Etikken i norsk innvandringspolitikk

Hvem og hvor mange bør vi slippe inn til Norge, og på grunnlag av hvilke kriterier, spør MF-professor Asle Eikrem.

Asle Eikrem er professor i systematisk teologi ved MF. Hans faglige kompetanseområder er dogmatikk og religionsfilosofi.

– I forlengelsen av dette spørsmålet berører jeg også problematikken rundt hvordan vi etisk bør vurdere kriteriene som brukes av den norske stat for å regulere innvandreres muligheter for å naturaliseres, dvs. motta permanent opphold og statsborgerskap, sier Eikrem.

Han er professor i systematisk teologi, og forsker altså på migrasjonsetikk. I sitt siste forskningsbidrag drøfter han norsk innvandringspolitikk fra et etisk ståsted.

Komplekst
Eikrem sier at det første som slo ham når han nå sitter og tenker grundig gjennom ulike grunner til hvorfor Norge bør regulere innvandring på bestemte måter, er kompleksiteten i problematikken.

– Motsatte syn kan i mange tilfeller være understøttet av gode argumenter, og det er ikke lett å vurdere hvilke som skal veie tyngst. På nåværende tidspunkt i prosessen mener jeg likevel at jeg bidrar til å øke presisjonsnivået betraktelig. Jeg hjelper til å sortere mellom gode og mindre gode argument for ulike syn, og formulerer en posisjon som både bekrefter og utfordrer norsk politikk overfor ulike grupper innvandrere, sier Eikrem.

Han poengterer at innvandringspolitikk berører grunnleggende spørsmål om hvordan mennesker skal leve sammen, både lokalt, nasjonalt og globalt. I sitt møte med innvandrere stilles den norske stat overfor svært sårbare mennesker som har satt mye på spill for å komme til Norges grenser.

Velferdsstatens rolle
– Spørsmålet om hvordan vi skal veie deres interesser opp mot norske menneskers interesser stiller oss overfor mange etiske dilemmaer. Hvordan skal vi eksempelvis veie innvandrernes interesser opp imot interessene til svakt stilte grupper i vårt eget samfunn? Svaret på dette spørsmålet krever blant annet en grundig gjennomtenkning av velferdsstatens rolle i det internasjonale samfunn, sier Eikrem.

Han stiller spørsmål som: Kan velferdsstaten virkelig forsvares ved å hindre fattige (av og til forfulgte) mennesker å delta i det norske samfunnsprosjektet? Er den fortsatte eksistensen av den norske velferdsstaten avhengig av at de dype ulikhetene i den globale økonomiske orden vedvarer?

Et annet spørsmål han stiller, som belyser viktigheten av grundig etisk refleksjon, er spørsmålet om en liberal innvandringspolitikk er den beste måten å hjelpe mennesker i nød på, eller om vi bør hjelpe dem der de er.

– Vi vet jo at det som oftest ikke er de fattigste som evner å ta seg til våre grenser. Et ledd i en strategi som ivaretar også disse vil kunne være å sørge for at de mest ressurssterke (primært arbeidsinnvandrere) blir værende i samfunnene de trengs mest (det såkalte brain-drain-problemet). Men kan vi «tvinge» dem til det, eller bør de selv få velge hvilket samfunnsprosjekt de ønsker å delta i?

Eikrem stiller altså mange vanskelige spørsmål, og sier disse bare er noen eksempler på problematikk der praktiske politiske løsninger får til dels dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker og for hvordan vi lever sammen i vår verden.

Kontroversielt tema
Innvandring var lenge et tema det ble forsket lite på fra etikkens side. De siste 10-15 årene har det imidlertid skjedd mye.

–  Det er kanskje særlig velferdsstatens rolle som har blitt mye drøftet, særlig her i Norge. Internasjonalt er spørsmålet om hvordan ulike land seg imellom bør fordele forpliktelser overfor innvandrere mye omdiskutert. Hvilke faktorer er mest etisk relevante og tungtveiende når ansvaret skal fordeles? Her kan både politisk profil, innbyggertall, befolkningstetthet, statens økonomiske situasjon, kulturelt og/eller etnisk slektskap, befolkningshistorie, osv. spille en rolle.

Innvandringspolitikk er blant de mest profilerte og kontroversielle temaene i dagens politiske landskap.

– Mange viktige og gode argumenter er kjent av dem som følger mediebildet sånn noenlunde, men svaret på spørsmålet om hvilken vekt de har vis-a-vis hverandre er absolutt ikke umiddelbart innlysende, sier Asle Eikrem.