Kirke

Streik i kirken

LK 2/2021 En måneds streik i Den norske kirke er nettopp avsluttet. Mange harde ord har falt, og det har vært mange skarpe meningsytringer. Det gjelder både om det å streike i seg selv, om den konkrete streiken, og om partene i streiken. Nå når streiken er over, bør man sette seg ned og reflektere over det som har skjedd, og om veien videre for kirken som arbeidsplass.

Skrevet av Harald Hegstad

Streik blant ansatte i en kirke er historisk og økumenisk temmelig unikt. For min del kjenner jeg i alle fall ikke til andre eksempler på at prester har deltatt i en arbeidskonflikt gjennom å legge ned arbeidet. Slik sett er det som nå har skjedd, ganske enestående. For Presteforeningen var streik lenge noe man av prinsipielle grunner avgrenset seg mot. Først i 2012 ble en slik selvpålagt begrensning opphevet av generalforsamlingen. At dette spørsmålet fortsatt er omstridt i presteskapet, viser diverse innlegg i aviser og sosiale medier både under og etter streiken.

Etter mitt skjønn trenger vi ikke bare en samtale om man skal kunne streike, men også om hvordan man i så fall kan streike.

Det er på ingen måte vanskelig å finne prinsipielle motforestillinger mot streik som virkemiddel i en kirke, og særlig brukt av prester. Som forvalter av Ord og sakrament er presten satt til å meddele en nåde som grunnleggende sett er gratis, og der giveren er Gud selv. Å forstå dette som en transaksjon, der gaven holdes tilbake hvis motytelsene ikke blir akseptert, er grunnleggende problematisk. Å nekte mennesker tilgang til nådens midler for å oppnå noe i en kirkelig arbeidskonflikt, framstår som et misbruk av den fullmakt man er gitt som prest. Dermed er det ikke sagt at dette nødvendigvis må bli konsekvensen av en streik. Å  lamme kirkelig administrasjon eller avlyse møter, se jeg ingen prinsipielle problemer ved. Det er vel heller ikke et problem at en gudstjeneste blir avlyst, så lenge det finnes andre steder å gå til gudstjeneste. Mer problematisk vil det være dersom noen nektes dåp, skriftemål, soknebud eller gravferd.

Så vidt jeg har skjønt, ble det i alle fall for begravelser gitt dispensasjon der det var nødvendig. I ett tilfelle steppet biskopen inn i en barnedåp, uten at noen syntes det var problematisk. På grunn av koronasituasjonen har denne streiken likevel gitt et begrenset erfaringsgrunnlag for hvordan en kirkestreik kan arte seg. Det meste var likevel avlyst, og når ting ikke gikk som normalt, var det i liten grad på grunn av streiken. Streikeuttaket var dessuten relativt beskjedent. Vi fikk derfor ikke den «stresstest» som en kirkestreik under mer normale forhold ville gitt. Hadde vi vært i normal drift, ville trolig smerten ved å streike – og kanskje også motstanden mot å gjøre det – manifestert seg i sterkere grad.

Etter mitt skjønn trenger vi ikke bare en samtale om man skal kunne streike, men også om hvordan man i så fall kan streike. Er det noen funksjoner man uansett ikke kan la ligge, og der andre eventuelt kan steppe inn uten at det blir oppfattet som streikebryteri? Hvordan kan man ramme arbeidsgiver og stille makt bak sine krav uten å frata mennesker deres adgang til nådens midler? Når helsepersonell streiker, er veien ofte kort til tvungen lønnsnemnd når streiken vurderes som en trussel mot liv og helse. Men staten kommer neppe til å gjøre vedtak om tvungen lønnsnemnd fordi mennesker ikke får høre evangeliet eller mister adgang til sakramentene, selv om det i et kirkelig perspektiv kan være like alvorlig. Her må kirken og kirkelige aktører selv ta ansvar. Kanskje bør man utvikle særlige mekanismer i kirken for situasjoner som dette.

Tross sterke prinsipielle innvendinger mot å bruke streikevåpenet i en kirkelig sammenheng, er det ikke godt å se hvilke alternativer man har. Så lenge man er en del av det allmenne arbeidslivet og følger de spilleregler som av de fleste blir oppfattet som et gode, hører streik med som et lovlig virkemiddel.

Den avsluttede streiken handler også om en erfaring av at kirken nå står på egne bein. Da prestene var en del av staten, var man en del av et større avtaleverk. På fellesrådssiden har man hatt sitt eget avtaleverk siden slutten av 1990-tallet som i stor grad har fulgt utviklingen i kommunesektoren. Etableringen av et felles avtaleverk for hele Den norske kirke har ført oss ut i ukjent terreng, der nye spor må gås opp. At harmoniseringen av to områder som tidligere har fulgt ulike mønstre, ikke uten videre er lett, er streiken et uttrykk for. At det fremforhandlede resultatet inneholder sterke ambisjoner om like regler for alle ansatte i kirkelig sektor, er etter min mening et positivt resultat.

En annen konsekvens av å være «overlatt til seg selv» i en arbeidskonflikt, er uklare rolleforståelser og -forventninger. Særlig har dette kommet til uttrykk i diskusjoner om hvem motparten, «arbeidsgiveren», egentlig er. Tidligere var det staten man kunne kjefte på, nå er de ansvarlige mye nærmere – eller det er kan hende oss selv. I et lite tariffområde som det kirkelige vil det ofte være slik at mange har ulike roller som kan komme i konflikt med hverandre. Det samme kan sympatier og forpliktelser. Prostenes rolle som både arbeidsgiver og arbeidstaker er et eksempel på det. Det samme er kirkelige rådsmedlemmer som går ut med støtte til streiken samtidig som de er medlem av et arbeidsgiverorgan. Selv er jeg medlem av et arbeidsgiverorgan (Oslo bispedømme) og av styret i KA, samtidig som jeg er medlem av Presteforeningen og gift med en tillitsvalgt i en av de andre organisasjonene som deltok i streiken. Ulike identiteter og relasjoner krever god rolleforståelse og evne til å skille sak og person. Selv om temperaturen kan være høy i en arbeidskonflikt, er den ingen personlig konflikt. Selv om vi har ulike roller og inntar ulike standpunkter i en konflikt, bør vi også anerkjenne at vi alle søker å ivareta det beste for kirken.
I en streik brukes det ofte harde ord om motparten. Denne streiken var i så måte ikke noe unntak. I tiden som kommer er det derfor nødvendig å lege sår og gjenskape tillit, for sammen å finne veien videre i arbeidet med å gjøre Den norske kirke til en attraktiv og velfungerende arbeidsplass.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Uforløst om frelse og fortapelse?
  • Reiser i johanneiske landskaper
  • Matt 7, 7-11 - Bønn eller en positiv livsholdning
  • Salmar ved gravferd
  • Å drives av det gode

Søndagsteksten:

  • Maria budskapsdag
  • Palmesundag
  • Skjærtorsdag
  • Langfredag

Salme