Beredskap

Debatten beveget seg i stor grad langs to relativt uavhengige akser. Den ene aksen handlet om de religionspolitiske sidene ved en slik ordning i et samfunn der ikke alle vil finn edet naturlig å bli kontaktet av en prest i en krisesituasjon. Bør man ikke spares for et kirkelig nærvær i en krise, når man ikke hører til i Kirken og ikke deler dens tro? Den andre aksen dreide seg om prestenes eget forhold til det å gå med dødsbud på vegne av politiet. Er det trygt, og er det en riktig prioritering av tid og penger i en prestetjeneste som er under press?

Den første problemstillingen har viktige prinsipielle sider, og disse blir belyst i Sturla Stålsetts artikkel i dette temanummeret. Utredningen Det livssynsåpne samfunn (NOU 2013:1) anbefaler at denne beredskapen ikke lenger skal legges til representanter for et trossamfunn som Den norske kirke, men at oppgaven ”tillegges en livssynsuavhengig aktør, som for eksempel helsepersonell”. Andre bidragsytere, blant annet prost Kristin Moen Saxegaard, anerkjenner betydningen av disse prinsipielle overveielsene, men understreker i større grad den tilliten kirkens prester blir gitt av det sivile samfunn i slike og liknende oppdrag. Det skal gode teologiske argumenter til for at en kirke skal takke nei til denne tilliten og frasi seg dette diakonale oppdraget for det samfunnet kirken skal være kirke i.

Den andre problemstillingen er mer pragmatisk og handler om trygghet og yrkesmessige prioriteringer. Martin Enstad i PF stiller spørsmål ved hvor sentral denne beredskapen er i prestenes tjeneste, ikke minst i en tid der vi ser innstramminger i ressursene. I denne saken ligger det mye makt i fagforeningenes føringer siden det er de som deltar i reforhandling av avtaleverket, på vegne av sine medlemmer. Kapellan Eva Klokkerud skriver innsiktsfullt om sin egen deltakelse i beredskapen og konkluderer med at dette arbeidet er klart innenfor kirkens oppdrag, og at det finnes måter å organisere det på, som gjør det mer forsvarlig enn det er i dag. Hun berører også samarbeidet med politiet, som mange prester opplever konstruktivt og støttende. Politiprest Inge Ålgård kan belyse dette fra innsiden og formidler et klart inntrykk av at politiet på sin side verdsetter samarbeidet med prestene høyt. Både Klokkerud, Saxegaard og Ålgård ser beredskapsarbeidet som sentrale pastorale og sjele sørgeriske funksjoner.

Det er ikke slik at de religionspolitiske overveielsene i dette spørsmålet er mer ”prinsipielle” enn de diakonale og pastorale overveielsene. Begge innfallsvinklene til spørsmålet er gyldige og må veies mot hverandre. Det er fremmed for kirken å svare nei til et diakonalt og sjelesørgerisk oppdrag som allerede er fundert i en etablert tillit, og som ved god organisering kan innarbeides i prestenes arbeidshverdag. Derfor vil jeg mene at det å initiere en avvikling av beredskapen, fra kirkens side, medfører en betydelig defensiv tilbaketrekning og i verste fall forspillelse av tillit. Som Saxegaard skriver, bør det være mulig å svare helhjertet ja til oppdraget og ivareta det gjennom en god og geografisk tilpasset organisering.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Beredskap og kirke i et livssynsåpent samfunn
Beredskap sett fra prostesetet
Den aktive menighetsprests perspektiv på å delta i beredskapsavtalen
Samarbeid er beredskap
Vi må prioritere

Månedens salme

Ord av luther

Søndagsteksten
Julaften
Julenatt/ottesang