Demonstrasjon - George Floyd

Demonstrasjon

Bildet er tatt av Patrick Behn fra Pixabay

Rasismen vi ikke blir ferdig med

(LK 9-2020) Drapet på George Floyd i Minneapolis har skapt massedemonstrasjoner på flere kontinent og et vell av ytringer i mediene. Bredden og styrken i engasjementet gjør inntrykk, og vi må håpe at verden etter dette kan ta viktige steg i bekjempelsen av ulike former for rasisme. Uansett synes rasisme å være noe vi som samfunn ikke så fort blir ferdige med. Fenomenet er sammensatt, og det utfordrer oss på holdninger, handling og analyse.

Skrevet av Inge Westly

Når nyhetene når oss fra Minneapolis, eller vi hører om Manshaus’ terror i Bærum, tenker de fleste av oss at dette må være ondskap i fortettet form, vanvidd, eller begge deler. Likedan når noen aktivt fremmer holocaustfornektelse og antisemittiske holdninger. Mange vil heldigvis tenke at rasisme som dette ligger milelangt unna alt vi er og vil stå for. På den andre siden er vi den siste tiden utfordret av forfatter og samfunnsdebattant Guro Sibeko. Hun betegner seg som «melaninrik i huden» og sier samtidig: «Vi er alle rasister» og «vi er vokst opp i et samfunn som gjør oss til rasister». Vi minnes om at rasismen har flere sider, den er også et strukturelt fenomen – noe som berører vår tenkemåte og atferd mer enn vi gjerne ønsker å tro. Handler dette om ulike utslag av én ogsamme rasisme?

Når mennesker diskrimineres åpenlyst
på grunn av utseende eller hudfarge,
er vi sjelden i tvil om hva vi står overfor.

Rasisme i ulike former
I analyser av rasismen er det vanlig å skille mellom ulike former: Først, den «klassiske rasismen» som er tuftet på raseteorier som i dag har liten teoretisk oppslutning. Det var den som gjorde seg gjeldende under nazistyret i Tyskland, apartheid-regimet i Sør-Afrika, men også i norsk politikk som ble ført overfor samene. Dernest har vi «kulturrasismen», som i senere år har overtatt mye av plassen for den første. Der hvor den klassiske rasismen var kritisk til raseblanding, er denne kritisk til blanding av kulturer og religioner. I senere år har særlig Islam og muslimer fått unngjelde, et perspektiv vi vet var sterkt medvirkende også til terroren den 22. juli i Norge. Den tredje kategorien, «hverdagsrasismen», nedfeller seg i diskriminerende praksiser som kan være mer eller mindre erkjente for den enkelte av oss, men som likevel har sin giftige virkning. MF-professor Tone Stangeland Kaufman har gitt en nyttig utdyping av denne siste formen ved å vise til begrepet «mikroaggresjon» (VL 11.6). Det betegner de hverdagslige ydmykelser som markerer underordningsforhold uten at det nødvendigvis handler om overlagte hersketeknikker. En fellesnevner for de ulike formene for rasisme er antagelser om at «individer kan reduseres til sin gruppetilhørighet», enten denne knyttes til kultur eller «rase», slik Store Norske Leksikon uttrykker det.

Selvransakelse og refleksjon
Analytiske tilnærminger er viktig for å avdekke rasisme der den forekommer. Når mennesker diskrimineres åpenlyst på grunn av utseende eller hudfarge, er vi sjelden i tvil om hva vi står overfor. Kompleksiteten kan være større i møte med kulturrasismen. Et karakteristisk eksempel er vanskelighetene med å skille mellom illegitime rasistiske utsagn og en legitim kultur- eller religionskritikk. Det ble tydelig i debatten omkring ytringsfrihet, religionskritikk og rasisme i forbindelse med karikatur-striden i Norge. Ikke mindre krevende kan det være å avdekke den hverdagslige rasismen gjennom maktforhold og aggresjon som gir seg uttrykk i kroppsspråk, blikk og små bemerkninger. Desto viktigere blir viljen til selvransakelse og åpen refleksjon om spørsmålene. Her trengs det vilje til å erkjenne feiltrinn og til å gå runder med spørsmålet om hva som kan være legitimt og ikke i egen og andres tankegang. Slike runder er ikke alltid like lette å ta. Oppgaven blir ikke enklere om analysen skulle ende med at vi finner sammenheng med tankemåter eller handlinger vi ikke ønsker å identifisere oss med. Er det mulig å erkjenne slike sammenhenger og samtidig stå oppreist som mennesker?

Det teologiske språket
Jeg mener det teologiske begrepsapparatet kan være til hjelp her. «Synd» og «ondskap» er ikke akkurat begreper som kommuniserer lett i vår tid. Likevel er det verd å merke seg hvordan sistnevnte ofte hentes frem i omtalen av rasistisk vold. Det skjedde nylig i et innlegg fra en jusprofessor, en psykiater og en rettsmedisiner i et felles innlegg om Manshaus-saken (AP 9.6): «Den som er gal, kan også være ond». På den ene siden bidrar begrepet ondskap til å språkliggjøre den ufattelige destruktiviteten rasistisk ideologi og vold representerer. På den andre siden kan begreper som dette, paradoksalt nok, bidra til å gjøre selverkjennelsen mindre truende. I kristen tradisjon er vi vant med utsagn om at «vi er alle syndere» (jf. «vi er alle rasister»), og om ondskapens makt i verden. I senere tid er teologer også begynt å snakke om den «strukturelle» synden eller ondskapen. Den handler ikke om overlagt ondskap, men kan gjelde økonomiske eller andre typer valg, antagelser, vaner, institusjoner som får destruktive konsekvenser uten at vi har bevisst ønske om det. Vi fratas ikke det individuelle ansvaret for våre handlinger. Men, vi får hjelp til å se at rasismen inngår blant krefter og mekanismer som påvirker oss alle. Rasismen er i slekt med vår evne til  å nedvurdere, utestenge, herske og ramme også i mange andre sammenhenger. I et slikt perspektiv blir «rasisme» ikke et enkelt anklageord vi kan bruke mot andre, eller et grep for å markere moralske skiller mellom «oss» og «dem». Det blir i stedet et begrep for noe vi trenger å stå sammen om å analysere, avdekke og bekjempe.

Ord og handling
Så vil vi fortsatt trenge demonstrasjonene og de høylytte ropene om rasisme på gatene. Det er viktig at kirken støtter de historiske endringsprosessene som må finne sted, slik preses Olav Fykse Tveit gjorde i en uttalelsenylig. Men, vi trenger også den langsiktige, lavmælte samtalen hvor begrepet «rasisme» betegner utfordringene vi må stå sammen om å analysere, møte og bekjempe. Vi trenger de bibelske ordene om menneskeverd – om den guddommelige, grenseløse kjærligheten som gjør hvert enkelt menneske unikt. Til noe mye mer enn en representant for en gruppe. Vi trenger vi stadig påminnelse om kallet vi alle har til å møte vår neste med kjærlighet – i betydningen åpenhet, interesse og respekt. Som kirke har vi viktige ord å bidra med i kampen for menneskeverd og mot rasisme. Det bør også være en inspirasjon til å arbeide for at våre menighetsfellesskap blir enda mer åpne for mennesker av ulik hudfarge, språk-, kultur og
erfaringsbakgrunn.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Israel til besvær?
  • Sjelesorgsamtalen - ein middelveg
  • Kirke uten prester?
  • Velsignelsen: om å løfte sitt åsyn/ansikt "mot" eller "på"
  • Konfirmasjon uten dåp?
  • Å finne Gud i rabarbraen

Månedens salme

Søndagsteksten:

  • 12. søndag i treenighetstiden
  • 13. søndag i treenighetstiden
  • 14. søndag i treenighetsiden
  • 15. søndag i treenighetstiden
  • 16. søndag i treenighetsiden