Barn av regnbuen

av: Hilde Arnesen Publisert: 22. september 2023, sist redigert 22. september 2023 Kategori:

LK 12/23

Skrevet av Hege Elisabeth Fagermoen

Siden begynnelsen av 70-tallet har vi kunnet synge med Lillebjørn Nilsen om en himmel full av stjerner og blått hav så langt vi kan se i sangen «Barn av regnbuen».

Sangen vi kjenner så godt på norsk er en gjendikting av den amerikanske låtskriveren og fredsaktivisten Pete Seegers «My Rainbow Race» fra 1967. Teksten insisterer og proklamerer: «Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror, små barn av regnbuen og en frodig jord»!

Guds drøm

Gjennom de drøyt femti årene som er gått, har sangen blitt brukt både til protest og solidaritetsmarkeringer. Ulike interessegrupper har trykket den til sitt bryst, alt fra fredsbevegelsen til miljøbevegelsen og Pride. Sangens enkle ord om fred, fellesskap og mangfold på en frodig jord ser ut til å treffe menneskers hjerter og eksistensielle lengsler og håp. Med «kirkespråk» hentet fra økumenikken kan vi beskrive sangen som en visjon, en drøm om at alle mennesker skal få leve i et forsonet mangfold i en kosmisk fredstilstand. Det er drømmen om paradis. Vokalisten i Kaizers Orchestra Janove Ottesen har sagt: Alt du kan drømme, alt det kan hende. Det vi drømmer om og lengter etter, kan vise oss veien vi må gå for å komme fram dit hvor drømmen kan bli virkelighet.

Som kristne tror vi at den drømmen er Guds drøm for oss og ligger plantet i oss som et minne om det som var og det som skal bli. Men vi er et stykke unna ennå. Mangfoldet er under stadig press og er truet fra så mange kanter, og på så mange måter.

Det forsonede mangfold

De tre artikkelforfatterne peker på ressursene vi finner i kirkas tro og tradisjon for å ivareta og kunne glede oss over det store mangfoldet vi er skapt til og i. I møte med nye etiske og praktiske utfordringer som følger av ny viten og utviklingen av ny teknologi, kan Bibelen, liturgien og det kristne fellesskapet gi avgjørende bidrag til å skjelne mellom det som leder oss på den gode veien til dette forsonede mangfoldet og det som ikke gjør det. Som kirke bærer vi på en kosmisk frelsesdrøm: «Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid» leser vi i Forkynnerens bok. Snart to tusen år etter at Paulus skrev sitt brev til menigheten i Roma, er det ikke vanskelig å være enig i opplevelsen av at «helt til denne dag sukker og stønner det skapte samstemt, som i fødselsrier». Det skapte sukker og stønner tungt i vår tid. Kan kirken bidra til at det ikke blir dødskramper, men er de fødselsriene som Paulus beskriver?

Vi bekjenner troen på en skaper, en frelser, og en tilstedeværende og livgivende Ånd. Ord som «alt» og «samstemt» minner oss om at alt det skapte er en del av en helhet. I den helheten hører vi mennesker til. Kirken er Kristi kropp. Vi er kalt til å bære denne drømmen, og holde veiene åpne til menneskenes hjerter. Hvordan?

Mangfold og ansvar

Lege og etiker Morten Magelssen tar oss inn i refleksjoner rundt fosterdiagnostikken som i 2020 ble innført som et tilbud til alle gravide. For de gravide skjedde en dreining fra at en var omfattet av helsevesenets svangerskapsomsorg til at det nå tilbys tester som har som formål å påvise sykdom og avvik hos fosteret. Dette fører til at flere som venter barn blir satt på nye og vanskelige valg.

Både valget om å takke ja eller nei til tilbudet om fosterdiagnostikk og ja eller nei til muligheten for abort når det påvises sykdom eller avvik, utfordrer ideen om selvbestemmelse og gir mennesker en ny grad av ansvar, skriver Magelssen. En vet nå for eksempel at 90% velger abort når det påvises Downs syndrom. Det har vært en forskyvning av ansvaret fra samfunnet til den enkelte når det gjelder å forholde seg til og ivareta de sårbare, det uforutsette, det som kan oppleves som avvik. Kan det være at vi ved dette også litt for enkelt frasier oss det kollektive ansvaret vi har for å ta imot og ta vare på det mangfoldet vi alle er en del av?

«Hvordan kan kirken støtte de som står i disse vanskelige valgene?» spør Magelssen.

Han viser til hvordan kirken selv begynner med historien om risikoprosjektet det var å bringe et barn fram til livet i et uavklart parforhold og under en pålagt reise. I denne kirkens tro og tradisjon fins det mange ressurser til kunne å bistå mennesker som blir stilt overfor vanskelige valg, og som må stå i det risikoprosjektet livet er og byr oss.

Det sårbare livet

Det fører oss videre til den neste artikkelen av Harald Hegstad. Han skriver om kirken og transdebatten. Hva slags stemme skal kirken bruke, og på hvilket grunnlag skal kirken tale i møte med mennesker som erfarer kjønnsinkongruens?

«Fra samfunnets side har vi sett en økende aksept for transpersoners mulighet for å være den de ønsker å være. Det finnes medisinske behandlingstilbud, og det er mulig å endre juridisk kjønn. For tiden diskuteres det om det bør innføres en tredje kjønnskategori…», skriver Hegstad.

Som kristne kjenner vi godt til evangelienes fortellinger om hvordan Jesus møtte mennesker som opplevde undertrykkelse, skam og smerte over hvem de var med oppreisning og verdighet. Å få leve i lyset er frigjørende både for enkeltmennesket og fellesskapet. «Først og fremst handler dette spørsmålet om sårbare mennesker som søker å finne sin vei og sin plass i livet», skriver han. Med sin artikkel bidrar Hegstad til en god retning for kirkens videre samtale og bidrag til samfunnsdebatten. Ikke minst gir den et viktig bidrag til kirkens selvforståelse i dette spørsmålet.

Verden og frelsen

I den tredje artikkelen etterspør Marion Grau kirkens stemme og rolle i den pågående klima- natur- og fordelingskrisen. På trinitarisk grunn – og med støtte i kirkens tro og tradisjon – gir hun oss helt nødvendig hjelp til kriseforståelsen og kriseaksepten, og nøkler til å forstå hva vi kan være og gjøre i den situasjonen vi mennesker har brakt oss selv inn i. «Stemmen innad må være mer tro til den krisen som foregår i våre liv, og stemmen utad bør være mer modig» skriver Grau, som er oppgitt over for mye «koseteologi».

«Hva om vår frelsesstatus har å gjøre med hvordan vi forholder oss til de minste og svakeste i skapelsen, ikke bare menneskene? Det er jo nettopp de svake, usynlige skapningene som gjør menneskelig liv mulig på denne jorden som Gud har skapt.»Grau forankrer motivasjonen for den snuoperasjonen – omvendelsen – som må til for å redde den jorda vi bor på og våre liv, i sentrale begreper som skapelse og frelse. Disse begrepene gir retning og motivasjon for handling som kan gi håp, og som kan hjelpe oss å gi slipp på det kjente for å ta i mot det nye livet. Jeg håper den blir lest av mange!

«For sammen skal vi leve, hver søster og hver bror, små barn av regnbuen på en frodig jord…» Guds drøm. Kan du ønske mer?