Det er minst to grunner til at forsoning er et viktig tema akkurat når dette nummeret av Luthersk Kirketidende leses. 

LK 07-2017
Skrevet av Sjur Isaksen

For det første er påsken svært nært forestående. Påskens hendelsesforløp er teologisk blitt forstått som en avgjørende del av en forsoningsprosess. For det andre er en av bladets målgrupper prester. Og ved alle presteordinasjoner leses ordene fra 2 Kor 5,18: ”Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste.” Hva vil det si å gå inn i forsoningens tjeneste? I dette nummeret har vi to artikler som omhandler konflikt og forsoning, både mellom mennesker og i forholdet til Gud.

Kirken blir fra tid til annen beskyldt for å være irrelevant; det vil si at den i hoved sak svarer på spørsmål folk ikke stiller. Et spørsmål kirken har lagt mye vekt på å besvare, er Martin Luthers eget spørsmål fra klostercellen: ”Hvordan finner jeg en nådig Gud?” Umiddelbart høres dette ut som et relasjonelt spørsmål, et spørsmål som spiller seg ut i forholdet mellom Gud som den ene part og mennesket Martin som den andre. En slik relasjonell forståelse av forsoningen forutsetter en relasjonell konflikt, et skisma. Det er noe i veien med forholdet mellom Gud og menneske, noe som må repareres. Denne skaden i forholdet blir ofte forstått som en objektivt tilstedeværende skade som ikke nødvendigvis handler om en opplevelse av konflikt. For Martin Luther var det imidlertid en sterkt følelsesladet konflikt, en opplevelse som drev ham til fortvilelse. Det var også en ny forståelse av Guds rettferdighet som ga ham en gjennomgripende frihet fra denne fortvilelsen og som motiverte hans reform. Sagt på en annen måte: Reformasjonen var sjelesørgerisk motivert fra start til mål, hvis den har noe mål.

Men det er tungt for prester og teologer å fortsette å gi det samme relasjonelle forsoningssvaret hvis ingen lenger stiller spørsmålet. Vi blir trøtte av først å skulle få fram fortvilelsen hos folk, for så å presentere dem for lettelsen. Noen ganger føles det ikke helt redelig. Det mangler fortsatt ikke på relasjonelle konflikter, men Gud er sjeldnere den ene av partene. I en omfattende undersøkelse av hvilke tema som oftest berøres i norske presters sjelesorgsamtaler, er det de mellom menneskelige og intrapsykiske konfliktene som dominerer (Danbolt, Stifoss-Hansen, Grung 2016). Er det mulig å snakke teologisk om forsoning på andre måter enn gjennom ”broillustrasjonen” der korset legges som den ene, nyopprettede og endegyldige for bindelsen over avgrunnen mellom Gud og menneske?

Når Gud i mindre grad enn tidligere erfares som en ekstern motpart i en konflikt, betyr det kanskje at konflikten i større grad har flyttet inn i det enkelte menneske. Det er i det intrapsykiske at stemmene diskuterer med hverandre; det er i den enkeltes følelser at selvfordømmelsen og ambivalensen spiller seg ut i fortvilelse. For noen er Gud en del av denne kampen, men ofte på en uklar måte. Gud er en av mange stemmer i den interne konflikten, men spørsmålet blir ikke hvor jeg finner en nådig Gud, men hvor jeg kan finne et nådig ”selv”. Evangeliet kan tale til denne smerten. Forsoning med seg selv er ingen annenrangs forsoning; for et troende menneske vil en slik indre forsoning alltid ha med Gud å gjøre. At Gud også kanskje driver med en del intrapsykisk forsoningsarbeid for sin egen del, er en side av saken. Den objektive forsoningslære forstås et stykke på vei som et indre oppgjør i Gud.Men i forkynnelse og sjelesorg kan vi med fordel ta i bruk et vidt spekter av språk for hva Guds frelsesgave består i. Ikke minst kan selve ordets gave utfoldes; det har frigjørende kraft både for gudsforhold, mellommenneskelige relasjoner og for mitt eget strev med meg selv.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Forsoning og tilgivelse som tema i sjelesorgen
Forsoning i påsken
Biskop på usikker grunn

Ord av Luther

Søndagsteksten:
4. søndag i påsketida
5. søndag i påsketiden
17. mai
6. søndag i påsketiden

Fra bispedømmerådene