LK 15-2021
Skrevet av Harald Hegstad

I trosbekjennelsen bekjenner vi troen på en «hellig (…) kirke». Likevel vet vi at kirken ikke alltid framstår like hellig. Det gjør den ikke i dag, og det har den ikke alltid gjort tidligere heller. Når vi snakker om synd, tenker vi gjerne på enkeltmenneskers synder. Men hvordan tenker vi om urett og overgrep som er begått av kirken i fellesskap eller på kirkens vegne? Har vi som kirke i dag noe ansvar for ting som er gjort lenge før vår egen levetid?

De gode eksempler

Slike spørsmål fikk for meg næring i spennet mellom Bots- og bønnedag og Allehelgensdag. Mens den første dagen er en dag for bekjennelse og oppgjør, fokuserer vi på den andre dagen på det gode eksemplet til dem som har gått foran oss. I en av lesetekstene til årets Allehelgen pekes det på den «sky av vitner» fra Det gamle testamentet som skal tjene som forbilde for oss (Heb 12,1). Siden Hebreerbrevet ble skrevet, har skyen av vitner blitt supplert med utallige andre, og mange av disse kjenner vi fra helgenkalendre og kanoniseringsprosesser.

Kirken er ikke et fellesskap av plettfrie mennesker, men av mennesker som ved Guds nåde har fått tilgivelse og nytt liv.

Selv om vi i luthersk sammenheng ikke har noen tradisjon for helgenkåringer, har vi også de vi ser opp til, enten det dreier seg om Martin Luther, Hans Nielsen Hauge eller navn av nyere dato. Å minnes og ta lærdom av slike menneskers liv, er ikke noe galt. De var Kristus-etterfølgere, og i den grad Kristus fikk vinne skikkelse i dem (Gal 4,19), er de også verdt å lære av. Selv om reformatorene tok et oppgjør med helgendyrkelsen, fastholdt de den eksempelbetydning helgenene kunne ha: «Om helgendyrkelsen lærer de at man kan holde fram minnet om de hellige, for at vi skal etterlikne deres tro og deres gode gjerninger, hver etter sitt kall…» (Augustana artikkel 21).

Når glansbildene blekner


Likevel vet vi at de største helgener også kunne være de største syndere. Ikke minst var dette tilfellet for Paulus, som før sin omvendelse hadde forfulgt kirken (jf. den attesten han gir seg selv i 1 Kor 15,9). I forbindelse med reformasjonsjubileet har glansbildet av Luther bleknet betraktelig når hans stygge antijødiske skrifter blir trukket fram. At kirkens antijudaisme og antisemittisme ikke var begrenset til Luthers tid, har vi i det siste fått eksempler på hos norske kirkeledere i tiden rundt andre verdenskrig. Trolig er det ting vi i dag tenker og gjør som ettertiden vil finne grunn til å kritisere og beklage. 

Men hvilket ansvar har så vi som kirke i dag for fortidens synder? Selv om vi som lever i dag ikke er personlig ansvarlige, er vi som kristne samtidig del av et fellesskap som ikke er begrenset til et her og nå. Derfor angår kirkens synder i fortiden oss på en spesiell måte.

Fortidens synder angår oss

Det gjør de i alle fall på tre måter. For det første er de viktige på eksempelplanet. Vi kan lære noe ikke bare av helgenenes gode gjerninger (jf. CA 21), men også av deres feil. Slik kan vi forhåpentligvis unngå å gjøre de samme feilene (1 Kor 10 gir et bibelsk eksempel på en slik negativ eksempelfunksjon).

For det andre må vi spørre om fortidens synder ikke bare er uttrykk for enkeltmenneskers handlinger og holdninger, men snarere uttrykk for noe strukturelt i den tradisjon de tilhørte. I den grad vi selv befinner oss i den samme tradisjonen, må vi selv spørre om i hvilken grad de samme trekk gjør seg gjeldende hos oss i dag. Vi kan for eksempel spørre om Luthers antijudaisme ikke bare var noe han alene representerte, men snarere er et uttrykk for en understrøm i kirken, en understrøm som heller ikke er borte i dag.

For det tredje må vi spørre etter i hvilken grad fortidens synder også preger vårt forhold til grupper som vi fortsatt har en relasjon til. Å erkjenne fortidens synder er derfor et redskap for forsoning. Da Det lutherske verdensforbund
i 2010 ba mennonittene om tilgivelse for de overgrep den lutherske kirken hadde påført dem på 1500-tallet, var det for å skape forsoning med en levende kirkelig tradisjon. Da Kirkemøtet i 2000 ba norske tatere om tilgivelse for den urett som kirken hadde vært delaktig i, var det for å skape en fornyet relasjon. Skal forsoning og tilgivelse skje, er det også nødvendig at den som har gjort urett, vedkjenner seg sin synd. Som ansvarlige kirkeledere i dag må vi også ta ansvar for skyggesidene ved den tradisjon og den institusjon vi forvalter.

Å unnskylde fortidens synder

Noen har ment at det kan bli litt for mye unnskyldninger fra kirkens side, og at det kan bli et slags knefall for et krenkelseshysteri. Ivar Bu Larsen skrev for eksempel i Minerva i 2019 at «de mange kirkelige beklagelsene må sies
å være et tegn i tiden og på vår kultur, der å være et offer og å påberope seg å være krenket gir moralsk kapital». Selv tenker jeg ikke slik. En kirke som våger å være sann om seg selv og sin historie, våger også å be om tilgivelse. Samtidig kan det bli problematisk dersom unnskyldninger for fortidens synder blir et middel for selv å framstå plettfri.

Tendensen til å ta avstand fra fortiden for selv å framstå plettfri, kan man for øvrig se i mye av den allmenne debatten om hvordan vi forholder oss til problematiske sider ved fortiden. Hvorvidt man skal la statuer stå eller ikke, er naturligvis en legitim diskusjon. Ofte fremstår likevel holdningen som temmelig svart-hvitt, der det bare er de plettfrie som skal få stå på sin sokkel (eller beholde sin benk i Botanisk hage), tross alt de ellers har utrettet.

Mot en slik svart-hvitt tenkning kan et kristent menneskesyn tjene som en korreksjon. Selv den største helgen har sine mørke sider. Selv i den største synder er det noe godt. Ingen er bare helt og ingen er bare skurk, selv om
noen er mer av det ene enn av det andre.

For overgriperen og forfølgeren Saulus ble det møtet med Guds nåde som ble det avgjørende vendepunkt. I retrospekt kan han derfor si: «Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet»
(1 Kor 15,10). Kirken er ikke et fellesskap av plettfrie mennesker, men av mennesker som ved Guds nåde har fått tilgivelse og nytt liv.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

Gudstjenesteordninger sikrer gudstjenesteorden

Kunst, kultur og tro mot fremmedfrykt

Om «Alternativt forslag til organisering av lokalkirken»

Grønn mandag - grønn fremtidsby

Bokmelding

Månedens salme

Søndagsteksten

Julaftan

Julenatt / Ottesong

Juledag

2. juledag