Linn Sæbø Rystad

Hvordan responderer barn på forkynnelse?

– Jeg skulle ønske vi kunne spole over prekenen, sa et av barna som Linn Sæbø Rystad har intervjuet. MF-stipendiaten forsker på forkynnelsen i trosopplæringstiltak. 

Fakta: 

Linn Sæbø Rystad er stipendiat ved MF innen praktisk teologi
Hennes faglige kompetanseområder er homiletikk og trosopplæring.

Linn Sæbø Rystad er en del av forskergruppen i prosjektet FOSS – Forkynnelse for små og store. Hun har gjort feltarbeid under tiltakene «Lys våken» og «Tårnagenthelg». Gjennom observasjon og intervjuer ser hun at selv om barna lytter aktivt til forkynnelse og kan gjengi mye av det som blir sagt i prekenhendelsen, vet de ikke at det er meningen at de skal applisere det de hører på sitt eget liv.

– De barna jeg har intervjuet er mellom 7 og 12 år gamle. De vet hvordan de skal delta i deler av prekenpraksisen, men ikke hele. Jeg argumenterer for at dette kan være grunnen til at nesten alle barna i mitt materiale omtaler prekenhendelsen som kjedelig.

Viktig å ta i bruk kirkerommet – og skape rom
Sæbø Rystad sier at det samtidig er noen barn som forstår prekenens praksis, og som deltar.

– Det virker som om materialitet, hvordan barna tar i bruk kirkerommet og at det finnes åpne rom i forkynnelsen der barna selv kan gå inn og tolke, er viktige momenter for om man lykkes med forkynnelsen, i betydningen at barna blir en del av prekenhendelsen.

Aktiv tolkning som del av prekenen
Sæbø Rystad ser altså på prekenen som en praksis. Den begynner (som oftest) med at den som skal preke leser en bibeltekst, tolker den, lager en preken, og forkynner dette til menigheten.

– Ofte har man stoppet her når man skal forklare hva forkynnelsen er. Men forkynnelsen er ikke ferdig før menigheten har lyttet til den, tolket og applisert den på egen tro og eget liv, sier Sæbø Rystad. Hun forklarer at forkynnelseslyttingen tidligere har blitt forstått som passiv, at menigheten overtar predikantens budskap uten selv å tolke eller appropriere den.

– Empirisk forskning på hvordan tilhørere lytter til forkynnelse har vist at det ikke er det som skjer. Jeg mener at vi må se på det å lytte til prekener som en oppgave i den større praksisen forkynnelse. Vi har for lenge tatt det for gitt at de som lytter til forkynnelse vet hva de skal gjøre med det de hører. I læren om prekenen, den homiletiske litteraturen, tas det for gitt at målet med å lytte til prekener er å skape mening ut av det du hører og applisere det på ditt eget liv, og at alle som lytter til prekener gjør dette. Min forskning viser altså at barna ikke nødvendigvis gjør dette.

Barna er ikke sett
Sæbø Rystad mener at barn har blitt oversett innen homiletikken. Få har forsket på hvordan barn responderer på forkynnelse.

– Det finnes masse bra forskning på barns religion og spiritualitet innen religionspsykologien, religionspedagogikken og religionssosiologien, men innen homiletikk har barn blitt oversett. Det kan virke som om det homiletiske feltet har tenkt at når det skal forkynnes til noen under 15 år, så må religionspedagogikken overta. Det er derfor ofte vanskelig å skille mellom hva som er undervisning og forkynnelse i trosopplæringstiltak. Jeg argumenterer for at homiletikken bør ta tilbake forkynnelse til barn.

Innen homiletikken har det i de siste ti-årene vært en vending mot etnografi og lytterne. Sæbø Rystad stiller seg inn i denne retningen av homiletisk forskning.

– Samtidig har denne vendingen vært mot å intervjue voksne lyttere. Slik sett er min PhD-avhandling og prosjektet Forkynnelse for små og store helt i forskningsfronten gjennom å intervjue barn om deres perspektiver på forkynnelse, sier Sæbø Rystad.

Barn som troende subjekter
Sæbø Rystads forskning flettes inn i diskusjonen om hva man tenker om barn, og hvor mye agentskap barn har/bør ha.

– Forholder vi oss til barn som fullverdig mennesker og troende, eller ikke? Når jeg intervjuer barn, sier jeg også at barna er verdt å lytte til, og at de kan uttale seg om sin tro og sine tanker rundt religion.