Gudstjeneste i tiden - preludium

Er de et uttrykk for at man tar tid og sted og folk på alvor og knytteralmene erfaringer eller uttrykk eller kultur tilgudstjenesten? Er de uttrykk for en type event-tenkning der gudstjenesten skal gjøres lekker og tiltrekkende for å samle flest mulig, og gjerne mange av dem en ikke ser til vanlig i kirkebenkene? Eller er de rett og slett uttrykk for at vi er i forskjellige faser i livet, og/eller at vi lever i forskjellige kulturelle kontekster – og ut fra det trenger forskjellige typer gudstjenester? Ja, er disse såkalte bindestreks-gudstjenestene et ønsket gode, eller er de desperate krampetrekninger for en kirke der alle tall peker nedover?

Flere temanummer

Det kommer flere temanumre om gudstjenesten, noe overskriften ”Gudstjeneste i tiden – Preludium” peker fram mot. De første månedene i 2018 kommer Forslag til justeringer av hovedgudstjenesten ut på høring fra Kirkerådet. Det gir oss gode muligheter til å reflektere over gudstjenestens plass og endringer i gudstjenestelivet også her. I dette bladet er det den svenske teologen og professoren Ninna Edgardh som har en artikkel jeg har hentet tittelen på lederen fra: Gudstjänst i tiden. Hun peker på hvordan det etter at den svenske Kyrkohandboken 1986 la til rette for temagudstjenester, nærmest har eksplodert i antall spesialgudstjenester, ofte knyttet til familiegudstjenester, men også andre typer. Hun viser til at en av begrunnelsene for spesialgudstjenester kan identifiseres i ønsket om at disse gudstjenestene skal lede folk videre inn i deltakelse i hovedgudstjenesten.

Jeg tror nok begrunnelsene for ”spesialgudstjenester” er flere, men jeg er også vel kjent med utsagn av typen ”Vi må gjøre noe ekstra” eller ”Vi må gjøre noe folk liker – noe annerledes enn vanlig”!

Motivasjons- begrunnelsen

Ønsket om at folk skal komme er høyst legitimt for en misjonal kirke. Men hva gjør det med gudstjenester å skulle være motivasjonen forå innfinne seg på gudstjeneste? Hvorfor skal vi ha folk til å samles til gudstjeneste?

Edgardh peker på hvordan den svenske gudstjenestestatistikken viser at denne ”motivasjons-begrunnelsen” ikke synes å fungere noe særlig godt. Gudstjenesteoppmøtet synker sakte men sikkert, på tross av den store økningen i spesialgudstjenester med mye ”ekstra” eller ”spesielt”. Derimot har deltakelsen i gudstjenesten økt, på flere måter. Flere er involvert i gjennomføringen av gudstjenestene. Dåpsfølgene er større, og deltakelsen i nattverdsfeiringen er nærmest fordoblet gjennom de siste femti år. De samme tendensene ser vi i vårt eget land. Da er det kanskje ikke nødvendigvis det som er noe ”ekstra” vi skal se etter når vi ønsker å få flere til å samles til gudstjeneste?

Edgardh peker på hvordan troen i det moderne samfunnet er blitt noe indre og åndelig, individualisert og privat, og på sett og vis mistet både sin fysiske og sosiale kropp. Vi snakker om å gå til gudstjeneste, eller høre en preken, men mindre om å være kirke.

Kan den økende deltakelsen i gjennomføringen av gudstjenesten og rundt dåpen (på tross avfallende dåpstall) være en veiviser tilbake til sentrum for gudstjenesten, fellesskapet i Kristus? Ikke minst slik vi kan erfare det gjennom det konkrete og sansbare, i sakramentene og symbolene som holder sammen det hellige og det alminnelige?

Sakramental forståelse

Eivor Oftestad skrev i en artikkel i Vårt Land den 7. september 2012: ”I vår tid kan utøvelsen av liturgien ikke minst være å fastholde at det fins en virkelighet utenfor individet, og at kirken selv er det sakramentet, det synlige middelet hvor Gud forvandler og helliggjør verden og menneskene.”

Det vil være fremmed for en luthersk ekklesiologi å kalle kirken for et sakrament. Samtidig er en sakramental forståelse av kirken ikke fremmed for den liturgiske bevegelsen som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet og har preget Den norske kirke gjennom vår tids gudstjenestereform, særlig gjennom de siste 15 årenes arbeid med og utprøving av nye metoder og nytt materiale for gudstjenestelivet. Vi finner tre tyngdepunkter i denne bevegelsen:

- en fordypet forståelse av inkarnasjonen som en vei til innsikt om det menneskelige livets og alt livs verdighet.
- en gjenoppdagelse av menigheten som fellesskap.
- en understreking av sammenhengen mellom gudstjenestelivet og tjenesten i hverdagen.

Lett sjablongmessig kan en si at fra en forståelse av gudstjenesten som noe til den enkeltes ”innvortes bruk” peker den liturgiske bevegelsen på at kirken som Kristi legeme synliggjøres i gudstjenesten og virkeliggjøres i verden.

Edgardh skriver at vi trenger å se at vi som mennesker er en del av en sosial kropp, en kirke,som kan hjelpe oss å bli til som mennesker i en hellig, alminnelig verden. 

Marias plass

Den andre artikkelen i dette bladet peker på en for kirken fundamental veiviser dit. Synnøve Sakura Heggem skriver i sin spennende og utfordrende artikkel om hvordan Marias endrede plass i kirkerom, liturgi og preken etter reformasjonen også har formet vår spiritualitet og vår selvforståelse som kirke. Luther avviste Maria som talskvinne for mennesket overfor Gud og gjorde henne til det ultimate eksempelet på det troende mennesket. Men gjennom Luthers egne livserfaringer og gjennom motreformasjon, ortodoksi og pietisme ble Maria på mange måter fortrengt fra den offentlige religiøse forvaltningen. Grundtvig hentet henne fram igjen og hevdet at ”skulle mennesker i samfunn, hjem, kirke og skole fornyes, måtte også Maria minnes på gode og sanne måter, slik at mennesker igjen kunne forstå hva det vil si å ’føde Kristus’”. Grundtvig beskriver Maria som det første kirkerom, som kan vise vei til vår tids svar på hva det betyr å føde Kristus.

For i Grundtvigs salmer og prekener blir Maria til de grader en av oss, som hellig, alminnelig og mangfoldig figur, skriver Heggem. Gudstjeneste i tiden må alltid handle om å være mønster og forbindelseslinje mellom menighetens gudstjenesteliv og den enkeltes dagligliv. Bare på den måten kan liturgien fungere som for-ankrer av det åndelige livet og som en stadig pågående kritiker av alt som måtte stivne til i selvtilstrekkelige mønstre eller former tømt for innhold – eller fylt med noe annet.

Det må vi som er ansvarlige for gudstjenestelivet holde fast – men ikke bare som en forståelse. Vi må gi mennesker muligheten til å erfare denne sammenhengen, og selv erfare den. Det er å være kirke. Ut fra dette perspektivet kan man se de siste års gudstjenestereform som noe ganske annet enn å flikke på former og ord eller velge den liturgiske musikken som noen her synes vi skal ha. Og vi kan definitivt legge av oss forventningen til oss selv om å gjøre gudstjenesten til noe ”ekstra” eller ”annerledes”, med eller uten bindestreker. Gudstjeneste er gudstjeneste. Får den være det, kan vi ha så mange bindestreker vi bare vil.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Gudstjänst i tiden
Å minnes Maria - med Luther og Grundtvig

Ord av Luther

Fra bokfronten

Søndagsteksten:
Nyårsdag/Jesu namnedag
Kristi opneberringsdag
2. søndag i åpenbaringstiden

Fra bispedømmerådene