Sola

Kanskje kunne det heller handle om sola (lat.), dette lille ordet som i så stor grad har preget luthersk teologi gjennom 500 år: Sola – i betydningen alene eller ene. Ordet har ulike betydningsvalører på latin. Her spiller både det unike/enestående sammen med det ensomme/forlatte. Sola ble i utformingen av luthersk teologi først og fremst et uttrykk som skulle skarpstille teologien, tydeliggjøre det som var trosgrunnlaget, opp mot katolsk lære.

Selv om Melanchthon anvendte begrepene sola gratia og sola fide allerede i 1554, ble ikke disse begrepene systematisk artikulert før i det 20. århundre. I de fleste av de tidlige uttrykkene for sola-teologien, som hos Theodore Engelder i 1916, var det de tre solaene som ble vektlagt:

• Sola scriptura – skriften opp mot tradisjonen

• Sola gratia – nåden opp mot fortjenesten

• Sola fide -  troen opp mot gjerningene

Senere utvidet Emil Brunner ”sola-teologien” til også å omfatte Soli Deo Gloria og ikke minst Solus Christus, Kristus alene. Derfor skrives det ofte om de fem ”sola-er”. Jeg er takknemlig for å kunne høre til i en luthersk tradisjon som har tydeliggjort sin teologi på denne måten.

Fare for forenkling

Men alle spissformulerte presiseringer bærer med seg en fare for forenkling. Og de presiseringene som var nødvendige å gjøre på 1500-tallet, er ikke nødvendigvis de mest påkrevde i dag. Teologien vil alltid søke mot nyanseringene; det er mer å si om skriften enn at den står alene; den har alltid levd og er blitt fortolket i lys av andre skrifter og annen kunnskap. På samme måte står verken nåden eller troen alene. Begrepene holdes sammen med andre begreper: Nåden kommer sammen med sannheten, slik at den ikke skal forveksles med alminnelig raushet. Troen er virksom i gjerninger, slik at den ikke skal forveksles med en intellektuell eller emosjonell prestasjon. Og når det gjelde Soli Deo Gloria, har flere påpekt at både Johan Sebastian Bach og andre fromme begavelser gjerne kunne få litt av æren for sine mesterverk selv, i stedet for å gi bort alt til Herren.

Likevel skal kanskje den siste sola få bli stående uten modifikasjoner eller supplementer: Solus Christus. Det er Jesus Kristus som gjør kristendom til nettopp kris-tendom. Vi har til og med fått beholde hans navn og merke i den vanligste betegnelsen for dem som tror på ham, nemlig de kristne. Solus Christus var ikke omdiskutert i reformasjonen og bør ikke være det nå heller. Allede andre sola-ene hviler på Jesu liv og gjerning. Han er skriftens sentrum; han er nådens kilde; han er troens gjenstand. Men skulle det høres ensomt ut, så er jo heller ikke Kristus alene i den ensomme betydningen av ordet. Han inngår i det mest intime fellesskap som tenkes kan, Den hellige treenighet.

I oktober ble den amerikanske teologen Marcus Borg introdusert på norsk, med etterfølgende debatt om denne utgaven av amerikansk ”liberal protestantism”. Den debatten er verdt et eget temanummer av LK. Men en annen av Borgs boktitlerkan være et bedre innsteg til julehøytiden, under overskriften Solus Christus: ”Meeting Jesus again for the first time”.

Avslutningen av reformasjonsmarkeringsåret faller også sammen med avslutningen av min redaktørtid i Luthersk Kirketidende. Takk for meg, og takk til dere som har lest og noen ganger kommentert noen av de 45 lederartiklene jeg etter beste evne har levert gjennom 9 år!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Felles uttalelse
Jeg skammer meg ikke over evangeliet
Evangeliet etter Luther
Ellipsetenkningen i norsk kirkedebatt i 1960-årene

Ord av Luther

Fra bokfronten

Søndagsteksten:
3. søndag i åpenbaringstiden
Såmannssøndagen
Kyndelsmesse

Fra bispedømmerådene