Se, jeg gjør noe nytt

Dersom du spør en maratonløper nær innspurten om hvilke kontinuitetsplaner vedkommende har, så er det ikke sikkert du får et særlig opplyst og velartikulert svar. Likevel, etter hvert som en såkalt gjenåpning rykker stadig nærmere, blir vi tvunget til å reflektere over hva som skal følge etter pandemien. Også i kirken. Hvilke kontinuitetsplaner skal kirken ha for tiden etter pandemien, eller trengs det kanskje en helt annen tilnærming?

Mer enn et år med strenge restriksjoner har satt sine spor. Årets kirkestatistikk har en forklaring: Færre kommer til gudstjeneste når vi ikke har lov til å møtes. Det  store spørsmålet for kirken er imidlertid hva som skjer med gudstjenestevanene på sikt. Hvordan vil gudstjenestestatistikken for 2022 se ut?

Nå har vi holdt ut lenge, og målstreken framstår nærmere enn noen gang før.

Kommer folk tilbake til gudstjenestene når det er lov å møtes igjen? Minst like viktig blir det å ha et årvåkent øye på ungdomsarbeidet i kirken. Kirken har gjennom hele året hatt et særlig fokus på konfirmanter. Det er bra, men å drive kontinuerlig ungdomsarbeid har det siste året vært mer krevende enn noen gang. Til tross for stor kreativitet, sliter kirkens barne- og ungdomsarbeid mange steder. Kanskje har man noen steder klart å verne om og ivareta det man allerede gjør, men det er ekstremt krevende å nå nye mennesker når alle breddetiltak er avlyst eller sterkt begrenset. Hva skal vi da gjøre når vi faktisk har lov til å treffes igjen?

Gjenåpning

Selv om vi enda ikke vet med sikkerhet når samfunnet kan åpne opp igjen, bør vi allerede nå ha en plan for gjenåpningen. Eller kanskje er det ikke flere planer vi trenger, i alle fall ikke bare kontinuitetsplaner. Er det noe vi har lært det siste året, så er det at planer endres, fordi virkeligheten endres. Det er grunn til å forvente at det vil være slik i tiden framover også. Det er nemlig mange x-faktorer knyttet til samfunnets gjenåpning. Det er et stort spenn i de tre scenarioene som har vært tegnet opp. I det optimistiske scenarioet har hele den voksne befolkningen i Norge fått tilbud om vaksine før sommerferien. Dette scenarioet virker nå å være ganske uoppnåelig. I mellomscenarioet blir vaksineringen forsinket samtidig som virusmutasjoner får bre om seg. I det siste, mer pessimistiske scenarioet oppstår det virusmutasjoner som vaksinene ikke virker på. I et slikt scenario ryker målet om full gjenåpning innen nyttår. I alle tilfellene vil gjenåpningen bli gradvis. Hvilke planer skal vi legge når verden endrer seg gradvis? Hva skal vi se etter, og hva skal vi styre etter?

Kirkens planer for gjenåpning bør selvfølgelig gjenspeile de ulike scenarioene, men noe av det vanskeligste med endringsledelse er å tegne opp en treffende situasjonsbeskrivelse, slik at tiltakene som settes i gang treffer behovene. For å få til en god situasjonsbeskrivelse, så trenger vi å slutte å late som og å øve på å skjelne. I et intervju med Vårt Land sammenlikner biskop Erik Varden pandemien med det å være i eksil, isolert og atskilt fra hverandre. Så peker han på at Gud i de bibelske fortellingene bruker eksilet som et middel for å vekke folket: «For å la dem skjønne at noe går helt på tverke, og for å forberede dem på noe nytt som skjer.» På den måten kan eksilet, ensomheten, hjelpe kirken til å se situasjonen slik den er. Vi kan slutte å late som og øve på å skjelne: Hva er det egentlig vi har mistet i denne tiden, og hva har vi fått? Hva har vi behov for, og hvor begynner vi? En slik prosess kan være krevende fordi den utfordrer vår utøvelse av dømmekraft og kreativ årvåkenhet. Ronald Heifetz som har gitt ut boken Leadership without easy answers beskriver det å diagnostisere situasjonen og forsøke å finne veien videre som å vasse til knes i sølevann, uten å se hvor du går eller hvor du er på vei.

Mentalitetsendring

Det som likevel kanskje blir den største utfordringen er å endre mentalitet. I mer enn ett år har vi på alle plan i samfunnet måtte vente passivt på nye regler fra oven. Disse reglene har en så prøvd å tolke og gjøre til utgangspunkt for nye planer lokalt. Slike ovenfra-ned prosesser er ofte nødvendige i en krisetid, men det kan bli kritisk om de samme prosessene skal brukes som ramme for gjenåpningen. Da trenger vi nemlig noe annet. Vi trenger prosesser som går nedenfra-opp. Vi trenger å ta utgangspunkt i det lokale, i situasjonen slik den er på det stedet vi er. Og vi er allerede på vei. For gjennom korona-pandemien har de strenge restriksjonene også skapt mye kreativitet. Mange har prøvd ut nye ting. Gjenåpningen bør gi enda større rom for nytenking og utprøving. Nå trenger vi å la de tusen blomster blomstre. De mange maratonløperne må bare hvile seg litt først. Da kan det være lurt å samle krefter og kreativt overskudd når det er mulig. Til og med stoppe ved drikkestasjonen på 40 km, selv om du skuer målstreken i det fjerne.

Som kirke har vi allerede gjort oss noen erfaringer med nedenfra-styrte prosesser, og i gjenåpningen er det tid for å minne om det som ble et slags modus operandi i trosopplæringsreformens første fase, nemlig at lokalmenighetene fikk mandat til å leke og prøve ut nye ting på nye måter og på nye steder. For at det skal fungere også i gjenåpningen etter pandemien, så må rapporteringskrav og iveren etter sentralgodkjenning av planer bremses. For tiden med koronapandemi har faktisk vist oss at ytre endringer kan bidra til at det vokser frem noe nytt. For å få til en livskraftig gjenåpning bør derfor Den norske kirke forberede seg på å legge gamle kontinuitetsplaner til side og lytte til profetordene fra Gud i Jesaja kapittel 43: «Se, jeg gjør noe nytt. nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

• "Ord som tenner lys i menneskenes øyne"
• Må kirken tone ned sitt budskap for å bli forstått?
• Prestestreik
• Velsignelsen sender oss med kraft og mot

Månedens salme

Bokmelding

Søndagsteksten:

• 5. søndag i påsketida
• Kristi himmelfartsdag
• Søndag før pinse
• Grunnlovsdagen