Hva avgjør om man skal dømmes tilregnelig eller ikke?

Tilregnelig eller ikke?

Når er noen tilregnelig og bør straffes hvis de gjør noe ulovlig, og når er noen utilregnelig, og bør slippe straff om de gjør noe ulovlig?

Forskningsartikkelen
Atle O. Søvik: “A Revisionary Theoretical Framework of Responsibility: A Philosophical Exploration of Incapacity for Responsible Behaviour (utilregnelighet)”
Bergen Journal of Criminal Law and Criminal Justice, nr 1, 2019

Open access her:
https://boap.uib.no/index.php/BJCLCJ/index

Professor i systematisk teologi, Atle O. Søvik har forsket på følgende problemstilling: Når er noen tilregnelig (og kan dermed straffes hvis de gjør noe ulovlig) og når er noen utilregnelig (og kan dermed ikke straffes selv om de gjør noe ulovlig), og hva er det som gjør at man er enten tilregnelig eller utilregnelig?

Loven definerer ikke
– Norsk lov gir ikke noen innholdsmessig definisjon av begrepene «tilregnelig» og «utilregnelig». Den bare lister opp fire konkrete tilfeller der folk ikke er tilregnelige, nemlig hvis de er under 15 år, psykotiske, psykisk utviklingshemmede i høy grad, eller har en sterk bevissthetsforstyrrelse, sier Søvik.

Han har derfor sett på hva det er som gjør at man er utilregnelig i disse tilfellene, og hvor grensen går hvis man er i tvil.

– Dette svarer ikke loven på, og også rettslitteraturen er ganske vag. Den sier typisk at det betyr at man har «fri vilje» og «kontroll over sine handlinger», men det er veldig omstridt også hva disse begrepene betyr.

Søvik sier at det dermed ikke finnes noen definisjoner å basere diskusjon på ved uenighet og tvil.

– I praksis konsulterer man rettspsykiatere, som er eksperter på diagnoser, men ikke eksperter på det filosofiske spørsmålet om hvem som fortjener å straffes. Breivik-rettssaken viste at en vurdering om utilregnelighet kan bli veldig avhengig av hvilken person du spør.

Å ta hensyn til klander
I artikkelen “A Revisionary Theoretical Framework of Responsibility: A Philosophical Exploration of Incapacity for Responsible Behaviour (utilregnelighet)” diskuterer Søvik hva tilregnelighet er. Han argumenterer for at det er evne til å ta hensyn til klander i en overveielsesprosess.

– Vi mennesker holder hverandre ansvarlige gjennom å gi ros, klander og straff og det er en praksis som har som generell hensikt å påvirke hvordan folk velger å handle. Men for at det skal ha noen hensikt å påvirke deres valg, må de ha evne til å ta hensyn til slik påvirkning.

Videre gir Søvik en empirisk beskrivelse av hva som skjer i hodet vårt i en normal overveielsesprosess. Til slutt beskriver han ulike vanlige scenarier hvor en slik prosess ikke fungerer normalt, på en slik måte at man ikke klarer å ta hensyn til å bli klandret eller straffet når man gjør sine valg.

– Da er det heller ikke noe poeng i å straffe vedkommende, for det vil ikke ha den effekten som er intendert, og vi sier at vedkommende er utilregnelig. Det man typisk trenger for å være tilregnelig er normal evne til å forstå virkeligheten; livserfaring nok til å ha internalisert grunnleggende fakta om sant og usant, godt og ondt, rett og galt; og evne til å trekke logiske slutninger fra A til B. Hvis man har en forstyrret virkelighetsforståelse og for eksempel tror at dommeren er et romvesen; eller man er et barn; eller man ikke evner å trekke slutning fra at «dette skaper lidelse» til «dette bør ikke gjøres» eller å trekke slutning fra «dette blir jeg straffet for» til «dette bør jeg ikke gjøre», så vil ikke det å klandre noen ha den intenderte virkning.

Determinert eller ikke
Søvik sier at det innenfor ansvarsfilosofi er masse debatt, og en tendens til at flere mener at ingen kan holdes ansvarlige for sine handlinger. Dette understøttes med mange forskjellige argumenter.

– Noen sier at alt som skjer er determinert av naturlover, og derfor er ingen fri eller ansvarlige. Noen sier at ansvar forutsetter tvilsomme metafysiske ideer som en sjel eller en agent eller en vilje som er fri, mens alt som egentlig skjer er prosesser i hjernen, og derfor er ingen fri eller ansvarlige. Noen sier at bevisstheten vår bare kommer med dårlige tolkninger etter at hjernen allerede har avgjort våre valg, slik at ikke jeg-et eller selvet har noen kontroll, og derfor er ingen fri eller ansvarlige. Mens atter andre sier at hvem vi er og hva vi gjør er så gjennomsyret av tilfeldigheter at ingen har kontroll, og derfor er ingen fri eller ansvarlige.

Søvik argumenterer i artikkelen for at han slipper unna alle disse innvendingene fordi han avviser determinisme, og forutsetter ingen metafysisk tvilsomme størrelser, men beskriver bare en vanlig hjerneprosess hvor bevissthetens rolle ikke er avgjørende.

– Jeg anerkjenner at tilfeldigheter spiller en stor rolle, men ansvar kan komme i grader, og vi prøver å redusere tilfeldighetenes rolle nettopp ved å påvirke folk gjennom ros, klander og straff.

Forenlig med både materialisme og dualisme
Søvik viser til at folk har veldig ulike oppfatninger av mennesket, ansvar og straff.

– Noen er dualister og mener at mennesket er unikt i naturen, andre er materialister og mener mennesket bare er fysisk prosess i en kropp. Rettssystemet skal altså fungere i et samfunn der folk er uenige om helt grunnleggende spørsmål. Min teori om ansvar og tilregnelighet er veldig minimalistisk på den måten at både materialister og dualister burde kunne godta det jeg sier, selv om dualistene gjerne vil legge til mer. De som mener at verden er determinert, altså at alt som skjer er bestemt av naturlovene før vi ble født, vil være uenige, men de kan vi se bort fra her, siden hele rettssystemet er basert på en indeterministisk forutsetning om at du kan påvirke folk til å bli bedre gjennom straff.