Roar G. Fotland om misjon i Zimbabwe

Misjon: Helsegevinst, bedre landbruk, rasisme og avhengighet

– Norske misjonærer i Zimbabwe brakte med seg mye positivt. Men enkelte misjonærer hadde klare rasistiske holdninger, sier førsteamanuensis i misjonsvitenskap, Roar G. Fotland. 

Fakta: 

Roar G. Fotland er førsteamanuensis i misjonsvitenskap ved MF.
Han leder MFs avdeling for Religion, skole og samfunn og seksjonen for systematisk teologi/misjonsvitenskap.

Fotland har intervjuet 20 eldre prester fra Zimbabwe, som på slutten av 1900-tallet samarbeidet med norske misjonærer.  Han spurte dem om hvilke erfaringer de sitter igjen med.

Todelte funn
– Det jeg ønsket svar på var hvordan prestenes opplevelse av misjonærene var. Jeg ville vite om misjonærene utøvet lederskap på en inkluderende måte, om de behandlet sine afrikanske kolleger med respekt, eller om de hadde rasistiske holdninger. Jeg ville også høre om de afrikanske prestene ble opplært i kirkelig ledelse og inkludert i kirkens lederskap, og om lederskapet i kirken ble tidlig nok overført til afrikanerne. Særlig interessant var det å spørre hva de synes var det beste og det verste misjonærene brakte med seg, sier Fotland.

Fotlands funn i denne saken er todelt. På den ene siden var norske misjonærer vel ansett og mange ble husket med et positivt fortegn.

– Misjonen blir gitt kreditt for at de brakte med seg bedre helsetjeneste, bedre hygiene som reddet mange liv og bedre dyrkningsmetoder i landbruket – noe som gav mer mat. De fleste peker på utdanning som noe av det mest verdifulle misjonærene hadde med seg, ved siden av evangeliet.

På den andre siden legger ikke Fotlands informanter skjul på at de opplevde seg som annenrangs medlemmer av kirken, og at det var mange ulike måter de nasjonale ble diskriminert på.

Rasisme og avhengighet
– Blant enkelte misjonærer var det klare rasistiske holdninger. Noen støttet det hvite regimet i landet, selv om kirken som sådan var imot. Men det verste misjonen brakte med seg, slik de ser det i ettertid, var det de kalte et «avhengighetssyndrom». De mener at dette er noe kirken i Zimbabwe sliter med ennå.

Informantene mener at misjonærene i for liten grad la opp til at kirken i Zimbabwe skulle bli selvstyrende og selvfinansierende.

– Kirken ble avhengig av misjonærenes lederskap, noe som igjen skapte en grad av både uselvstendighet og usikkerhet i forhold til egne lederevner. Like problematisk var den økonomiske avhengigheten som ble skapt og som kirken i Zimbabwe delvis lider under den dag i dag, sier Fotland.

Han forteller at misjonærene kunne skaffe økonomiske midler dersom noe spesielt trengtes. På den måten ble ikke kirken i Zimbabwe i stor nok grad lært opp til å ta ansvar for sine egne prosjekter og utgifter til for eksempel administrasjon og kirkebygg.

Lar afrikanerne snakke
Fotland sier at det ofte har vært slik at de vestlige misjonærene har fortalt sin historie om misjonens arbeid og om samarbeidet med afrikanske kristne. Misjonshistorien har dermed blitt fortalt fra perspektivet til de som kom.

– Med mitt forskningsprosjekt ønsket jeg å la flere afrikanske stemmer slippe til . Engelske forskere utgir for tiden en serie om misjonshistorie hvor den nyeste heter «Race and redemption» og hvor den samme dobbeltheten som jeg fant kommer frem i britiske misjonærers møte med befolkningen i stillehavsregionen, sier Fotland.

Misjonsviteren sier at det mest typiske innen hans forskningsfelt i dag er å belyse misjonshistorien med kulturaspektet i tankene.

– I noen grad er min forskning i tråd med disse tendensene hvor misjonen blir belyst fra andre perspektiver enn tidligere.

Nyanserer bildet
Med ujevne mellomrom tas misjon som fenomen generelt, og norsk kristen misjon spesielt, opp i den offentlige debatten.

– Ofte blir det gitt kritiske perspektiver på misjon med en ideologisk ramme. Min forskning setter ikke strek over den historiske kritikken mot norsk misjon, men gir likevel et mer nyansert bilde.

Fotland mener det mest interessante her er at mottakere av norske misjonærer får komme til orde og bidrar til å nyansere debatten.

– Som eldre kvinner og menn, vurderer de misjonshistoriens lange linjer og hjelper den norske samtalen til ikke bare å handle om prinsipper, men til å høre på menneskene som har denne underlige kombinasjonen av både å være «offer» for misjonens negative sider og mottaker av misjonens positive sider.