Bispemøtet 100 år

Selv om biskopene kunne møtes av og til også før den tid, var det først i 1917 at møtet ble etablert som en fast institusjon etter initiativ fra kirkestatsråd Jørgen Løvland. Siden det første bispemøtet 6.–17. november 1917 i Oslo bispegård har Bispemøtet vært en viktig institusjon i Den norske kirke. Det formelle grunnlaget for Bispemøtet kom på plass gjennom en kongelig resolusjon i 1934, mens Bispemøtet i dag er hjemlet gjennom en egen paragraf i kirkeloven (§ 26). I tillegg finnes det bl.a. et Reglement for Bispemøtet, fastsatt av Kirkemøtet. Når en ny kirkeordning skal utformes, må også reglene for Bispemøtet utformes på nytt. Det gir anledning til å reflektere over den rolle Bispemøtet spiller og bør spille i vår kirke. Fra sin spede start har Bispemøtet etter hvert utviklet seg til å bli en svært betydningsfull institusjon i Den norske kirke. Det kan man ikke minst takke ruvende presesskikkelser for, ikke minst Eivind Berggrav, Johannes Smemo og Andreas Aarflot. Aarflot har for øvrig selv bidratt til å dokumentere Bispemøtets historie fram til sin egen bispetid, i boken Bisperåd og kirkestyre (Eide forlag 2011).

Kirkelig lederskap på nasjonalt plan

Mens statlige organer tok seg av de økonomiske og administrative sidene ved kirkestyret, etablerte Bispemøtet seg raskt som et viktig organ for teologisk og strategisk ledelse i kirken. Også liturgisaker som formelt skulle vedtas av regjeringen, ble behandlet i Bispemøtet før endelig vedtak ble fattet. Ikke uten grunn er høymesseliturgien fra 1977 blitt omtalt som ”bispemessen”. Også i økumeniske spørsmål har Bispemøtet spilt en viktig rolle. Gjennom Bispemøtet har biskopene kunnet utøve kirkelig lederskap på det nasjonale plan, ikke bare i sine egne bispedømmer.

Utviklingen av de kirkelige rådsorganer, ikke minst opprettelsen av Kirkemøtet i1984, har ført til at Bispemøtet ikke lenger er det eneste kirkelige organ på na-sjonalt plan. På mange måte rhar dette ført til en svekkelse av Bispemøtets rolle, der andre kirkelige organer tar hånd om saker hvor Bispemøtet tidligere hadde det avgjørende ord. Det betyr på ingen måte at Bispemøtet har blitt uviktig, men det har noen ganger ført til uklarhet og kompetansestrid.  At Bispemøtet fortsatt ivaretar en vesentlig rolle, kommer til uttrykk i bestemmelsen i Kirkemøtets forretningsorden (§ 2–4) om at det kreves to tredjetalls flertall for å overkjøre en tilråding fra Bispemøtet (forutsatt to tredjedels flertall i Bispemøtet) i saker av læremessig karakter. Opprettelsen av et eget presesembete knyttet til Nidaros bispedømme i 2011 kan forstås som et forsøk på å styrke Bispemøtets rolle overfor det kirkelige demokrati.

Bispetjenestens særpreg og oppgaver

Dessverre har debatten om framtidig kirkeordning til nå i stor grad blitt fiksert på arbeidsgiverspørsmålet og biskopenes rolle som arbeidsgivere for prestene. Dette er viktig nok, men bør ikke definere utformingen av biskopenes og Bispemøtets rolle i den fremtidige kirkeordningen. I stedet er det nødvendig å ta utgangspunkt i de helt grunnleggende spørsmål om bispetjenestens særpreg og oppgaver.

For en slik avklaring har vi i de senere år fått hjelp fra ulike økumeniske dokumenter til å utdype en tradisjonell luthersk forståelse av bispetjenesten. Det sentrale begrepet er i denne sammenheng tilsyn – episkopé. Et eksempel er Limadokumentet fra 1983 som sier at ”en tilsynstjeneste (episkopé) [er] nødvendig for å uttrykke og bevare legemets enhet” (Dåp, nattverd og embete, Embetet pkt. 23). I Fellesuttalelsen fra Porvoo fra 1992 påpekes noe som man også finner i andre dokumenter, nemlig at ”tilsynsembetet utøves personlig, kollegialt og innenfor fellesskapet” (pkt. 44).

Dette siste punktet viser at en forståelse av Bispemøtet som et rent drøftings- og samordningsorgan for biskopene er utilfredsstillende. Den enkelte biskop gjør sin primære oppgave som tilsynsmann eller -kvinne i sitt eget bispedømme,og denne tjenesten utøves som en personlig tjeneste. Men tjenesten kan ikke utøves rett om ikke den enkelte biskop står i et kollegium av tilsynspersoner, der man utøver tilsyn sammen og i en viss forstand også har tilsyn med hverandre. En slik kollegial tilsynsoppgave er ikke bare noe som skjer internt mellom biskopene, men også overfor hele kirkefellesskapet. Det skjer i det økumeniske fellesskapet, i møte med andre kirker og deres tilsynspersoner. Og det skjer i fellesskapet i Den norske kirke. Selv om det meste av tilsynet foregår på bispedømmenivå, trenger også nasjonalkirken og dens organer biskoppelig tilsyn. Slik sett kan man forstå Bispemøtets rolle overfor Kirkemøtet som en tilsynsoppgave, noe som ikke betyr at Kirkemøtet mister rollen som Den norske kirkes øverste organ.

Et viktig poeng er i denne sammenheng at tilsynsoppgaven ikke er et alternativt kirkestyre til de organer somhar fått tildelt slike oppgaver,men er fokusert på det sentrale i kirkens oppdrag. I et annet økumenisk dokument uttrykkes dette som ”to hold the local congregations in communion, to safeguard and hand on apostolic truth, to give mutual support and to lead in witnessing to the Gospel” (The Nature and Mission of the Church, WCC 2005, pkt. 91).

Arbeidet med en framtidig kirkeordning gir en god anledning til å gjennomtenke hvordan Bispemøtet best kan fylle en slik rolle. Etter mitt skjønn trenger Bispemøtet i alle fall en annen type formålsparagraf enn den som ligger i den nåværende kirkeloven.

For øvrig er det grunn til å gratulere Bispemøtet med 100-årsjubileet.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Global reformasjon
Fra Guds hjerte til menneskets sjel
Hva er det verdt?
Organisering - til glede og besvær

Månedens salme

Ord av Luther

Søndagsteksten
15. søndag i treenighetstiden
16. søndag i treenighetstiden
Mikkelsmesse
17. søndag i treenighetstiden

Fra bispedømmerådene