Kirkelige handlinger og musikken

Gjennom de siste vigselssesongene har jeg opplevd at ønsker om innspilt musikk også finner sin vei inn i vigselssamtalen. Dette gjelder særlig i forbindelse med vigsler utenfor kirkerommet, der brudeparet må ordne tonefølge selv fordi kirkelig fellesråd ikke er pålagt å stille med bemanning til disse seremoniene, men det virker som det i økende grad også er ønsket der det er både kirkemusiker til tjeneste og til og med innleide musikere. En vil ha akkurat den versjonen som ble ”vår sang”, eller som brude paret forbinder med noe i sitt forhold.

Praksis i hva som tillates, varierer fra sted til sted, og mellom kirkemusikere og prester. Når det gjelder gravferder, har KA bidratt til å peke på ansvars- og myndighetsfordelingen som ligger i tjenesteordninger og alminnelige bestemmelser, og anbefaler at arbeidsgiver tar ”initiativ til å drøfte disse spørsmålene med kirkemusikere, prestene og evt. aktuelle begravelsesbyråer for å arbeide fram en felles grunnholdning, og gode rutiner for planlegging og avvikling av kirkelige handlinger mht. musikkvalg”. (KA rundskriv 2/13). Dette er en god anbefaling. Flere steder gjennomføres det jevnlige møter med kirkeverger, proster, tillitsvalgte og gravferdsbyråene, som bidrar til å gi en forutsigbar praksis som gjør at en ikke må gå ”fra kamp til kamp”.  Erfaringen tilsier at det kan bidra til ro og fellesskap selv om ikke alle er 100% enig i de rutinene som iverksettes. Men er det mulig å finne fram til denne felles grunnholdningen som gjør at måten dette praktise res på, og hvordan det kommuniseres, blir mer enn en myndighetsavklaring og arbeidsfordeling? Og kan den grunnholdningen bestå av noe mer enn et minste felles multiplum av avklarte rutiner de ulike profesjonene og instansene kan leve med?

Hvorfor er innspilt musikk en utfordring for kirken?

David Scott Hamnes viser i sin artikkel ”Ferdig innspilt musikk i gudstjenester og kirkelige handlinger” til de alminnelige bestemmelsene som gjelder for kirkens liturgier. Der bestemmes de kirkelige handlingene som ”en handling av gudstjenestelig karakter”. Artikkelen hjelper oss til å stille spørsmålet: Hvorfor er innspilt musikk en utfordring for kirken? Det utfordrer på noe mer enn det kunstneriske, estetiske eller sjelesørgeriske plan, skriverScott Hamnes. Det utfordrer oss ikke minst på det teologiske plan og i forståelsen av hva en gudstjenestelig handling er. For en gudstjenestelig handling er å forstå som fellesskaps handlinger som ”konstitueres av og i Guds nærvær, og identiteten til forsamlingen er ikke en privat sak, men en representasjon av kirken som helhet”, skriver han.  

Hva er det egentlig levende musikk formidler i kirkens gudstjenesteliv? Hvilke premisser legger vi for opplevelsen av musikk og annen kunstformidling i en gudstjenestelig handling? Det er på tide at vi får en slik samtale i gang, og jeg tror det er slik den felles grunnholdningen kan bygges.

Det innebærer videre at samtalen må begynne og føres også et annet sted enn hos kirkevergene og prostene. Det selv om disse møtene er viktige nok, og nyttige for at det lokale arbeidet skal gå smidig for seg. Men grunnlaget for den samtalen som føres lokalt, må legges i kirkens egen selvforståelse og gjennom profesjonsutdanningene. Og den må føres som noe annet enn en skyttergravskrig i media slik det har vært noen eksempler på. I dette Luthersk Kirketidende har David Scott Hamnes gitt et godt bidrag til hvor og hvordan samtalen kan føres. Vi ønsker gjerne flere bidrag til den samtalen også her!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Ferdig innspilt musikk i gudstjenester og kirkelige handlinger

Månedens salme

Søndagsteksten:
Mikkelsmesse
19. søndag i treenighetstida
20. sundag i treeiningstida