Politisk teologi og pandemi

Koronaen setter dagsorden for mye som sies og skrives i disse dager. I forrige nummer satte vi søkelys på utfordringer kirken stilles overfor i sine daglige, nære møter med mennesker. Denne utgaven ble planlagt som et temanummer om politisk teologi lenge før viruset gjorde sitt inntog. Krisen gir imidlertid et godt utgangspunkt for å reflektere også omkring kirkens samfunnsrolle.

Ingen av oss vet sikkert hvordan den lille mikroorganismen vil endre verdenssamfunnet på sikt. Vi vet den fører til mye menneskelig lidelse. Vi vet den blir årsak til svimlende kostnader som må bæres og deles verden over i tiden som kommer. Den fører også til at mange stiller de mer overordnete spørsmålene – om erfaringene nå kan endre måten vi møter de andre krisene på; som flyktningsituasjon, fattigdom og klima. Kan dugnadsånd, samhold og erkjennelse av felles sårbarhet skape samling omkring de andre store utfordringene? Kan det økonomiske jordskjelvet vi opplever nå skape endring i det økonomene kaller for en «sti-avhengighet»? Det vil si en binding til gamle spor for næringsvirksomheten som betyr å holde liv i lite bærekraftige virksomheter. Valgene vi tar nå blir avgjørende for generasjoner fremover. Så er spørsmålet hvilken rolle kirken og teologien skal ta i situasjoner som dette.

At kirken skal engasjere seg i politiske spørsmål, er ikke selvsagt. Kirkelige uttalelser, det være seg om flyktninger eller klima, blir ofte møtt med hjertesukk og ønsker om tydeligere skiller mellom religion og politikk. Er ikke en sammenblanding her bare et misforstått forsøk på å være aktuell, og en avsporing fra det kirken egentlig skal være? Den lutherske toregimentslæren, med skjelningen mellom åndelig og verdslig makt, har preget mye av tenkningen i vårt samfunn. Religionskrigene på 1500 og 1600-tallet bidro til å innarbeide skillet idemessig og strukturelt. De ble den indirekte begrunnelsen for en vestlig, liberal samfunnsorden hvor statsmakten kunne beskyttes for religionenes konfliktpotensial, mens religionene fikk øve sin innflytelse innenfor den private sfære. Varianter av denne teologien ble forfektet av tyske teologer inn mot andre verdenskrig. Tenkningen førte til kirkelig handlingslammelse overfor terrorregimet og ble gjenstand for kraftig kritikk i ettertid. I dag vil mange teologer være tilbakeholdne med å se den historisk betingete toregimentslæren som en tidløs nøkkel til forståelsen av kirkens samfunnsrolle. Mye har skjedd både av teologi- og samfunnsutvikling siden reformatorene utfoldet sine modeller. Det forhindrer selvsagt ikke at denne læren, historisk fortolket, fortsatt har noe å tilføre.

Senere tiårs utvikling av politisk teologi har likevel gått langs andre spor. Økumeniske impulser, frigjøringsteologier, kairos-dokumenter,kontekstuelle og praksisorienterte vendinger i teologien, og ikke minst erkjennelsen av religionenes tilbakekomst i offentligheten, har skapt ny interesse for teologiens betydning for samfunnet på generell basis. Politisk teologi og samfunnsteologi (public theology) har utviklet seg til viktige forgreninger i det teologiske fagfeltet. Spørsmålet handler i liten grad om kirken og teologien skal øve påvirkning på politikk og samfunn. Historien viser at påvirkningen er der, enten man ønsker det eller ikke. Spørsmålet blir heller hva slags innflytelse kirken må øve. Det vil si, hva slags saker, begrunnelser, språklige uttrykk og handlinger er nødvendige for at kirken skal være tro mot sitt kall som kirke?
Slike spørsmål står sentralt i de bidragene vi har hentet inn til temanummeret denne gangen. Kjetil Fretheim er prorektor og professor i etikk og diakoni ved MF. I 2016 utgav han en bok som redegjorde for hva samfunnsteologi er og kan være – med særlig henblikk på krisetidene. Nå følger han opp med spørsmålet om hvilken rolle kirke, tro og teologi bør spille i den offentlige samtale. Han henter inspirasjon fra dokumentet Kairos Palestina fra 2010, og han tar som utgangspunkt at kirkens representanter bør framstå nettopp som kirkelige når de engasjerer seg offentlig og politisk. Ragnar Misje Bergem er postdoktor i systematisk teologi ved MF. Han har nylig utgitt en bok om politisk teologi med linjer fra den franske revolusjon og fram til i dag. I sin artikkel tar han for seg unntakstilstanden som er innført med Korona-krisen og regjeringens nylig vedtatte kriselov. I unntakssituasjonene avdekkes ofte politikkens underliggende eksistensielle og teologiske dimensjoner. I møte med krisen får kirken flere roller – både å være på vakt mot autoritær politisk teologi som ligger implisitt i myndighetens handlemåter, men også leve ut og forkynne livspraksiser som kan vitne om de selvoppofrende handlingene til en Gud som har gitt seg selv for andre. Forsker og tidligere prost, Trond Bakkevig har gjennom mange år vært engasjert i samtalen om kristendom, sosialetikk og kirkens plass i samfunnet. Han analyserer prekener norske biskoper holdt etter 22. juli 2011. I krisen avdekkes den teologiske ballasten vi stadig faller tilbake på. Derfor er det viktig å analysere for å lære med tanke på nye liknende situasjoner. Han tar opp bruken av begrepene ondskap, Gud, rettsstat og demokrati og utfordrer til videre teologiske avklaringer ut fra dette. I klimaspalten denne gangen skriver professor i etikk ved MF Svein Olaf Thorbjørnsen om forholdet mellom økonomi og økologi. Miljøutfordringene kan ikke løses uten at disse to dimensjonene ses i sammenheng. Bidraget føyer seg dermed godt inn i det store, systemorienterte perspektivet som preger dette temanummeret. God lesning!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

• Forstyrre for å forandre: Politisk teologi som samfunnsteologi
• Unntakstilstanden
• Teologi i krisetider - I biskopers prekener
• Økonomi og økologiske fotavtrykk
• Den lille bibel til glede og besvær

Søndagsteksten:

• Treenighetssøndag
• 2. søndag i treeiningstida
• 3. søndag i treenighetstiden
• St. Hans/Jonsok
• 4. søndag i treenighetstiden