Jürgen Moltmann

Jürgen Moltmann - håpets teolog

18 år gammel ble Wehrmacht-soldaten Jürgen Moltmann tatt til fange av engelske soldater. Vel 70 år senere kan vi konstatere at han ble en av etterkrigstidens mest betydningsfulle teologer.


Harald Hegstad, professor ST

Jürgen Moltmann besøker MF 25. og 26. september.
Se det innholdsrike programmet her.

Skrevet av Harald Hegstad, professor i Systematisk teologi

I februar 1945 ble den 18 år gamle Wehrmacht-soldaten Jürgen Moltmann tatt til fange av engelske soldater. Siden han var blitt utskrevet til krigstjeneste to år tidligere, hadde den unge Moltmann lært å kjenne krigens redsler på nært hold. Mens han var i krigsfangenskap i Skottland fikk han også kjennskap til utryddelsesleirene som tyskerne stod bak. Midt i denne elendigheten ble tiden i krigsfangenskap en ny begynnelse. Oppvokst i et sekularisert miljø, hadde Moltmann lite kunnskap om kristen tro. Men av en feltprest fikk han en Bibel. Her oppdaget han Jesus som en bror som selv led og var forlatt av Gud, men som midt i lidelsen gir håp om en ny fremtid. Grepet av dette, begynte han å studere teologi da han vendte tilbake til Tyskland i 1948. 70 år senere kan man konstatere at Moltmann ble en av etterkrigstidens mest kjente og betydningsfulle teologer.

For å forstå Moltmanns teologi er det nødvendig å se den på bakgrunn av krigens moralske sammenbrudd. Det var spørsmålet etter mening og håp som førte ham til troen på Jesus og til teologien. Men spørsmålet etter mening var for Moltmann ikke primært et spørsmål om forklaring eller mening i intellektuell forstand, men et spørsmål om rettferdighet. Hvordan kunne man på bakgrunn av Auschwitz tro på en rettferdig Gud?

Skal seire
For Moltmann ble det bibelske budskapet om Jesu død og oppstandelse svaret på dette spørsmålet. I 1964 kom boken Theologie der Hoffnung («Håpets teologi»), som med ett gjorde ham verdenskjent. Her peker han på håpet som grunnleggende perspektiv i teologien. I møte med verdens urettferdighet er Jesu oppstandelse et tegn på det kommende Guds rike og på at Gud vil skape verden på ny. Da skal alle mennesker stå opp slik Jesus gjorde, rettferdigheten skal seire og ofrene skal få sin oppreisning.

Mens fokuset i håpsboken lå på oppstandelsen, var temaet korset i Der gekreuzigte Gott («Den korsfestede Gud») fra 1971. Her tegner Moltmann bilde av en Gud som selv lider med sin skapning, og av en Kristus som går inn i gudsforlattheten. Tradisjonelt har korset vært forstått ut fra sin betydning for de som har gjort det onde, gjennom soning og tilgivelse av synd. Uten å fornekte dette perspektivet føyer Moltmann til et nytt: På korset lider og død Jesus også for ofrenes skyld. Her går Gud inn i deres lidelse, tar den på seg og overvinner den. Jesus døde altså både for de som gjør urett og de som rammes av urett. Samtidig kan ikke korset forstås uten oppstandelsen: Gjennom å reise opp den korsfestede, viser Gud at rettferdighet seirer over urettferdighet og liv over død.

Løftet om fremtiden
Gjennom sin håpsteologi er Moltmann blant de teologer i etterkrigstiden som fornyer betydningen av eskatologien (=læren om de siste ting) i teologien. I et slikt perspektiv ligger håpet ikke primært i det hinsidige eller transcendente, men i løftet om hva Gud skal gjøre i framtiden. Dette er ikke en framtid borte fra vår verden, men handler om at Gud fornyer og omskaper denne verden. Selv om den endelige nyskapelse tilhører fremtiden, gjør denne fremtid seg gjeldende allerede her og nå. Det skjedde framfor alt i og med Jesu oppstandelse, men skjer også over alt der det skapes fred og rettferdighet i Jesu navn.

Håpet om det Gud skal gjøre i framtiden er for Moltmann derfor ingen oppskrift på passivitet eller tilbaketrekning. Gjennom å vise oss hva verden en gang vil bli, setter håpet oss i stand til å søke forandring her i nå. Dette gjelder både i den enkeltes liv og i samfunnet. Siden det ikke bare er det enkelte menneske som skal nyskapes, men hele verden, kalles de kristne til å søke å realisere de politiske endringer som svarer til den verden de håper på.

For Moltmann ble derfor håpsteologien utgangspunktet for en politisk teologi som stimulerte kristne til samfunnsinnsats på flere kontinenter. Ikke minst i Latin-Amerika ble Moltmann en viktig inspirator for den framvoksende frigjøringsteologien.

Treenighetslæren
Påstanden om at det er Gud selv som lider på korset gjorde det nødvendig for Moltmann å arbeide intenst med treenighetslæren. Det som skjer i kors og oppstandelse er ikke bare et drama mellom mennesker og Gud, men også i Gud selv, mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Mens det er Sønnen som lider, dør og står opp, lider Faderen og Ånden med ham. I sin treenighetslære er Moltmann særlig opptatt av fellesskapet mellom de tre guddommelige personer. Gjennom å få Jesus som sin bror inkluderes også mennesker i Sønnens fellesskap med Faderen og Ånden. Dette fellesskapet blir også et forbilde for relasjoner mennesker imellom, i kirke og samfunn.

Til treenighetslæren hører også læren om Den hellige ånd, og også her har Moltmann gitt viktige bidrag. Et karakteristisk trekk er at han ikke bare er opptatt av Åndens virksomhet i kirken, men at han forstår Ånden som Livets Ånd, som Guds kraft virksom i skaperverket. I Moltmanns teologi om Ånden er det derfor kort vei til skapelsesteologien, som han karakteristisk nok utformer som en økologisk skapelsesteologi, der Ånden forstås som Gud selv som stadig er aktiv med å skape og nyskape verden.

Teologisk fruktbare
At Moltmann var en av de første som satte økologien på dagsorden i teologien, viser et viktig trekk ved hans teologi, nemlig hans unike evne til å ta tak i temaer som ligger i tiden og gjøre dem teologisk fruktbare. Det innebærer ingen lettvint moteteologi. Tvert om makter Moltmann på en enestående måte å kombinere det dagsaktuelle med en solid forankring i Bibelen og den kirkelige læretradisjon.

I en alder av 92 år er Moltmann fortsatt aktiv som forfatter og foreleser. Når han kommer på besøk til Oslo i slutten av måneden, vil han igjen forelese om sitt favorittema: håpet. Og han vil spørre: Hva slags håp finnes det for en 92-åring som vet at hans liv snart er slutt? Og han gir sitt personlige svar: Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg fram til oppstandelsen fra de døde og livet i Guds nyskapte verden.

Denne kronikken sto på trykk i Vårt Land 17. september.