i større grad ser på hvordan forsoning kan forstås og praktiseres i livene i dag.

Erfaringer med sannhet og forsoning

Vi er satt til å forvalte et ordforråd som inneholder sterke ord som sannhet, fred og forsoning

Om et fag som teologi iblant kan by på teoretiske øvelser og lek med tanken, så bar teologidagene denne gangen preg av eksistensiell refleksjon i møte med livets hardere realiteter. Hva betyr forsoning i livene til mennesker som soner dommer for drap? Hva blir realitetene for mennesker som er offer for overgrep – må vi erkjenne at forsoning rett og slett ikke er mulig? Hva betyr forsoning og fellesskap med en natur som kneler under vår måte å tenke og leve på? Hva betyr forsoning mellom majoritets- og minoritetsbefolkninger når så mange av de som er berørt opplever å bære begges virkeligheter inne i seg? Perspektivene ble mange. Det interessante er å se hvordan forståelsen av et fenomen som forsoning kan utvides på bakgrunn av erfaringer fra så ulike områder.

Noen tråder kan hentes fra arbeidet i og i forlengelsen av den nasjonale «Sannhets- og forsoningskommisjonen» som har kartlagt fornorskningspolitikken overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner i Norge. Rapporten beskriver forsoning både som en prosess og en tilstand. Sannhet og forsoning kan ikke ses løsrevet fra hverandre, ofte handler forsoning om å anerkjenne den andres perspektiv. Forsoning er en prosess som krever noe av flere parter, og ingen kan pålegges å gi eller ta imot tilgivelse eller inngå i forsoning. Og som kommisjonsrapporten sier: «En forutsetning for forsoning er at det tales sant og direkte om overgrep og urett som er begått.» (s. 631).

På mitt sted

Det er ikke vanskelig å se forbindelsen mellom den tradisjonelle teologiske ordbruken og språket som er vokst ut av sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid. Spørsmålet melder seg for oss som er satt til å forvalte kirkens språklige arv: Hva slags betydning kan talen om sannhet, fred og forsoning få inn i den spenningsfylte virkeligheten vi opplever rundt oss i dag? Gjør det noen forskjell hva jeg sier og gjør på mitt lille sted i verden?

Kan hende. Vi lever i en tid hvor polariseringen øker. Gangsynet svekkes av et sinne som bygger seg opp i møte med motparter folk provoseres av. Gruppetilhørighet og særinteresser fortrenger respekten for de fakta som tross alt finnes i enhver omstridt sak. Da trengs det noen som noen som vil stå opp for de nakne sannheter. Det trengs noen som kjenner forpliktelse på den kunnskapen som bedre vitende faktisk kan bringe frem i en sak. Ofte vil det være andre enn kirken som har dybdekunnskap om spørsmålene det står strid om – det kan gjelde klima, natur, fattigdom, folkerett eller andre av de spørsmålene vi har vært inne på ovenfor. Men, som redskap for fred og forsoning kan kirken være med og tale sannhetens sak. Å være sannheten tro er å understøtte en kultur som verdsetter kunnskap i saker der de store spørsmålene er i spill. 

Denne utgaven

Perspektiver på sannhet og forsoning vil altså prege artiklene i dette nummeret. Vi innleder med en fyldig artikkel som gjengir et hovedforedrag fra Teologidagene holdt av Petra Carlson Redell. Utgangspunktet er natur- og klimakrisen og hun tar til orde for en ny mentalitet og kunnskapsform som avgjørende i møte de endringene som må til. Carlson Redell vil også bli en av de faste bidragsyterne til Klimaspalten fremover. Tormod Kleiven skriver om mennesker som har opplevd overgrep, han drøfter oppgjørets betingelser og understreker hvordan tilgivelse og forsoning ikke alltid er mulig. Rolf Steffensen har bakgrunn som prest i et lulesamisk område, han peker på de strukturelle utfordringene for gruppen som utgjør en minoritet i minoriteten og på mulighetene som ligger i et frigjørende minnearbeid. Per Kristian Aschim tar utgangspunkt i kirkens initiativer i møte med de samiske, kvenske, norskfinske og skogfinske befolkningsgruppene og spør om navnet «Den norske kirke» dermed er et tjenlig navn for fremtiden. Foruten disse bidragene skriver Jan-Olav Henriksen i klimaspalten, Arne Krumsvik har levert en analyse av strategiarbeid og samhandling mellom det lokale og nasjonale nivået i kirken, Arild Vøllestads innlegg stiller spørsmåltegn ved bruken av sentimentalt salmemateriale i forbindelse med nattverden, og vi introduserer en ny spalte «Glimt fra grunnteksten» med hebraisk oppfriskning av Andrew Wergeland ved MF.

Endringer i redaksjonen

Sokneprest Hege Elisabeth Fagermoen har meldt at hun trer ut av LK-redaksjonen etter å ha sittet her siden 2015. Reaksjonen takker for ni sterke år hvor hun har bidratt med høy og allsidig kompetanse, smittende arbeidsglede og inspirerende penn! Samtidig er det en glede å ønske nytt redaksjonsmedlem velkommen: Per Kristian Hovden Sætre er til daglig sokneprest i Hornindal i Møre bispedømme, bosatt i Volda og har bakgrunn blant annet som stipendiat i NT på MF. Mange lesere vil gjenkjenne navnet hans fra solide tekstgjennomganger i bladet. Det er en glede å ønske Per Kristian velkommen inn som nytt medlem i redaksjonen!

I denne fyldige utgaven av LK finner du også disse artiklene:

  • «Jag längtar efter att ställa» om av Petra Carlsson Redell
  • «Når forsoning ikke er mulig» av Tormod Kleiven
  • «Forsoningsteologi i et lulesamisk praksisfelt» av Rolf Steffensen
  • «Vi må snakke om navnet «Den norske kirke»» av Per Kristian Aschim
  • «Strategiar for samhandling mellom kyrkje og lokalmiljø» av Arne Krumsvik

Du finner også innlegg, bokmelding, månedens salme og søndagsteksten.