Illustrasjonsfoto av kvinnelig prest

Illustrasjonsbilde

Foto: Joakim Enger

Toleransens grenser

(LK 13-2020) Å praktisere toleranse er lettere sagt enn gjort.

Skrevet av Kjersti Gautestad Norheim 

Ordet toleranse er hentet fra det latinske uttrykket tolerantia som betyr å tåle eller å holde ut noe. Bruken av begrepet kan variere, men innenfor bygg-teknikk kan toleranse handle om hvor store avvik fra en norm som kan tillates før bygget ikke fungerer som det skal. Den tyske filosofen Jürgen Habermas hevder i artikkelen "Notes on a post-secular Society" (2008) at toleranse handler om at mennesker med ulik tro eller ikke-tro gjensidig godtar hverandres rett til å ha overbevisninger, praksiser og måter å leve på som de selv avviser. ”Og det er lettere sagt enn gjort,” legger han til.

Men hvor går grensene for toleranse? Den siste tiden har spørsmålet om kvinners prestetjeneste igjen vært oppe til debatt i Den norske kirke. Det er ikke en ny diskusjon, men innfallsvinkelen er en annen nå enn tidligere. På 70-tallet handlet diskusjonen først og fremst om hvorvidt det skulle være rom for kvinnelige prester i Den norske kirke. Debatten i dag dreier seg om hvorvidt det skal være rom for de mannlige prestene som reserverer seg fra gudstjenestelig samarbeid med sine kvinnelige kollegaer: Skal én prest få lov til å reservere seg fra felles gudstjenestefeiring med en kollega? Hvor skal grensene for toleranse gå i en sak der hensynet til den ene ser ut til å kollidere med hensynet til den andre?

Helt fra andre verdenskrig har det i Europa vært jobbet for hvordan vi som samfunn på best mulig måte kan gi beskyttelse til minoriteter for å sikre mangfold.

I sentrum av debatten står ulike syn på presteembetet. Et embetssyn som innebærer at kvinner ikke kan inneha presteembetet kan man være enig eller uenig i, men det er vanskelig å komme utenom at det oppfattes som teologisk legitimt i mange kirkesamfunn. I flere store kirkesamfunn er dette det vanligste synet på embetet, og det har også tidligere vært et utbredt syn innenfor Den norske kirke. I den pågående debatten er det få som har hevdet at et embetssyn som ikke vil åpne for kvinners prestetjeneste i seg selv burde føre til ordinasjonsnekt. Utfordringen kommer når dette synet får konsekvenser for praksis. Det er krevende for en kirke å holde fast på enhet når det fremste enhetssymbolet, nattverden, ikke kan deles. Hvilken toleranse er mulig i møte med et slikt dilemma? Finnes det gode nok grunner til å kjempe for en toleranse som gir rom for begge syn også i fortsettelsen?

Mangfoldets grenser
Debatten om hvorvidt det skal være rom for mannlige prester som reserverer seg mot gudstjenestefellesskap med sine kvinnelige kollegaer er komplisert og mangefasettert. Et kompliserende element er at debatten involverer minst tre ulike minoritetsgrupper og deres behov. Kvinnelige prester er fortsatt en minoritet i Den norske kirke. Kun 36% av alle prester i aktiv tjeneste er kvinner. Mannlige prester som har et embetssyn som tilsier at kvinner ikke kan være prester er også en minoritet. Ingen vet helt sikkert hvor mange det er snakk om, men kanskje dreier det seg om noen titalls av landets rundt 1200 prester. Et tredje moment i debatten om prester og kjønn handler om hvorvidt menigheter i Den norske kirke, hvor majoriteten har et syn på embetet som ikke åpner for at kvinner kan være prester, skal få lov å vektlegge kjønn i ansettelsesprosessen. Dette dilemmaet knytter seg primært til menigheter med sterke læstadianske røtter. Disse  menighetene utgjør i mange tilfeller både en religiøs og etnisk minoritet.

Helt fra andre verdenskrig har det i Europa vært jobbet for hvordan vi som samfunn på best mulig måte kan gi beskyttelse til minoriteter for å sikre mangfold. En slik holdning til mindretallet både er og har vært viktig. Det som er krevende er når det ene mindretallets praksis kommer i konflikt med en annen minoritet, slik det gjør i denne saken. Det går an å prøve å håndtere et slikt dilemma juridisk, gjennom bruk av lover og regler. I tillegg til arbeidsmiljøloven har den nye likestillings- og diskrimineringsloven fra 2018 endret noen av forutsetningene for hvorvidt reservasjon fra samarbeid på grunnlag av kjønn skal være mulig. Samtidig finnes det fortsatt rom for å søke fritak fra loven, men det krever en saklig begrunnelse. Og da er vi tilbake i teologien. Derfor kommer Den norske kirke ikke utenom å diskutere saken(e) teologisk.

Maktens grenser
Maktperspektivering kan være en annen måte å nærme seg dette dilemmaet på. Spørsmålet om reservasjon fra samarbeid involverer flere minoriteter. Blant disse minoritetene har det skjedd en maktforskyvning de siste årene. De mannlige prestene som reserverer seg er blitt færre. De har også fått begrenset påvirkningskraft gjennom at de på grunnlag av sitt teologiske syn vanskelig kan fungere verken som prost eller biskop i Den norske kirke. Selv om kvinne-andelen i presteskapet fortsatt bare er 36%, så er andelen høyere blant yngre prester. På teologiutdanningen er forholdet mellom menn og kvinner så godt som utjevnet. I tillegg har vi som kvinnelige prester sterk støtte blant alle biskopene og i Den norske kirkes ledelse. Denne maktforskyvningen bør tas med i vurderingen når dilemmaet behandles. Da må det imidlertid også bli tatt hensyn til at maktbalansen kan se annerledes ut lokalt, og at en del kvinnelige prester bærer med seg  krevende erfaringer knyttet til saken.

Hvor stort skal uenighetsrommet i Den norske kirke være? Hvor går grensen for toleranse og mangfold? Det avgjørende svaret på disse spørsmålene ligger gjemt i et annet spørsmål, nemlig: Hvilken makt bør utøves for å markere yttergrensene i Den norske kirke, både når det gjelder hvem som kan være embetsbærere og hvilken menighetsprofil som kan tåles? Dette er de store spørsmålene biskopene må ta stilling til. Dilemmaene er reelle, for toleranse og mangfold er alltid lettere sagt enn gjort. Denne saken er på mange måter en test på hvordan Den norske kirke evner å håndtere dilemmaer knyttet til mangfold og toleranse. Hvor stort spenn kan Den norske kirke tåle og fortsatt holde sammen, og hva vil det koste?

Dette nummeret av Luthersk Kirketidende har vi viet den pågående debatten. Du kan lese innlegg fra Anne Grete Listrøm som er sokneprest i Nordstrand menighet, Silje Kivle Andreassen, sokneprest i Holmlia menighet, Gudmund Waaler, domprost i Bergen og Martin O Enstad, leder i Presteforeningen. Les og la deg utfordre.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Mangfoldets pris?
  • Orker vi å leve sammen?
  • Presteembetet - mangfold og enhet
  • Bør det være mulig å reservere seg mot en kollegga?
  • Salmens fremtid
  • Kan komposten være stedet?

Månedens salme
Bokmeldinger

Søndagsteksten:

  • Julaften
  • Julenatt og ottesong
  • Juledag
  • 2. juledag og Stefanusdagen
  • Romjulssøndag