Kirke på torget

Som misjonærer i et av Europas mest sekulariserte land, Estland, var vi i 2003 med på å starte opp konfirmasjon for ungdom. Gjennom mange år med sovjetisk styre var konfirmasjonen blitt en rite for de få, og de vanligste konfirmantene var enten unge par som ville konfirmere seg for å kunne gifte seg i kirken, eller eldre mennesker som søkte kirken fordi de hadde kommet i en livskrise. For å nå ungdommer hadde vi sammen med et par av våre estiske kollegaer utviklet et konfirmasjonsopplegg tilpasset ungdom. Vi hadde trykt plakater og hengt dem opp over hele byen; vi hadde drevet aktiv reklame. Vi hadde til og med vært på skolebesøk. Jeg har likevel aldri følt meg så liten som da vi satt i prestesakristiet i Johanneskirken i Tallinn den mørke novemberkvelden påmeldingen skulle finne sted. Til tross for alle våre forberedelser, til tross for at vi hadde invitert alle vi kjente, og flere til, visste vi ikke om noen kom til å møte opp. Frykten for å bli avvist satt som en klump i magen.

Frimodighet til å bli avvist

Kanskje kjente Paulus noe av den samme frykten da han stilte seg opp på Areopagos for å tale til athenerne. Hva var det som ga ham frimodighet til å stå frem med evangeliet selv om han risikerte å bli avvist? Høsten 2011 holdt den engelske teologen og tidligere biskop i Durham, N. T. Wright, en forelesning på Fuller Theological Seminary. Overskriften var: ”The challenge of Paul for tomorrow`s world”. I møte med dette store temaet innledet N.T. Wright med å sitere en engelsk biskop som skal ha sagt følgende: Overalt hvor Paulus gikk ble det opptøyer. Overalt hvor jeg kommer blir det servert te.

Paulus provoserte da og kan provosere nå, men på hvilken måte kan hans frimodighet utfordre oss på å være kirke i vår tid, spør N.T. Wright. Den tidligere biskopen trekker opp noen sentrale utfordringer for kirken. Overgangen fra modernitet til postmodernitet har ført til et samfunn som på mange måter er preget av dekonstruksjon. De store fortellingene brytes ned. Følelser trumfer fakta, og individualiseringen har vanskeliggjort sannhetsforståelsen fordi det ikke lenger tales en felles sannhet, men snarere om min sannhet og din sannhet, hevder Wright.

Omfattende reformarbeid

Den norske kirke har også gått gjennom store endringer de siste årene. Den er blitt løst fra staten og har gått fra å være Den norske (stats-)kirke til å bli Den norske (folke-)kirke i tillegg til at den har gått gjennom et omfattende reformarbeid i forhold til både trosopplæring og liturgi. Disse faktorene kombinert med nedgang i både dåps- og medlemstall utfordrer vårt selvbilde som kirke. Men på hvilken måte bør vi møte de utfordringene kirken står overfor?

Én måte å møte disse utfordringene på er å øke fokuset på relevans. Et synlig resultat av dette er de mange ”bindestrekgudstjenestene” som har dukket opp senere år og skapt både engasjement og forargelse. En annen måte å møte vår tids utfordringer på er å bevege seg i motsatt retning ved å rendyrke kirken som et annerledesfelleskap. Da fremheves kirken som et fellesskap som gjør sine ting parallelt med og isolert fra samfunnet. En slik kirke kan ved sitt nærvær fungere som et vitnesbyrd for resten av verden, men den kan også bli selvforherligende i sin søken etter kontrast. Likevel, slike mer esoteriske fellesskap kan være viktige supplement til folkekirkens bredde. Kirken har til alle tider rommet mindre, mer lukkede fellesskap som på sitt beste har fungert som korrigerende kraftsentrum, men dersom slike fellesskap får for stor plass, står de i fare for å miste av syne det som er kirkens misjonale karakter, kallet til å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler. 

Disse måtene å møte vår tids utfordringer trenger ikke nødvendigvis utelukke hverandre. Som kirke vil det alltid være nødvendig å søke å være relevant gjennom å tilpasse budskapet til tilhørerne, slik Paulus gjorde på Areopagos. Det kan være med på å skape forståelse og ikke minst gi mennesker en tiltrengt unnskyldning for å komme til kirken. Samtidig kan kirken aldri bli så ”relevant” at evangeliet om Jesus Kristus, betydningen av han sdød og oppstandelse gjøres utydelig slik at budskapet mister sin kraft.

Kirke i vår tid

Dette temanummeret skal handle om å være kirke i vår tid. I sin artikkel ”Den norske kyrkjas retoriske sjølvforståing i valfridomens tidsalder: Å leva med frykta for å bli avvist” skriver førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen, Bård Eirik Hallesby Norheim om tre utfordrin ger som kirken står overfor i vår tid: Autonomi, autentisitet og agorafobi. Kapellan i Birkeland menighet, William Skolt Grosås skriver i sin artikkel om den kanadiske psykologen Jordan Peterson som besøker Norge nå i oktober. Gjennom sin bok ”12 rules for life” og sine utallige bidrag i ulike sosiale medier har Peterson, som Grosås uttrykker det, vokst til å bli ”vår tids mest innflytelsesrike apologet for et kristent verdensbilde”.

Overalt hvor Paulus gikk, ble det opptøyer. Opptøyer er ikke målet i seg selv, men Paulusʼ frimodighet kan være en veiviser for kirken i en endringstid. Paulus brakte evangeliet til torgs, og det gjorde ham både provoserende og skremmende. For det kan være skummelt å stille seg frem på torget slik vi erfarte det i Tallinn. Og selv om det ble et fint konfirmantkull det året, måtte vi året etter på ny ut og igjen kjenne på frykten for å bli avvist. Det kan være krevende. Å være på torget tvinger oss nemlig til å kontinuerlig arbeide med budskapet vårt, til alltid å ha klart for oss hva som er det uoppgivelige i evangeliet. Samtidig må vi gjøre oss kjent med torget. For torget er forandret. Noen torgplasser har forsvunnet, men flere har kommet til, både i det virkelige livet og i det virtuelle. Men den største utfordringen forblir uendret: Kirken må våge seg ut av komfortsonen der det serveres te og kaffe, selv om det kan innebære å bli avvist.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Den norske kyrkjas retoriske sjøvforståing i valfridomens tidsalder
Jordan Peterson er Youtube-generasjonens jungianske verdensevangelist

Søndagsteksten:
1. søndag i adventstiden
2. søndag i adventstiden
3. sundag i adventstida
4. sundag i adventstida

Fra bispedømmerådene