Reformasjonen - på leting etter det katolske

Det var begynnelsen på en utvikling som fikk store konsekvenser for det kirkelige og politiske landskapet i Europa og i verden. Å markere en slik gjennomgripende hendelse handler ikke bare om en slags objektiv historieskrivning, men om å tolke oss selv og vår egen identitet. Dette gjelder naturligvis i særlig grad vi som tilhører et kirkesamfunn som forstår seg som del av den reformatoriske tradisjonen.

Idealer og forankring

For Den norske kirkes del uttrykkes det blant annet gjennom betegnelsen av kirken som ”evangelisk-luthersk”. I en slik betegnelse ligger det både en bekjennelse til bestemte teologiske idealer og en forankring i den situasjon der disse idealer ble utformet. Hva disse idealer innebærer, er imidlertid ikke gitt en gang for alle, men er stadig til diskusjon, ikke minst i et reformasjonsår.

Reformasjonen er en viktig hendelse ikke bare for lutherske kristne. Også andre grupper sprang på ulikt vis ut av 1500-tallets begivenheter. Det gjelder bl.a. det som gjerne omtales som ”reformasjonen venstreside”. Tross felles røtter har forholdet mellom lutherske majoritetskirker og ulike frikirkebevegelser til tider vært både spenningsfylt og fiendtlig. Som Ingunn Folkestad Breistein peker på i sin artikkel i dette nummeret, bør reformasjonsjubileet inspirere til fornyede samtaler om både det som skiller, og det som forener. Forsoningsprosessen mellom mennonitter og lutheranere var i så måte en svært positiv hendelse.

Også Den katolske kirke er på sitt vis preget av ettervirkningene av reformasjonen. Det gjelder både ved motreformasjonen som reaksjon og gjennom positivt å ta opp i seg flere av reformasjonens anliggender. Det er derfor både rett og riktig at Den katolske kirke har deltatt så aktivt i reformasjonsmarkeringen, og at dette har kunnet skje i en så positiv tone katolikker og lutheranere imellom.

Mange konsekvenser

Samtidig som reformasjonen har gitt oss mye vi ikke kan tenke oss å være foruten, hadde den også kirke splittelse som en tragisk konsekvens. 500 år senere bærer vi fortsatt med oss mange av disse konsekvensene. Heldigvis har de siste tiårene vært preget av økt økumenisk til nærming. Når vi diskuterer reformasjonens betydning i dag, må det derfor skje i et økumenisk perspektiv.

Et sentralt spørsmål i reformasjonsmarkeringen må være spørsmålet etter reformasjonens intensjon. Hva ville egentlig reformatorene, og hvordan ivaretar vi denne intensjonen i dag? I dette nummeret har vi bedt Joar Haga og Roger Jensen gi hvert sitt svar på dette spørsmålet. Uansett hvordan man formulerer denne intensjonen, reises spørsmålet om forholdet mellom denne intensjonen og det felleskristne. Noen teologer vil her framstille det reformatoriske som noe særegent i forhold til andre kristendomsformer. Bruken av ”luthersk” som selvbetegnelse kan peke i en slik retning, som et navn som peker på en bestemt type kristendom, annerledes enn andre former. Betegnelsen ”evangelisk” peker imidlertid i en annen retning. Evangeliet handler nettopp ikke om det som er særegent for en bestemt gruppe kristne eller noen kirker, men om det som er det bærende for alle kristne og alle kirker. Akkurat som det bare finnes én Kristus, finnes det også bare ett evangelium. Reformasjonens dypeste intensjon var nettopp ikke å hevde noe særegent reformatorisk eller luthersk, men å fornye forståelsen av det ene bibelske, allmennkristelige evangelium. Fordi man oppfattet at dette evangeliet hadde blitt mistolket og forvansket,var det nødvendig med en reformasjon. Å grunnlegge en ny kirke lå imidlertid langt utenfor reformatorenes intensjon.

Grunnleggende katolsk

Slik sett kan man si at reformasjonens intensjon var grunnleggende katolsk, i betydningen allmennkristen. Det er en historiens ironi at reformasjonen førte til en splittelse mellom kirker som enten kaller seg katolsk (som Den katolske kirke) eller evangelisk (som i ”evangelisk-luthersk”). Evangelisk og katolsk er jo teologisk forstått ett og det samme. Ingen kan være katolsk dersom det ikke skjer på basis av det ene evangelium. Og ingen kan være evangelisk på en måte som forut -setter at man har sitt eget evangelium, uten kontakt med hvordan andre kristne tror og har trodd.

Gjennom 500 år har katolsk og luthersk kirkeliv utviklet sine egne konfesjonelle særegenheter. En del teologer, på både katolsk og luthersk side, vil mene at det dreier seg om forskjeller av helt vesensmessig art, forskjeller som ikke lar seg overvinne. Prosessen som førte fram til Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren, har etter mitt skjønn vist at en slik analyse er feil. Selv om forskjellene fortsatt er store, gjenfinner vi likevel hos hverandre det samme evangelium om frelsen i Jesus Kristus. Det betyr at vi også deler reformasjonens dypeste intensjon om å fornye det allmennkristne (katolske) evangelium.

Hensyn til konfesjonell identitet

En slik erkjennelse setter samtidig krav til hvor dan vi forholder oss til våre forskjeller og særegenheter. I sin artikkel om reformasjonens betydning for Den katolske kirke peker Brian McNeil på eksempler på at hensynet til konfesjonell identitet blir viktigere enn hva som er mest i samsvar med det bibelske evangelium. Tilsvarende eksempler er det ikke vanskelig å finne på lut hersk hold.

Det forhindrer ikke at vi vedkjenner oss våre særegenheter. At det finnes et mangfold kristne imellom er ikke noe problem. Mye av det som er utviklet gjennom 500 års lutherdom kan vi naturligvis være stolte av. Problemet oppstår hvis vi lar forskjellene og det særegne definere oss mer enn det vi har felles. Den beste måten å markere reformasjonen på er etter mitt skjønn å understreke reformasjonens katolske intensjon. Det handler om å erkjenne at vårt grunnleggende kall ikke er å være luthersk kirke, men å være kirke, del av den ene, hellige, allmenne (katolske) og apostolisk ekirke. Bare med et slikt utgangspunkt kan reformasjonsmarkeringen bli en feiring ikke først og fremst av lutherske særegenheter, men av det dypeste og mest sentrale vi sammen eier i evangeliet om Jesus Kristus.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Kva var eigentleg intensjonen til reformasjonen? Korleis kan vi ta vare på dette i dag?
What´s in a name?
Det mormor gikk glipp av
Kan reformasjonshistorien inspirere til økumenisk tilnærming mellom lutheranere og frikirkelige i dagens Norge?
Organisering og ledelse
Hva er kirkens kjernevirksomhet?

Ord av Luther

Søndagsteksten:
1. søndag i adventstiden
2. søndag i adventstiden
3. sundag i adventstida