Tre trosopplæringsrapporter

Fersk forskning om trosopplæring

MF-forskere har nylig levert tre nye forskningsrapporter om Trosopplæringsreformen.

Forskningen er gjort på oppdrag fra Kirkerådet, og har pågått siden 2015. Formålet har vært å kartlegge, dokumentere, bearbeide og evaluere erfaringer når det gjelder reformens innhold, aktiviteter, organisering, resultater og virkninger. Forskningen skal bidra til å utvikle og fornye Den norske kirkes trosopplæringstilbud. Tre forskningsgrupper leverte nylig sine rapporter:

Ensomme ansatte

- Vi startet prosjektet med en kartlegging av de ansatte i trosopplæringen i 2015. Den viste at de ansatte i kirken scorer høyt på tilfredshet på jobben, men i dybdeintervjuer fikk vi høre at de trivdes men ikke så for seg å bli i jobben i mange år. Mange av dem følte seg ensomme i jobben, forklarer Morten Holmqvist, som var prosjektleder de første årene.

Dette ville de studere nærmere. Sammen med Astrid Sandsmark fulgte han derfor to ulike staber i håp om å kunne lære noe av måten de jobbet på og endre det.

- Vi fulgte dem på stabsmøter og i trosopplæringen, og har hatt utviklingsmøter med dem. Vi tok det teoretiske rammeverket vårt og brukte det til å gjøre endringer. Det handler først og fremst om bevisstgjøring. Hvorfor gjør man det man gjør? Hva er poenget med trosopplæring?

Få oppbyggelige møtepunkt

Ut fra møtet med de to stabene viste det seg at mange av de ansatte synes det er vanskelig å snakke om Gud og Jesus.

- Man tenker jo automatisk at de som jobber i kirka er flinke til å snakke om Gud og Jesus. Men det er det altså mange som synes er vanskelig. 

Holmqvist forklarer det med en mangel på passende møtepunkter.

- Prester møtes gjerne for å diskutere søndagens tekst. Dette er møter de føler de får noe ut av rent personlig for deres egen tro. Slike møtepunkt finnes ikke for trosopplærere. De møtes gjerne over rent praktiske ting, og kan streve med å holde egen tro varm. Man må skape oppbyggelige fellesskap som mater troen til andre enn prester, sier Holmqvist.

Disse funnene har blitt presentert i ulike trosopplæringsnettverk, og folk kjenner seg igjen i beskrivelsen.

Lokale trosopplæringsplaner

En annen forskningsgruppe, bestående av Ann Midttun, Hanne Birgitte Sødal Tveito og Kristin Joachimsen, har analysert 50 lokale trosopplæringsplaner i 5 bispedømmer.

- Kirkerådets sentrale trosopplæringsplan inneholder blant annet en liste med 50 kjernetekster fra Bibelen til bruk i trosopplæringen. Vi har sett hvilke tekster som er tatt med i de lokale planene og hvordan de brukes, forteller Ann Midttun.

På topp blant de mest populære tekstene finner vi fortellingen om Jesus som tar imot barna. Og generelt er det Jesusfortellinger, historier knyttet til høytider og gudstjenesteliturgien som nevnes i flest planer.

- Vi har etterlyst flere tekster som avspeiler krevende livserfaringer på kjernetekstlista, og flere tekster med kvinnelige hovedkarakterer. Dessuten er det mange sentrale bibeltekster som ikke er inkludert i kjernelisten, men som brukes i menighetenes planer. For eksempel fortellingene om Sakkeus og Bartimeus. Det er viktig å tenke gjennom hvilke tekster som skal formidles til barn og unge, sier Midttun.

Tabellen viser rangeringen av kjernetekstene ut fra hvor mange ganger de ble brukt i de lokale planene. NT er markert gult, mens GT er markert rødt.

Lite dialog med skolen

Forskerne anbefaler også tettere dialog med skolens læreplan. 

- I kirka møter man Bibelen som «Guds ord», mens man i skolen møter Bibelen som en av flere sannhetskilder, og man presenteres for ulike bibelsyn. Det er viktig at det trekkes læringsbaner mellom kirken og skolen.

Lokale teologier

Den siste forskningsrapporten er det Tron Fagermoen og Solvor Lauritzen som står bak. De har sett på hvilke teologier som blir til i den lokale trosopplæringen.

- Vi har besøkt to Tårnagenthelger og to Lys våken i ulike deler av landet og gjort en kvalitativ studie, sier Fagermoen.

De har kommet fram til en firedelt typologisk beskrivelse av ulike teologier som oppstår i det lokale arbeidet.

Budskapsteologi: Med fokus på å formidle det kognitive trosinnholdet. Ofte forstått som å ha kunnskap om Jesus.
Fellesskapsteologi: Med fokus rettet mot å gjøre deltakerne og deres familier til en del av gudstjenestefellesskapet. Trosopplæring handler her om å gjøre troens ting, og gjøre dem sammen.
Tradisjonsteologi: Med ekt på innøving i folkekirkekristendom. Målet er å gjøre deltagerne til kompetente deltakere i kirkens tro og tradisjon, og aktivt bygge ned skiller mellom «det hellige» og «det alminnelige».
Kontekstteologi: Med vekt på dialog med lokale forhold, og med barna som deltar i trosopplæringen.

Praksis og dialog

- Trosopplæringen er preget av sosiokulturelle perspektiver, hvor det å lære tro knyttes til det å praktisere tro. Dette er, slik vi ser det, en viktig og riktig utvikling. Samtidig ser vi at det noen steder oppstår et uheldig skille mellom det å gjøre troens ting og det å gjøre andre ting, mellom den «egentlige» trosopplæringen og det som bare er gøy. Her tenker vi kanskje at den skandinavisk-lutherske tradisjonen, med sitt fokus på se det hellige og det alminnelige i sammenheng, kan være en ressurs, sier Fagermoen.

Han forteller at de også har sett mange eksempler på trosopplæring preget av dialog - både med barna som er med, og med lokalsamfunnet for øvrig.

- Samtidig er det kanskje her det største utviklingspotensialet ligger. Der den trosopplæringen tar tydelig utgangspunkt i lokale forhold, skapes det også spennende teologi, sier Fagermoen.