I april behandlet Kirkemøtet saken ˮRapport og veivalg for den norske kirkes kunst-og kultursatsningˮ. I et omfattende dokument redegjøres det for utviklingen påk unst- og kulturfeltet, både i kirken og i samfunnet for øvrig, etter utredningen ˮKunsten å være kirkeˮ fra 2005.

LK 11-2018
Skrevet av Hege E. Fagermoen

Når det i det offentlige rom nå ropes så høyt om alle tallene som peker nedover for Den norske kirke, inneholder denne rapporten mye hyggelig lesning. Det har vært en betydelig økning i antall kulturarrangementer i kirkene. Fra 2009 til 2012 hadde Den norske kirke en økning på 100.483 tilstedeværende på kulturelle arrangementer i kirkene.

Denne utviklingen har skutt ytterligere fart gjennom de siste årene. Vi ser det ikke minst i julekonsertsesongen, men de alene står slett ikke for hele økningen. Samarbeid med kulturaktører lokalt, og en profesjonalisering av kirkens kulturarbeid gjennom kulturrådgiverstillingene, har bidratt til en større åpenhet for og bevissthet om at kirken gjennom sine bygg og gudstjenester og andre aktiviteter ikke bare er en kulturbærer, men også en kulturformidler og er med på å forme kulturen.

Flere typer

Rapporten viser at det også har vært en utvikling og utvidelse av typen av kulturarrangementer. I tillegg til konserter og andre typer sceniske arrangementer, er kirkene også stadig flere steder brukt som arenaer for dialog og integrasjon. Så på mange måter kan en si at ”allmennheten” har funnet sin vei inn i kirkerommet gjennom den økte bredden av kunst- og kulturarrangementer. Til slike arrangementer er det til dels andre som kommer, enn de som samles jevnlig til gudstjeneste. Samtidig inkluderer også mange gudstjenester i større grad et bredere kulturuttrykk. Gudstjenestereformen har gjennom kjerneverdien stedegengjøring ført til at særlig lokale kunst- og kulturuttrykk er blitt tatt målrettet i bruk i gudstjenester, for eksempel gjennom folkemusikkmesser, men også gjennom å ta i bruk mer ungdommelige kulturuttrykk som inkluderer band, dans, og samarbeid med kulturskoler ogandre kulturaktører i lokalsamfunnet.

En interessant observasjon er at også disse gudstjenestene samler flere og til dels andre enn de såkalt ”vanlige”gudstjenestene. Kan det være at det aktivt og målrettet å ta i bruk kunst og kultur som en har et forhold til fra den ”allmenne sfæren”, kan være med på å åpne det hellige rommet i og for mennesker?

Rapporten peker på nødvendigheten av at det i menighetene føres en faglig og teologisk forankret samtale og refleksjon om hvordan kirken legger til rette for og driver en kunst- og kulturpolitikk. Her er ikke minst kirkemusikerne og prestene sentrale premissleverandører for samtalen. Gjennom sine profesjoner er de viktige forutsetninger for at bredden av kunst- og kulturuttrykk, formidling og forming kan integreres i det som er kirkens oppdrag i verden, dette enten det er julekonserter eller storbandgudstjenester, folkedans eller dialogforum.

Kjerneområde

Slik er punkt 1. i vedtaket formulert: ”Kjerneområde: Kirkemusikk og andre kunstneriske uttrykksformer er integrert i og utvider kirkens forkynnelse, trospraksis og tilbedelse. Kirkemøtet ser arbeid med kunst og kultur som et kjerneområde som åpner troens rom gjennom et mangfold av uttrykk. Dette arbeidet må ivaretas i plan- og budsjettarbeid på alle nivåer i kirken.”

De øvrige punktene i vedtaket kan man lese et annet sted i bladet. De gjenspeiler det rapporten skriver: ”Religionen og kunsten har utviklet seg i en gjensidig avhengighet. I møte med livets sterke krefter som naturens skiftninger, livets tilblivelse, døden og kjærligheten har mennesket søkt til kunstens rike symbolspråk for å være til stede på måter som sprenger det kognitive uttrykksapparatet. I møte med det mennesket opplever som det guddommelige og det hellige, har man søkt å skape de sterkeste og de vakreste uttrykksmåter man rår over. Slik har religionen og menneskets opplevelse av det hellige vært viktige krefter for menneskets rike utvikling av kunst og kultur. Gjennom kunsten søker mennesket å uttrykke seg i forlengelsen av det kjente og gripbare. Derved blir kunsten en viktig kraft for menneskets utvikling”.

Slik forstår jeg kirkens evne til å være det åpne rommet mellom det hellige og det alminnelige som en del av kirkens ”kultiverende oppdrag” i verden. Eller altså å være lys og salt, som Jesus sa.

Øvrig innhold:

Fra kirkemøtet:
KM 11/18 Rapport og veivalg for Den norske kirkes kunst- og kultursatsing

Artilkler og innlegg:
Realpresensen - for mye og for lite
Om helligheten
Gudstjeneste langfredag kan være en ensom ting

Søndagsteksten:
Jonsok/Sankthans
5. søndag i treenighetstiden
6. søndag i treenighetstiden/Aposteldagen
7. søndag i treenighetstiden

Fra bispedømmerådene