Blir det nå endelig trykk på rekrutteringsarbeidet i Den norske kirke?

LK 05-2018
Skrevet av Fredrik Saxegaard

Kirkerådet har i alle fall etablert et eget team, som forhåpentlig ikke bare skal lage brosjyrer, men også bidra til grundige samtaler om hvordan det er å jobbe i kirken – og hvordan vi kan utvikle arbeidsplasser og profesjoner som er attraktive for unge folk i dag. Et spørsmål som da melder seg, er hvordan vi skal fortelle om – og utvikle – utdanningene til disse profesjonene. Trenger vi en kommunikasjonsstrategi?

I det følgende gir jeg et utkast til en slik strategi, relatert til profesjonsstudiet i teologi og dermed presteutdanning. Det er ikke ment å være en fiks ferdig oppskrift, men heller et utvalg råvarer som kan brukes i forskjellige kommunikasjonssituasjoner. Jeg tar utgangspunkt i tre velkjente spørsmål:

• Hva er prestetjenestens oppgaver og relasjoner?

• Hvem passer til å bli prest?

• Hva slags kunnskap og hvilke ferdigheter trenger en prest?

Til det første: Mye av informasjonsmateriellet som forteller om det å være prest, viser bilder av prester i alba og stola, som døper barn eller leder gudstjenester. Det er vel og bra, men min erfaring er at det gir større gjenklang å fokusere på hvilke sammenhenger og ”rom” prestetjenesten inngår i, og det meningsfulle i å delta i, og bygge bro mellom, disse.

a. Presten befinner seg ofte i fortrolige rom,som samtalepartner i møte med mennesker i sårbare situasjoner, ofte i forbindelse med livsriter i glede og sorg, men også i sjelesorg og mer uformelle sammenhenger.

b. Presten er en viktig bidragsyter i ulike former for fellesskap, enten det gjelder ungdomsklubber og konfirmantleire, sorggrupper og samtalegrupper, eller gudstjenester. Her samhandler de også med andre kirkelig ansatte, og med frivillige.

c. Mange av disse fellesskapene har en offentlig side, og presten er som religiøs leder en representant for kirken. Presten er synlig i bygda og, tror jeg, mer synlig i byen enn vi ofte tenker, enten han snakker med elevene i skolegården på vei til et møte med rektor, eller hun melder seg på i en aktuell debatt i media.

Mange unge møter kirkelig ansatte nettopp som bidragsytere i disse tre sfærene. Jeg tror at i den grad prestetjeneste kan være fascinerende og tiltrekkende for en ungdom, er det når den viser seg meningsfull og konstruktiv her – og ikke minst når den skaper sammenheng mellom det fortrolige rommet, de gode fellesskapene og offentlighetene. Så hvordan kan vi fortelle om dette i et friskt, allment språk? Hvordan kan prester være synlige og tilgjengelige for ungdom, og vise hva slags kunnskap de bidrar med inn i disse praksisene? Og hvordan sikrer vi at studiet faktisk bidrar til å gjøre prester i stand til å fylle rommene?

For det andre: Hvem passer til å bli prest? Jeg har etter hvert snakket med mange teologistudenter, og vet at bakgrunn og motivasjon varierer. Mange har opplevd at kristen tro og kirkelige praksiser har gitt dem noe verdifullt som de vil gi videre. Andre kommer mer utenfra, men er blitt fascinert av det å være prest, eller av teologistudiet. Uansett, å ha en grunnleggende motivasjon er vesentlig. Samtidig er ikke dette det samm esom hva slags talent en student har, eller på hvilken måte en student relaterer teologisk og pastoral kunnskap til sitt livsprosjekt.

Én måte å nærme seg dette på, er å spørre hvilke andre utdanninger enn teologi en student har vurdert og kanskje søkt. Her har jeg etterhvert lært at det er tre interessefelt som ofte signaliserer at en student kan bli en god prest – og ha glede av å være prest:

a. Ungdom som har vurdert et kreativt studium. Sammenlignet med for noen tiår siden er utvalget av slike utdanninger nå enormt, både i Norge og internasjonalt. Dette representerer e nutfordring for studier som tidligere ofte var en port inn i selvstendige og skapende yrker, som lærerskoler og teologiske fakulteter. Samtidig er det nettopp ved å oppdage de kreative sidene i fag og prestetjeneste at en virkelig kan ha glede av det, og være i utvikling.

b. Utdanninger til omsorgsyrker, enten det erl ege, sykepleier, psykolog, sosionom eller andre. Disse har til felles med presten at de må være genuint interessert i mennesker, ha mot til å nærme seg livet også når det er vanskelig, og ha høy etisk bevissthet.

c. Studier som kanaliserer et samfunnsengasjement. Dette vil ofte være ungdom som er utadvendt, interessert i å prege grupper og være med å gjøre verden bedre. På samme måte som med de kreative studiene kan ungdom i dag velge mellom en lang rekke utdanninger, og ikke minst karrieremuligheter med nettverk til mange samfunns områder.

Utfordringen for læresteder og kirke blir å vise at prestetjenesten faktisk gir mulighet til å utfolde seg i alle disse tre feltene. Det er det potensial til, men jeg tror det er en tendens til at disse aspektene havner i bakgrunnen både i studium og i profesjon.

For det tredje: Hva slags kunnskap gir studiet, og, i forlengelse, hva slags kunnskap og ferdigheter er det en prest bidrar med?

a. Teologistudiet har alltid vært historisk orientert. En teolog kjenner røttene i kulturen vår, det som preger oss uten at vi helt vet det. Dermed er det ikke et trendy studium i en tid der det nyeste ofte har mest status. Likevel mener jeg at det er uoppgivelig at presten er den fremste eksperten i samfunnet på hellig skrift og kan tolke teologi, kirkerom og riter i lys av de lange linjene.

b. Teologistudiet som profesjonsprogram stanser ikke her, men er opptatt av at hellige skrifter, artefakter og praksiser fortsatt er i bruk. Dette innebærer at de gamle tekstene leses med nåtidens briller. Men også at empirisk kunnskap om religion i samtiden må være en del av teologistudiet, for å motvirke tendensen til et monologisk fag. Studiet gir større rom for dette nå enn tidligere, men vi har fortsatt en del å gå på.

c. Det som samtidig særpreger profesjonsstudiet, er at kandidatene skal være mer enn fagpersoner med forskningsblikk på religiøse praksiser, men også samhandlende ledere som bygger bro mellom tradisjon og innovasjon og mellom lokalt og globalt. I dette ligger også muligheten til å nyttiggjøre seg kompetansen studiet gir, i andre yrker enn prestetjeneste og i andre sammenhenger enn de kirkelige.

Mens disse perspektivene lenge var preget av splitten mellom teoretikum og praktikum, er de i dag fullintegrerte i studiet, både som rene PT-fag og som integrerende emner om ledelse, hermeneutikk og retorikk. Dette betyr ikke at vi ikke kan bli bedre. Jeg tror likevel at det viktigste nå er at Den norske kirke tydelig sier til studentene hva det vil si å være prest i årene som kommer, og dermed skaper større trygghet og forutsigbarhet.

Det var altså mine 3x3 punkter til en mulig kommunikasjonsstragi for å motivere ungdom til å vurdere teologistudium og prestetjeneste. Rekkefølgen kan varieres. Alle punktene kan bygge sut med fortellinger og eksempler som gjør det mulig å visualisere dem. Og de kan sikkert suppleres med andre perspektiver.

Det kritiske spørsmålet er om dagens studieprogram og yrkesvirkelighet stemmer med beskrivelsen. På sitt beste tror jeg det, samtidig som vi hele tiden strekker oss til å bli enda bedre. Bli gjerne med i samtalen om dette videre!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Utdatert eller uunnværlig?

Månedens salme

Søndagsteksten:
Påskenatt/ottesong
1. påskedag
2. påskedag

Fra bispedømmerådene