Antievangelist

Selv om det indre stressnivået ved å bære beredskapstelefonen var lavere denne gang enn forrige gang, kjenner jeg likevel en lettelse over å kunne levere den videre, som en stafettpinne. Det ble bare ett oppdrag denne uka. Bare én familie som fikk livet sitt snudd på hodet ved et besøk av en prest som ringte på dørklokka med et tydelig alvor skrevet i ansiktet. Jeg har tenkt at det var evangelist jeg skulle være, en som bærer fram godt budskap. Men ikke denne gangen. Jeg blir aldri vant til dette. Jeg gruer meg hver gang. Men jeg vet to ting:

- Det verste har allerede skjedd. Og de som trenger å vite det, må få vite det på en så tydelig og omsorgsfull måte som mulig. Det er ikke jeg som er skyld i det  som har skjedd.

- Det er ikke meg det er synd på. Det er ubehagelig, men det er tusen ganger verre for dem jeg går til.

Formalisert i 2005

Hvordan og hvorfor er dette arbeidet blitt en del av min prestetjeneste? Det er en lang tradisjon som ligger til grunn for denne praksisen, trolig begrunnet ut fra en forestilling om at presten gjennom forvaltning av kirkens ritualer følger et menneske fra vugge til grav. Dermed var det naturlig at også meddelelse av brå og uventet død var en oppgave som tilhørte profesjonen. Men dette var ikke nedfelt i noen kirkerettslig forordning og heller ikke festet i noen form for formalisert avtale før i 2005. Teologen Sindre Kulø skriver i en masteroppgave (Kulø 2006): ”Histo­risk ­sett­ ser­ det ­ikke­ ut­ som ­om ­presten ­har ­hatt­ et formelt­ ansvar­ for ­å melde ­dødsbudskap ­ved ­brå død, ­i­alle­fall ­ikke ­kirkerettslig ­sett.­Verken ­i­ eldre kirkerett­ eller­ nyere­ norsk­ kirkerett ­er­ prestens­ ansvar for ­å ­melde ­dødsbudskap ­til de­n nærmeste ­pårørende nedfelt.” Det er først i 1990 at det å gå med dødsbud blir eksplisitt uttrykt som en plikt i Tjenesteordning for menighetsprester. I § 2 ledd c står det slik: c)utøve ­sjelesorg ­og ­veiledning , gå ­med ­dødsbud,­ reise­ i­ sok­ne­bud­ og ­også ­ellers­ besøke­ syke... Omtrent samtidig fastslår imidlertid Justisdepartementet at det overordnede ansvaret for å varsle pårørende ligger hos politimyndigheten: ”Etter ­§§­86­ og ­94­ i ­Politiinstruksen ­ligger ­ansvaret for­ varsling ­av pårørende ­om ­dødsfall­ ved­ ulykker, katastrofer ­og ­kriminelle ­handlinger­ hos­ politiet.­ Politiet­ kan ­imidlertid ­overlate­ selve­ formidlingen ­av dødsbudskapet­ til andre.”

Ingen begrunnelser

Fra 2005 har dette samarbeidet vært regulert av en avtale mellom prestenes organisasjoner og det daværende Kirke- og kulturdepartementet. Avtalen tydeliggjorde prestenes plikter og ga økonomisk kompensasjon for beredskapen. Siden 2016 har denne beredskapen også vært en regulert del av prestenes arbeidstidsavtale. Det som imidlertid er påfallende, er at det ikke finnes prinsipielle faglige eller politiske begrunnelser for dette samarbeidet, verken i forarbeidene til Politiinstruksen i 1990 eller til avtalen mellom prestenes organisasjoner og departementet.

- Faglige innvendinger kunne handle om at andre yrkesgrupper har mer og bedre utdanning i krisereaksjoner enn det prestene har. Dette er trolig sant. Samtidig fordrer det å gå med et dødsbudskap en erfaring fra et samtalefelt som ikke har de kliniske omgivelser og kjennetegn som mange behandlere arbeider innenfor. Prester har en slik erfaring. I tillegg er prester utdannet til å ta imot og romme den eksistensielle smerten som brå død ofte kan utløse.

- Politiske innvendinger har sporadisk blitt reist, ikke minst ved Humanetisk forbund: ”For­ mange ­kan ­det­ oppleves ­som ­et­ overgrep hvis­ det­ er ­en­ prest­ som kommer­ på ­døren,”­ sier Kristin ­Mile ­og ­legger­ til: ­”Dette ­er­ politiets ­ansvarsområde ­som­ de­ har­ skjøvet­ over­ på­ preste­tjenesten.” (Dagen 11.12.15) Denne innvendingen har tyngde, men har likevel i liten grad bidratt til en sterk opinion mot ordningen. Det tyder på at prester i mange sammenhenger vurderes mer ut fra sin praktiske kompetanse enn ut fra sin religiøse representasjon. Prester går fortsatt med dødsbudskap til mennesker med svært ulik tilknytning til kristen tro og livsanskuelse.

Viktig arbeid

Jeg betrakter det å gå med dødsbudskap som et oppdrag jeg gjør på vegne av politiet og storsamfunnet. Arbeidet er viktig; flere forskningsrapporter konkluderer med at måten et dødsbudskap formidles på, er avgjørende for de pårørendes etterreaksjoner. Når det sivile samfunn, ved politiet, fortsatt vurderer kirkens prester som den mest nærliggende samarbeidspartner i dette viktige arbeidet, antar jeg at dette er ut fra en vurdering av kompetanse og ikke bare ut fra sedvane. Og det er påfallende ofte at pårørendes reaksjon overfor den budbærende presten også innbefatter takknemlighet. Så absurd det enn kan fortone seg, blir prester takket for at det var nettopp de som kom med det vonde budskapet.

Skal vi fortsette med å være budbærere for dårlige nyheter? Jeg synes vi skal fortsette å svare ja når det sivile samfunn ber om vår hjelp. Da er det ikke avgjørende om oppgaven er lett eller tung, eller om det er gode eller dårlige nyheter vi går med.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Hvordan forholder lutherske kirker seg til Augustanas fordømmelsesutsagn i dag?
Én kirke, enhetlig ledelse
Vi er en ordkirke

Bokmeldinger

Ord av Luther

Søndagsteksten:
5. søndag i treenighetstiden
Aposteldagen/6. søndag i treenighetstiden
7. søndag i treenighetstiden

Fra bispedømmerådene