– Det Jerusalem som ridderne kjempet for, var på én gang byen i Palestina og det eschatologiske Gudsriket, sier MF-professor Kristin B. Aavitsland. Hun forsker på Jerusalem og på korstogene.

Kristin Bliksrud Aavitsland er professor i kirke- og kulturhistorie ved MF. 

Hennes faglige kompetanseområder er kunsthistorie, middel-
alder, kulturhistorie, bilder og religiøs praksis, kirkebygg og kulturminnevern

Kristin Bliksrud Aavitsland har siden høsten 2015 ledet forskningsprosjektet Tracing the Jerusalem Code: Christian Cultures in Scandinavia. Prosjektet har undersøkt hvordan forestillinger om den hellige byen Jerusalem, det lovede landet og det utvalgte folket har preget skandinavisk kultur, politikk og tro gjennom det siste årtusen.

Jerusalem
– Fra kristningen av Skandinavia omkring år 1000 og frem til vår tid er referansene til Jerusalem konstant tilstedeværende, ikke bare i kirkelige og teologiske sammenhenger, men også i historieskrivning, byplanlegging, nasjonsbygging, lovgivning, litteratur og bildekunst, forteller Aavitsland.

Hun forklarer at betydningen av Jerusalem-referansene har endret seg med skiftende tider. Det er disse skiftende tolkningene som Aavitsland og hennes forskerteam har undersøkt de siste tre årene. De har stilt spørsmålet: Hvilke betydninger rommer ideen om Jerusalem, og hvordan brukes den?

– Vi har gjort funn som vi mener gir nye innsikter i kristendomshistorien i vår del av verden. Dette vil vi presentere samlet i tre bøker som kommer til neste år, sier Aavitsland.

Korstog og Det hellige land
Prosjektlederen er selv middelalderforsker, derfor handler hennes egne forskningsbidrag om de tidligste århundrene av det tusenåret som dette store prosjektet omfatter.

– Med kristningen «koblet» de nordiske landene seg på en felleseuropeisk kultur der Jerusalem, «verdens navle», var et sentralt orienteringspunkt for forståelsen av tilværelsen. På 1100-tallet, da kirkestrukturen ble fastlagt og en selvstendig litterær kultur utviklet seg i Skandinavia, var Jerusalem og Palestina for første gang under vesteuropeisk styre, etter det første korstoget i 1099. Skandinavene deltok i korstog til Det hellige land, men definerte også sine egne militære ekspedisjoner til ikke-kristne områder som Baltikum og Finland som korstog, siden målsetningen var den samme: å vinne land og folk for kristentroen og bekjempe hedendom og vantro, sier Aavitsland.

Hun forteller at kristendomsformen som fikk fotfeste i Skandinavia uunngåelig var preget av korstogsideologien.

– Det å være kristen var først og fremst å forsvare og å utbre troen med våpen i hånd, og derfor en sak for den våpenføre delen av befolkningen, sier Aavitsland.

En vei til frelse
I en av sine forskningsartikler undersøker hun en type bilder fra 1100- og 1200-tallet som er bevart i flere danske og i noen norske kirker. Bildene viser riddere i kamp, slagscener, beleiring av en by og lignende.

– Mange har spurt seg om hva disse «verdslige» motivene gjør i kirkerommet. Naturlig nok er de satt i forbindelse med korstogene, og de er blitt sett på som politiske snarere enn religiøse bilder.

I sin artikkel viser Aavitsland hvordan disse krigsbildene er nøye integrert i kirkerommets utsmykning for øvrig, og egentlig ikke kan forstås utenfor en kultisk, sakramental kontekst. De er et produkt av den militære elitens ridderkultur, som anså rettferdig krig som en like ærerik vei til frelse som almisser og gode gjerninger.

– Den kristne ridder skulle oppsøke krigens lidelser og gjennomleve dem som en etterligning av Kristi lidelse. Krig mot «Kristi fiender» ble i dette perspektivet oppfattet som en form for bot, og det Jerusalem som ridderne kjempet for, var på én gang byen i Palestina og det eschatologiske Gudsriket.

Kunnskap og dybde
Aavitsland sier at kristne på 1100-tallet altså legitimerte vold gjennom det de så på som krigen mot vantroen.

– I dagens politiske debatt blir denne delen av vår historie stadig mobilisert for vidt forskjellige ideologiske formål, enten det er som «inspirasjon» for motstand mot islam, eller som argument for den vestlige kulturens påstått iboende og undertrykkende imperialisme. Ingen av disse måtene å forstå historien på er legitime. Begge innebærer sterke forenklinger, grove anakronismer og mangelfull kunnskap om den historiske konteksten. Min forskning er et lite bidrag til å gjøre debatten mer kunnskapsbasert og forståelsen dypere, sier Aavitsland. 

Forskning