Sturla Stålsett om diakoniforskning

Frigjørende forskning?

– Diakoniforskning bør ikke først og fremst forstås som forskning om diakoni, men kan med fordel sees som en diakonal handling i seg selv, mener professor Sturla Stålsett.

Skrevet av Sturla J. Stålsett professor i diakoni, religion og samfunn ved MF. 

Det er gammelt nytt at språk er makt. Måten vi forstår virkeligheten på, former oss og styrer våre handlinger. Med språket rammer vi inn hendelser, fenomener og mennesker. Disse rammene kan fange så vel som frigjøre – både oss selv og ‘de andre’.

Forskning produserer et mektig språk om virkeligheten, ‘ekspert-språket’. Det har en egen tyngde og gjennomslag, i offentligheten og der beslutninger tas.  Hvordan forholder vi som forsker oss selv-kritisk til den makten vi utøver? Hvem eier forskningen? Hvem får bestemme spørsmålene? Hvem får nytte av resultatene?

Diakonien forplikter
Disse spørsmålene gjelder all forskning. Men de blir på en egen måte akutte innen diakonien. Diakonien forstår seg selv som en verdibasert sosial handling, til beste for mennesker, samfunn og miljø. Et særlig ansvar for den som er marginalisert eller avmektig-gjort ligger i kjernen av den diakonale selvforståelsen. Hva har dette å si for diakoniforskningen? Er den forpliktet på diakoniens mandat og egenart, også i måten den forsker på, altså i valg av metode og perspektiv?

Disse spørsmålene har jeg stilt sammen med kriminologen Arnhild Taksdal og sosialantropologen Per Kristian Hilden, som begge til daglig arbeider med fagutvikling og forskning i den diakonale stiftelsen Kirkens Bymisjon. Hilden er også førsteamanuensis ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved Det medisinske fakultetet, Universitetet i Oslo. I en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Diaconia. Journal for the Study of Christian Social Practice argumenterer vi for at diakoniforskning ikke først og fremst bør forstås som forskning om diakoni, men med fordel kan sees som en diakonal handling i seg selv.

Frigjørende og deltakende
I tilretteleggingen av en slik forståelse av diakoniforskning sporer vi to parallelle tradisjoner, den latin-amerikanske frigjøringsteologien og den deltakende aksjonsforskningen (Participatory Action Research – PAR), tilbake til en felles inspirasjonskilde, frigjøringspedagogen Paulo Freire. I tråd med disse teori/praksis-forståelsene vil en diakonal forskning kjennetegnes ved at den er praksis-nær, deltakende og normativt forpliktet på rettferdighet. Det innebærer at de som berøres av den makten forskningen utøver, også må få ta del i den. De må være med på å formulere spørsmålene, og komme til orde i analysene. 

Resultater må utprøves underveis – ikke vente i måneder og år på en fagfelle-vurdert vitenskapelig publikasjon, som bare de innvidde får del i.

Slike idealer for forskning er utprøvd i mange praksis-sammenhenger og disipliner. Aksjonsforskningen har fått ny aktualitet. Metodene er ikke enkle eller entydige. Men vi mener de i høyeste grad er relevante i en sosial og diakonal praksis som i økende grad trenger kritisk kunnskapsutvikling i møte med tidens presserende utfordringer. Enten det handler om diskriminering og utenforskap av fattige tilreisende minoritetsgrupper, eller rusbehandling i diakonale eller offentlige institusjoner, er forskeren ikke bare en utenforstående observatør, men også en mer eller mindre selvbevisst engasjert deltaker.  

Frigjørende kunnskap
Artikkelen ble presentert og diskutert på seminaret «Frigjørende kunnskap? Aksjonsrettet og deltakende kunnskapsutvikling i diakonal sammenheng»  i Bymisjonssenteret i Tøyenkirken den 28. mai. Arrangementet var et samarbeid mellom den nyopprettede forskningsgruppen ved MF «Migrasjon, minoriteter og marginalisering», og Kirkens Bymisjon. Rundt tretti deltakere fra forskning og diakonal praksis deltok.

En av innlederne var Maria Dumitru, som studerer ved Central European University i Budapest, Ungarn. Hun er fra Romania og tilhører selv minoriteten rom. Hun ga seminardeltakerne et innblikk i pågående feltstudier blant fattige tilreisende kvinner med rom-identitet i Oslo. Linnea Näsholm og stipendiat ved MedFak Christina Brux presenterte erfaringer fra Psykisk helse-prosjektet ved Helsesenteret for papirløse migranter, som et eksempel på deltakende diakoniforskning i praksis. Til sist satte Inger Sigfridsson og Aylin Karayazgan ved det nye kultursenteret for norske rom, Romano Kher, søkelys på forskning som en majoritets blikk på en marginalisert og historisk sterkt diskriminert minoritet.

Disse eksemplene tydeliggjør på ulike vis forskningens makt – og dermed også dens etiske og diakonale ansvar.