Hvilket språk skal kirken bruke?

Førstelektor Tron Fagermoen forsker på hvilken type språk kirken bør benytte seg av når den deltar i det offentlige ordskiftet.

Fakta: 

Tron Fagermoen er førstelektor ved MF. Hans fagfelt er diakoni/ ekklesiologi, etikk og trosopplæring.

– Bør kirken bruke et allment språk og i størst mulig grad argumentere på rasjonelle og sekulære premisser? Bør den uttrykke seg i et religiøst språk og ubeskjedent knytte an til det kristne trosuniversets særegne fortellinger og metaforer? Eller er dette falske alternativer?, spør Fagermoen i sin forskning.

Fagermoen, som har diakoni og ekklesiologi som sine fagfelt, sitter i disse dager og skriver artikkel. Her argumenterer han for at forfatterskapet til den svenske teologen Gustaf Wingren (1910 – 2000) er et fruktbart utgangspunkt for å diskutere dette spørsmålet.

Universelt og partikulært
– Wingren tilhører det som ofte kalles den skandinavisk-lutherske skapelsesteologien. Dette er en tradisjon som poengterer at det unike eller egenartede i den kristne troen må forstås med utgangspunkt i Guds universelle handling med verden som skaper. Det universelle og det partikulære, det menneskelige og det kristne, står med andre ord i et innbyrdes dialektisk forhold til hverandre.

– Det handler ikke om å finne den rette balansen mellom disse størrelsene, slik Wingren noen ganger blir lest. Det handler heller om å innse at motsetningsforholdet mellom det menneskelige og det kristne, og for den saks skyld mellom det sekulære og religiøse, i et skandinavisk-luthersk perspektiv er en falsk motsetning, forklarer Fagermoen.

Han mener at en kirke som lar seg inspirere av denne tenkningen bør utvikle en form for dialektisk tospråklighet, hvor allmenne og spesifikt kristne perspektiver ikke spilles ut mot hverandre.

– En slik tospråklighet anerkjenner at kirken ikke har noen privilegert innsikt i politiske spørsmål. Loven er virksom overalt og kan erkjennes uavhengig av troen. Samtidig utelukker ikke dette at også evangeliet kan virke nyskapende og bidra til å utvide den politiske forestillingsevnen. Evangeliet har sosiale effekter, som Wingren uttrykker det. Derfor er både lov og evangelium, både det universelle og det partikulære, relevante for kirkens politiske engasjement, argumenterer Fagermoen.

Et stadig aktuelt spørsmål
Spørsmålet om hvordan kirken bør uttale seg om politiske forhold er ikke av ny dato. I en luthersk sammenheng har dette lenge stått høyt på dagsordenen.

– Ikke minst som et resultat av tyske teologers unnfallenhet mot naziregimet under annen verdenskrig, har luthersk teologi viet spørsmålet om kirkens politiske mandat stor oppmerksomhet, sier Fagermoen. Han påpeker at problemstillingen stadig er aktuell, og at det ikke går lenge mellom hver gang kirkens deltagelse i det politiske ordskiftet blir problematisert.

– Mens noen beskylder kirken for å blande sammen religion og politikk når den uttaler seg om for eksempel flyktningpolitikk eller klimapolitikk, er andre misfornøyde med at den ikke bruker et mer tydelig religiøst språk når den tar ordet, poengterer han. Fagermoen mener på bakgrunn av dette at en fortsatt teologisk refleksjon rundt kirkens språkbruk i det offentlige rom er nødvendig. 

Religion på banen i et post-sekulært samfunn
– Spørsmål knyttet til hvordan kirken bør ordlegge seg i politiske diskusjoner er i en større sammenheng aktualisert av at den såkalte sekulariseringstesen har blitt utfordret de senere årene. Religionen er ikke - i alle fall ikke entydig - i ferd med å forsvinne fra offentligheten. Dette har fått flere politiske filosofer til å hevde at vi befinner oss i en post-sekulær tilstand hvor sekulariseringsprosessene fortsatt er virksomme, men hvor det også finnes trekk av "religionens nye synlighet", forklarer Fagermoen.

Tanken om en post-sekulær tilstand innebærer en ny interesse for religiøse stemmers bidrag i det offentlige ordskiftet.

– Mitt funn, eller min argumentasjon, går ut på at den skandinaviske skapelsesteologien kan bidra med viktige ressurser når kirken i møte med det post-sekulære skal utvikle et språk for det offentlige rommet. Et språk som holder sammen det universelle og det partikulære, det menneskelige og det kristne.