Norsk skole stiller i dag høye krav til elevenes selvstendighet. De må strukturere skolearbeidet og regulere seg selv. Men hva med den grunnleggende selvstendigheten knyttet til identitet og livsvalg? Er det her kirkelig ungdomsarbeid bør melde seg på, som fristed fra disiplineringen og som verksted for å arbeide med disse store spørsmålene? Eller kan skole og kirke lære av Marie Kondo og Sinnasnekkern, og utforske sammenhengen mellom den lille og den store selvstendigheten?

LK 03-2019
Skrevet av Fredrik Saxegaard

I et kapittel i boka Ungdomsskole og ungdomsliv: Læring i skole, hjem og fritid (red. Erstad og Smette, Cappelen Damm, 2017) skriver forskerneSmette, Stefansen og Strandbu om hvordan lærere og elever på ungdomsskolen jobber aktivt med temaet selvstendighet.

Skolen er nemlig ikke hva den en gang var, og det er heller ikke forståelsen av selvstendighet. Slagordet ”Ansvar for egen læring” innebærer at elevene administrerer mer av skolearbeidet selv, og at oppgavene de løser, er mer åpne enn bare å gjengi kunnskapsinnholdet i bøkene. Dette forsterker tendensen til at ungdom i dag ikke er så opptatt av å løsrive seg fra foreldrene, men heller trenger dem som coacher og hjelpere (noe som antakelig gjør ungdom med foreldre som ikke kan stille opp på slike premisser, mer sårbare). Forfatterne kaller disse logikkene for ”den lille selvstendigheten” og stiller den opp mot ”den store selvstendigheten” som ikke handler ”om struktur og planlegging, men om å vite hvem man er og hva man vil, altså ulike dimensjoner av identitet” (s 144).

Foreldre som samtalepartnere

Funnet deres er at skolen i mindre grad gir ressurser til et fruktbart arbeid med den store selvstendigheten, noe som stemmer med det smale selvstendighetsbegrepet de finner i sentrale policydokumenter. Riktignok opplever elevene at de i ungdomsskoleårene absolutt arbeider med identitet og livsvalg. Men dette er mer som et skjult kurrikulum, og det er ikke lærerne, men foreldrene som er samtalepartnere og guider i disse prosessene.

Denne forskningen er tankevekkende ikke bare når det gjelder skolepolitikk, men også for en som er engasjert i forhold til kirkelig ungdomsarbeid. Spørsmålet blir om kirken på den ene side bør tilby et fristed fra mange av de disiplinerende praksisene som skolen etter hvert representerer knyttet til den lille selvstendigheten, og samtidig kan være et kreativt verksted for ungdommers arbeid med den store selvstendigheten, med identitet, selvaksept og livsvalg? Kan det til og med hende at det faktisk er slik mange ungdommer opplever å være med i kirkelige kor, klubber og konfirmantaktiviteter?

Fortellinger og refleksjoner om kall

I så fall er det verdt å tenke over hva slags ressurser, eller kulturelle verktøy, som ligger i kristen tradisjon. Ett opplagt eksempel (blant mange mulige) er Bibelens og kirkehistoriens fortellinger og refleksjoner om kall, helt fra at Gud kjærlig former Eva og Adam på den sjette dagen og gir dem forvalteroppdraget, via Moses, profetene,Maria og disiplene, til Frans, Hans Nilsen Hauge og Sophie Scholl – og deg og meg. Hvordan kan disse fortellingene åpnes, så de kan være replikker og bidrag til refleksjon i en samtale der ungdommene har utspillet?

• for det første ved at vi ikke forenkler eller harmoniserer, men leser dem med hud og hår som fortellinger om tvil, motstand, manglende selvtillit, frykt, mot, hengivelse og glede.

• for det andre ved at vi som prester, kateketer osv. ikke bare formidler narrativene, men også trekker veksler på teologisk refleksjon om kallet, enten det er i klassiske tekster av Luther og Wingren, i kritiske tekster om å måtte slåss med kallet som kvinne, svart, funk sjonshemmet eller skeiv, eller i tekster som tematiserer kristen spiritualitet og erfaring som nettopp et åndelig arbeid med små og store livsvalg.

• og, for det tredje, ved at den felles refleksjonen med ungdommene integreres i liturgier og andre åndelige praksiser.

Med andre ord: Hva med å sette som et tenkt skilt over inngangsdøra til kirkens ungdomsrom: ”Kreativt verksted for den store selvstendigheten”? Og ikke bare ungdomsrommet, men over kirkedør og døpefont. For dette er vel det store menneskelige prosjektet overhodet, i spennet mellom å være satt fri og tatt til fange, mellom å se som i et speil og å se klart?

Kompleks relasjon

Samtidig er det noe som ikke helt faller på plass i skjelningen mellom det lille og det store, og dermed også med en kirkelig strategi av typen fristed og verksted. Riktignok understreker forskerne at de to selvstendighetene ikke er atskilt,og at relasjonen mellom dem er kompleks. Likevel fremstår de som to ulike logikker i hver sine rom. Men kan det hende at de henger nærere sammen enn som så? Jeg kom på sporet av en litt annen tilnærming da jeg så et par episoder av den nye Netflix-serien Marie Kondo. Kondos prosjekt er å komme inn i folks hjem og hjelpe dem å rydde. Sånn sett er hun ikke så ulik andre realitylignende serier om supernannyer, homsepatruljer eller en sinnasnekker som Otto Robsahm.

Det interessante med seriene er at de ikke tar utgangspunkt i store spørsmål om identitet og livsvalg, men i det ”lille”, i det hverdagslige og materielle, i rutinene og tingene. Ved å gå inn her, og da særlig når den lille selvstendigheten har brutt sammen idet oppussingsprosjektet stoppet opp, og rotet tok overhånd, innledes også et arbeid med de store spørsmålene. Emosjonene kommer opp. Relasjonene kommer opp. Temaer knyttet til hvem vi er, og hvem vi vil være, blir snakket om. Men ikke som i ”bok -sirkelen”, på betryggende avstand. Familiemedlemmene sitter på garasjegulvet mellom verktøykasser, stæsj som skulle vært kastet for lenge siden, bryllupsvideoen fra fem år tilbake, som dukket opp – og snakker sammen på en ny måte om hva som glapp, og hva de vil være sammen og for hverandre.

Så kanskje problemet med vekten på den lille selvstendigheten i skolen er at den løsrives fra den omsorgen og spiritualiteten som ligger i de hverdagslige praksi sene, og dermed også fra dimensjonene av store spørsmål som er gjemt i dem? –hvilket bringer oss tilbake til kirkens ungdomsarbeid og kristen spiritualitet: Den bør absolutt være et verksted for den store selvstendigheten. Men er det for enkelt å si at den skal være et fristed fra den lille selvstendigheten, som om denne utelukkende representerer disiplinerende diskurser og Lovens stemme? En inkarnatorisko g sakramental spiritualitet burde heller starte i de små tingene. Slik troen starter og næres i vann og vin. Og slik Fader vår har sitt vendepunkt i bønnen om brødet i hverdagens rutine. 

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Nytt om evangeliene - via Markus
Tilsyn som oppmuntring
Bergprekenen i folkekirken

Månedens salme

Søndagsteksten:
Maria budskapsdag
3. søndag i fastetiden
4. søndag i fastetiden

Fra bispedømmerådene