Oljen – fellesskapets avgud

– Verdens kollektive hjerte har satt sin tillit og tro til oljen, mener teolog Marion Grau. Hun kaller den nye teologien rundt olje og oljeproduksjon for petroteologi.

Marion Grau er teolog og jobber med klassiske økumeniske kristne tradisjoner. Hennes forskningsinteresser er tilknyttet spørsmål om frelse: økonomiske strukturer og frelsesmetaforikk, misjonshistorie og spenningen mellom koloniale og lokale teologier, og en postkolonial tilnærming til hermeneutikk.

Aktuelle forskningsprosjekter omfatter en studie av pilegrimsferd og fortellinger om identitet i det nye Norge og en undersøkelse av petroleumkulturer, klimaendring, og teologi i nordiske og arktiske kontekster. Grau jobber med en sammensatt metodologi som inkluderer historisk tekstlesning, hellige tekster, litteraturvitenskap, postkolonial teori, etnografi, kulturelle studier, og teorier om kjønn, rase og klasse.

Hun jobber med en konstruktiv teologisk metode som engasjerer røttene av den kristne og andre religiøse tradisjoner. Disse rekonstrueres ved hjelp av flere tverrfaglige metoder.

Marion Grau, som er professor i systematisk teologi på MF, mener at kulturen som dannes rundt oljeproduksjon og oljeprodukter er en type sakrament, en livsnødvendig substans, i dagens verdenssamfunn.

– Vi kan også heller kalle kulturen et tragisk sakrament som fungerer som en type smurning for de aller fleste relasjoner og utvekslinger i verden, utdyper hun.  

Klimaendringer og vårt forhold til olje
På mange måter er petroteologien et neste steg utover det som kalles for økoteologi. I flere tiår har religiøse felleskap blitt utfordret til å jobbe for endring i menneskers forhold til naturen. Dette har resultert i økoteologi.

Økoteolog Marion Grau forsker på felleskapets forhold til oljen: oljekultur og produkter av denne. Som mange andre, bekymrer hun seg over klimaendringene, og mener fellesskapet ikke tar behovet for endring nok seriøst. Hun mener også at endringsprosessene for å imøtekomme de økologiske, økonomiske og sosiale konsekvensene klimaendringene bærer med seg går altfor sakte.

– Nå begynner vi å forstå at vi må endre vårt tette forhold til oljen, oljekulturen, eller på engelsk 'petroculture', sier Grau.

– Olje fungerer som en slags magisk substans, eller et slags tragisk 'sakrament' som smører mer eller mindre alt i vårt dagligliv. Jeg skriver en kristen kritikk av 'anti-sakramentet' som fossile brennstoff representerer. På engelsk har artikkelen arbeidstittelen "Anointed with Oil: A Sacramental Critique of the Petrocultures that Bind Us". 

Oljen som gud
– Hva er funnet ditt så langt?
–Jeg er inspirert av Luther's interpretasjon av det første budet, at det som vi knytter våre hjerter til, det er vår gud. Jeg mener at i oljekulturene knyttes vårt kollektive hjerte, vår tillit og tro til denne energien som oljen har lovet oss.

Grau tenkte først at dette var et nokså rart tema for teologi. Men hun måtte bare skrive om dette. Nå har hun funnet ut at hun ikke er den eneste som mener at det trengs en petroteologi, altså en kritikk av oljen som en slags gud.

– Jeg har funnet mange andre som forsker på oljekulturen, ikke i teologi, men i andre fagfelt. Nå holder jeg på å kartlegge feltet av oss som forsker på petrocultures, fra mange ulike fagfelt, og mange ulike land.

Flere forskere innen humaniora jobber i samme retning som Grau. De analyserer tenke- og adferdsmønstre som stammer fra en felles 'petroculture.'

Må gjennom en endringsprosess
– Hvorfor er det viktig å forske på dette?
– Fordi vi må finne en god måte å gå inn i de endringsprosessene som trengs for å komme oss ut av, ikke bare den faktiske teknologiske knipen, men også av tenke- og handlingsmønstre som gjør at vi snakker grønt og gjør 'svart.'

Grau nevner Statoils navnebytte til Equinor som et forsøk på det som kalles for «grønnvasking»; å bruke ord som antyder at en endrer retning uten at dette faktisk skjer.

– Disse formene for selvbedrag og schizofreni er typisk for petrocultures, og for petro-melancholia, et begrep dannet av Stephanie LeMenager. Hun snakker om en ubevisst og ugjennomtenkt sorgprosess når en kultur innser at det begynner å bli slutt på oljen og samtidig sliter med å komme gjennom en nødvendig endring i tenkning og adferd. 

Norge etter oljen - alternative fortellinger
Grau knytter sin forskning til den offentlige samtalen om overgangen fra oljelandet Norge til Norge etter oljen.

– Hvorfor går endringen så sakte, hvorfor er det så vanskelig å agere i samsvar med det vi vet om klimaendringenes konsekvenser? Regjeringen sier en ting og gjør noe annet i neste runde. De signerer klimaavtaler her og åpner nye oljefelt der. Mange i samfunnet investerer i en fortsatt oljekultur.

Grau knytter oljen til klimaendring og ødeleggelse av skaperverket. Hun lenker også oljekulturene til stort forbruk av plast, som også er et stort miljøproblem.

– Trossamfunn har lenge engasjert seg for naturvern og klimarettferdighet. Som teolog tilknyttet Den norske kirke prøver jeg å forså og finne ut hva det er som holder samfunnet vårt fra endringene vi trenger. Hvordan kan vi endre tankemønstre og konfrontere angsten og frykten rundt overgangene i økonomien og i livskulturen?

Grau forsøker gjennom sitt forskningsprosjekt å bidra inn i den offentlige diskusjonen om «Norge etter oljen».

– Vi trenger alternative fortellinger for fremtiden. For å finne disse fortellingene, må vi først kartlegge angsten for endring, for å miste komfort. Så må vi finne ut hvordan vi kan fortelle om glede, håp, og frelse i en fremtid som ser ut til å endre vår tilgang til den livsstilen som oljekulturen har gitt oss. Deretter kan vi begynne å artikulere fortellingene om en fremtid med alternativ energi, og teologier som drar oss mot denne fremtiden i håp og glede heller enn i angst og frykt.