Gudstjeneste i tiden - ordet og bordet

Dette temanummeret om gudstjenestereformen har fått tittelen ”Ordet og bordet” etter gudstjenestens to hoveddeler og som et slags overordnet blikk på de artiklene som er å lese her. For et drøyt tiår med et landsomfattende gudstjenesteverksted går mot en oppsummering når Høring om Justering av hovedgudstjenesten og alminnelige bestemmelser skal konkluderes i vedtak og ordninger på Kirkemøtet i 2019. Selv om det i løpet av utforming og erfaring med ordninger og materiale i denne perioden nå skjer en justering med karakter av noe begrensning i valgmuligheter og kanskje enklere godkjenningsprosedyrer, har hele reformen bidratt til en endring av vår gudstjenestekultur slik rapporten Noe falt i god jord kan vise til.

Demokratisering

På den ene side er det skjedd en demokratisering av arbeidet med gudstjenestelivet. Menighetsrådet har fått en vesentlig mulighet til å forme gudstjenestetilbudet gjennom valg av lokale grunnordninger, og til å se gudstjenestelivet i sammenheng med menighetens øvrige aktiviteter og oppdrag i lokalsamfunnet. På den andre siden gir dette fagstillingene større ansvar og mulighet til faglig innflytelse, ikke bare i gjennomføringen av den enkelte gudstjenesten, men i hele arbeidet med å tilrettelegge gudstjenestelivet.

Dette kan godt hektes på begrepet forberedelseskultur: Prestenes avgjørende rolle i rådene for å utruste de folkevalgte slik at det kan gjøres beslutninger som er teologisk og ekklesiologisk forankret, er udiskutabel, men også kirkemusikernes rolle som menighetens musikalske ledere er blitt tydeligere. Diakonens funksjon som et bindeledd mellom gudstjeneste og hverdagsliv, med de utsatte og sårbare i fokus, har fått sitt avtrykk i gudstjenestens bønner og nattverdfeiring. Jeg vil også peke på kateketens pedagogiske ”blikk” og innflytelse på gudstjenestelivet som helhet og innenfor det særskilte oppdraget i arbeidet med trosopplæring, barn og unge i den gode synergien av trosopplæringsreform og gudstjenestereform tilfører dette ”pedagogiske blikket” en helhetlig tenkning om formidling og bruk av symboler og handlinger, som både beriker og utvider gudstjenesteopplevelsen.

Også der alle disse fagstillingene ikke finnes, er utfordringen til og oppdraget med å forankre arbeidet med gudstjenestelivet teologisk og tverrfaglig blitt tydeliggjort med gudstjenestereformen.

Det kan få konsekvenser for justeringer av Alminnelige bestemmelser og for godkjenningsprosedyrer,slik Gustav Danielsen skriver i sin debattartikkel RYKK TILBAKE TIL START. Men i motsetning til hans nedslående tittel og dom over gudstjenestereformen vil jeg heller peke på de utslagene av reformen, som det nå er mulig å videreføre og forsterke.

Teologi og pedagogikk

Marita Bjørke Ådland skriver i sin artikkel ”Gudstjenesten som formidlingsarena” om det å tenke om gudstjenesten som det vår kirkefader Augustin kaller å ”movere”. Hun peker på hvordan det å føre barn og voksne inn i det dramaet som gudstjenesten er, ikke bare er en teologisk,men også pedagogisk oppgave. ”Alt vi gjer i kyrkja, liturgien, songen, det vi festar blikket på, har jo si kjelde i ein pedagogisk tankegang så vel som ein teologisk?” skriver Bjørke Ådland, og: ”Kvalitet og pedagogikk handlar om å ivareta eit heilskapleg syn på gudstenesta.” I sin artikkel peker hun på utfordringen som ligger i prestens oppgave, og om nyutdannede presters etterspørsel etter det pedagogiske aspektet i gudstjenesten.

Det handler om å være oppmerksom på sin egen væremåte som prest: En strekker seg ut fra gudstjenesten og inn mot den igjen, i alle de møter en har med mennesker, og i måten en forholder seg til skaperverket. Og det handler om å holde sammen alt det som skjer i gudstjenesten gjennom liturgi, bibellesning, preken og dramaturgi. I dette viser forskningen på gudstjenestereformen at vi som kirke er på vei, at vi ”moverer”. Vi har en styrket bruk av symboler. I det ligger det et rikere gudstjenestelig ”språk” for å holde sammen livet utenfor kirkedørene og livet inne i det hellige rommet – som når vi for eksempel tenner lys på lysgloben under forbønnen for kirken og verden. Da er vi ikke bare ”her inne”, men også ”der ute” i både ord og handling.

Nytt og gammelt

Biskop Atle Sommerfeldts nyttårsforedrag for presteskapet i Borg har tittelen ”Årgangsvin og ferskt brød”, etter et brev fra Sigrid Undset til Nini Roll Anker i 1920. Ordene beskriver hennes lengsel etter en kirke som ”aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller at den er god fordi den er gammel, men tvert i mot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt”. Med liturgien og kirkens gudstjenestefeiring som sentrum i kirkens tilstedeværelse i verden er kirkens oppdrag betrodd av Jesus: Kirken skal i ord og handling forkynne at Guds rike er nær i den korsfestede og oppstandnes tilstedeværelse i lokalsamfunn og blant mennesker, til frigjøring og helbredelse for fattige og undertrykte, skriver biskopen.

I dette perspektivet er jeg glad for den demokratiseringen av arbeidet med menighetens gudstjenesteliv, som gudstjenestereformen har ført med seg. Den gir store muligheter for flere lytte-og samhandlingsarenaer for den stadige og pågående utviklingen av det lokale gudstjenestelivet, både på søndagene og gjennom hverdagene. Den gir mulighet for å få utviklet sansen for ”den gamle årgangsvinen”, og til å bake ferskt brød – sammen.

Utviklingen av det lokale gudstjenestelivet kan ikke sees i motsetning til en felles regional og nasjonal forankring, like lite som gudstjenesten er noe som skjer isolert i vår tid, uavhengig av dens historie og tradisjon. Den lokale demokratiseringen på den ene siden innebærer også behovet for en faglig forståelse, forankring og utdannelse på den andre siden.

Jeg håper utdanningen til de kirkelige fagstillingene kan bidra til å videreføre den kulturendringen som vi nå ser de positive effektene av, slik at gudstjenesten kan være det brennpunktet som åpner for det transcendentale og inkarnasjonen, det helt annerledes og det helt nære, i den gudstjenestelige handlingen i seg selv, men også i kirkens selvforståelse som sendt til verden – til hverdagene, til utfordringene, sorgene, gledene,sårene, hakkene og høydene – med ferskt brød og årgangsvin.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Høringen om justering av hovedgudstjenesten og alminnelige bestemmelser - en liten apetittvekker?
Gudstenesta som formidlingsarena
Årgangsvin og ferskt brød
Rykk tilbake til start

Fastemeditasjon
Jesus segner under korset

Søndagsteksten
2. søndag i påsketiden
3. søndag i påsketiden
4. søndag i påsketiden

Fra bispedømmerådene