Caps lock

Trekk pusten før du skyter

(LK  21/19) I en stadig mer polarisert debattkultur trenger vi å lytte til hverandre på en måte som gjør at vi klarer å gjengi – også våre meningsmotstandere – på måter de kan kjenne seg igjen i. 

Av Kjersti Gautestad Norheim

Hvordan kan kirken være  med å skape en debattkultur som gir rom for å trekke pusten og ta dilemmaene vi møter, på alvor?

"Kjære unge kvinne, hold hardt på lederambisjonene" var overskriften på en kronikk som næringslivsleder og forfatter Anita Krohn Traaseth skrev i Aftenposten i starten av november. Her gir Traaseth fem tips om hva kvinner ikke bør gjøre på vei mot lederstillinger. Under punkt tre, som handler om ansvar på hjemmebane, skriver hun at det å la barna gå for lut og kaldt vann av og til ikke nødvendigvis trenger å være skadelig, men at ”det kan bli skikkelig fine folk av barn som lærer seg tidlig å ta ansvar”.

Kronikken ble noen dager senere besvart av psykolog og førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høyskole, Eystein Våpenstad, i en kronikk som ble publisert på NRK Ytring under overskriften ”Overklassens omsorgssvikt”. Her skriver Våpenstad: ”Foreldre som prioriterer bort sine barn til fordel for en topplederjobb, skader sine barn alvorlig.” Denne meningsutvekslingen var den direkte foranledningen til at nyhetsredaktør Veslemøy Østrem i avisen Vårt Land skrev kommentaren ”Trekk pusten før du skyter”, med underoverskriften: ”Velkommen til en offentlig samtale der man trekker raskere enn sin egen skygge.”

Å trekke pusten før man skyter er et godt råd, ikke minst i en debattkultur som blir stadig mer polarisert. Det kan være viktig å trekke pusten og legge inn et solid mellomleggspapir før manskriver i vei med CAPS LOCK og brølende tekst, som Østrem i sin kommentar anklager Våpenstad for å gjøre. Samtidig kan det være krevende. Mange av sakene som diskuteres, angår oss; de angår mennesker vi er glade i, og de angår flokken vår. Da kan det være vanskelig å trekke pusten og forsøke å se saken fra flere sider. Den utfordringenblir også tydelig i Østrems tekst når hun går over til å bruke vi-form der det handler om hvor kreven de det kan være å kombinere småbarnsliv med lederstillinger.

Hvilke grep trenger vi for å trekke pusten når vi befinner oss midt i debattens hete? Kanskje handler det om å stoppe opp og våge å innta et annet perspektiv. I boken The Practice of Adaptive Leadership (Heifetz, Grashow og Linsky, 2009) oppfordres ledere til å bevege seg mellom det som kalles ”dansegulvet” og ”balkongen”. På dansegulvet er vi involvert og tett på. Vi ser folk i øynene og deltar aktivt i det som skjer. På balkongen betrakter vi dansegulvet ovenfra, fra avstand, noe som kan gi oss et bredere, og kanskje mer helhetlig, bilde av situasjonen. Bevegelsen mellom dansegulvet og balkongen, mellom det å delta og det å innta en mer diagnostiserende tilnærming, kan kanskje være et godt innspill også når vi prøver å legge til rette for en mernyansert debattkultur der vi trekker pusten før vi skyter.
Personlig engasjement er ingen diskvalifikasjon for å delta i samfunnsdebatten, men jo større engasjement vi har for en sak, desto viktigere kan det være å skaffe seg overblikk og ta en tur på balkongen.Det er ikke alltid enkelt. I The Practice of Adaptive Leadership beskrivesdet å innta et mer diagnostiserende blikk på situasjonen, som å vasse til knes i sølevann. Noen ganger kan det fysisk å ta avstand fra en situasjon gi hjelp til å få bedre overblikk – på samme måte som en fjelltur kan gi en fysisk påminnelse om at ting ser annerledes ut når det blir betraktet fra et annet perspektiv.

I dette nummeret av Luthersk Kirketidende markerer vi at det er 25 år siden Samarbeidsråd for Menig het og Misjon(SMM) ble etablert. I artikkelen ”SMM 25 år – noen personlige refleksjoner rundt en spenningsfylt velsignelse” skriver biskop emeritus Tor B. Jørgensen om prosessen rundt dette og historien videre. I en refleksjon med overskriften ”Skapt – døpt – sendt: SMM 25 år” skriver Samarbeidsrådet om hvordan misjon ofte sammenlignes med et vindu: ”Med et åpent vindu får vi både frisk luft inn og syn ut. Det er noe befriende og sunt med et åpent vindu. Vi blir ikke innestengt i vår egen lille virkelighet, menåpner opp for verden.”

Det har vært vanlig å tenke misjon som en bevegelse utover, men kanskje kan nettopp misjon og samarbeidet med den verdensvide kirke gi oss hjelp til å trekke pusten, til å se oss selv, vår egen kirke og våre egne debatter med den nødvendigeavstanden som kan gi oss nye perspektiv. På den måten kan nettopp misjon og den verdensvide kirke gi oss det nødvendige balkongblikket så vi trekker pusten før vi skyter, evner å se saken fra ulike perspektiv og lytter til hverandre på en måte som gjør at vi kan gjengi meningsmotstanderne våre på en måte de kan kjenne seg igjen i.