Majoritetskirke og religionspolitikk

Oskar Skarsaune har nylig levert et utfordrende bidrag til norsk kirkedebatt gjennom boken Et­ter­lyst:­Bergprekenens­ Jesus. ­Har­ folkekirkene­ glemt ham? Boken er anmeldt lengre bak i dette heftet, og jeg skal ikke her gi meg inn på noen vurdering av boken som sådan. I stedet vil jeg konsentrere meg om den religionspolitiske utfordring som boken stiller Den norske kirke overfor. Det gjør vondt å lese Skarsaunes skildring av hvordan en kirke som var forfulgt, og som sa nei til vold og makt, etter hvert selv ble et redskap for undertrykkelse og tvang. Den store forandringen skjedde da romerske keisere brukte kirken som et redskap til å holde samfunnet sammen og gjor de kristendommen til statsreligion. En slik rolle for kristendom og kirke ble videreført i Europa helt opp til moderne tid, og knapt noe sted var statsmakt og kirke så integrert i hverandre som i det lutherske Norden.

Tvang og makt var naturligvis ikke hele bildet. Innføringen av kristendommen som offisiell religion hadde som regel basis i folkelig oppslutning. Det samme gjaldt innføringen av reformasjonen, om enn ikke i særlig grad i Norge. Og en tro som var blitt innført med makt, kunne etter en tid likevel mobilisere økt folkelig oppslutning. Selv om det handler om et bilde med mange nyanser, må vi likevel erkjenne at mye av kirkens og kristendommens posisjon i Europa ble oppnådd med midler vi i dag vil ta avstand fra, og som utvilsomt også var i strid med idealer som preget den tidligste kristendom.

Forholde seg til historiens innsikt

Å analysere og vurdere historien er én ting. Noe annet er hva vi gjør med den innsikt som historien gir oss. Vi kan ikke gjøre den ugjort, men vi må likevel forholde oss til den. Ikke bare kirkens, men hele vår felles historie er et produkt av hendelser og handlinger som vi i dag vil ta avstand fra. Like fullt er vi forvaltere av en situasjon som en slik historie har skapt. Vi kan ikke ta utgangspunkti en ideell nullsituasjon – den finnes rett og slett ikke. Slik er det også på det religionspolitiske felt.  At Den norske kirke med sine 71 % av befolkningen som medlemmer eller tilhørige er det suverent største trossamfunnet i Norge, har utvilsomt sin bakgrunn i mange hundre års religionstvang. Å gjøre historien ugjort er imidlertid ikke mulig. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til historien og forvalter det som er resultatet av den.

Samtidig som vi tar avstand fra de midler som preget tidligere tiders religionspolitikk, er det viktig at vi ikke i praksis viderefører holdninger som har sin rot i denne. Det skjer hvis vi preges av arroganse eller diskriminerende holdninger i møte med andre tros- og livssynssamfunn. Det skjer hvis vi oppfører oss som om vi fortsatt skulle ha et monopol på det livssynsmessige området. Ikke minst bruken av folkekirkebegrepetk rever stor varsomhet. At dette er et vanskelig begrep, er Skarsaunes bok et eksempel på. I sin omtale av Den norske kirke som folkekirke i dag, synes det som han forutsetter en forståelse av ”folket” i folkekirken som sammenfallende med hele befolkningen. Hvis man f.eks. leser Grunnlovens paragraf 16 ut fra en slik forståelse, blir det naturligvis galt. Leser man offisielle dokumenter fra Den norske kirke, vil man se at dette er en forståelse som i hvert fall ikke kirken har lagt til grunn. I en uttalelse fra Kirkemøtet 2004 heter det f.eks. om Den norske kirke: ”Som folkekirke er den ikke identisk med nasjonen, men er et særegent fellesskap bygd på dåpen og troen” (KM11/04). Den tid er forengst omme da Den norske kirke bekjempet rettighetene til andre tros- og livssynssamfunn, og i dag preges situasjonen av et nært samarbeid bl.a. i Norges Kristne Råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Bevisste valg

Å forvalte historien på en god måte handler også om å ta ansvar for de mange som tilhører Den norske kirke. Å nedskrive deres religiøse tilhørighet som mindreverdig fordi denne tilhørighet har røtter i et tidligere religionsmonopol, vil være å fraskrive seg et slikt ansvar. Det er lenge siden noen ble tvunget til å ta del i Den norske kirkes ritualer. Når foreldre bærer sine barn til dåp, er det i økende grad et resultat av et bevisst valg. At resultatet oftere enn før blir at man velger å la være å døpe, er også noe kirken må respektere.

Å ta ansvar for sine medlemmer betyr også å formidle en virkelig bibelsk kristendom til dem. Å nøye seg med en utvannet og ufarlig forkynnelse er heller ikke å ta sine døpte medlemmerpå alvor. Her er jeg enig med Skarsaune. At kirken skal være åpen, må ikke bety at den tømmes for innhold. Men å gjøre tersklene høyere bidrar neppe til en mer levende kirke.

Å ta vare på sine medlemmer betyr også å sørge for at Den norske kirke har gode rammebetingelser for sin virksomhet. Uten å diskriminere andre tros- og livssynssamfunn er det ikke urimelig at staten fortsatt regulerer rammebetingelsene forDen norske kirke på en særskilt måte. Det framlagte forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn er nettopp et forsøk på å ivareta disse to anliggendene. At det på noen punkter er uenighet om hvordan disse hensynene skal balanseres, er ikke overraskende. På samme måte som man kan tenke ulikt om hvor varige slike behov for særlige reguleringer vil være.

I motsetning til det som var tilfellet i religionstvangens tid, er det ikke staten som er ansvarlig for å sikre Den norske kirkes posisjon i det norske samfunnet. Staten kan sikre nødvendige ramme betingelser for de ulike tros- og livssynssamfunnene, men må ikke legge seg opp i hva folk tror eller bekjenner seg til. Hvilken stilling den kristne tro skal ha i det norske samfunnet framover, avhenger av hvordan de kristne kirkene – og blant dem Den norske kirke – makter å ivareta sitt oppdrag. Da kommer vi ikke unna stadig å vende tilbake til troens utgangspunkt i det budskap Jesus forkynte.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Tyskerjentene, kirken og det norske samfunn i 2018
Religionsfrihet - utfordringer lokalt og globalt

Fra bokfronten

Søndagsteksten:
Romjulssøndag
Nyttårsaften
Nyttårsdag/Jesu navnedag
Kristi åpenbaringsdag