Grønt håp

Foredraget «What`s love got to do with it» kan leses i sin helhet på Kirkenes verdensråds nettside. Fordi Gud forsonte verden med seg selv i Kristus, og vi er betrodd forsoningens tjeneste, drives vi til arbeid og innsats for skaperverket, for jordas og alle menneskers livsvilkår og framtid, sier Fykse Tveit.
For meg føyet dette nye dybder til lesningen av både dette og andre skriftsteder. Det ble et bidrag til en dypere kristologisk og trinitarisk forankring av det kirkelige engasjementet for klima og miljø.

Mangeårig engasjement

Dette er ikke et nytt engasjement, men mangeårig og variert både internasjonalt, nasjonalt, og lokalt. Jeg kan huske hvordan jeg som prestevikar om somrene i studietiden for over tretti år siden brukte forvaltersøndagen for alt den var verdt og snakket om hvordan vi alle var med på å bære framtiden i våre hender, og om hvordan dette måtte ha konkrete følger for vår livsførsel og forbruksmønster i ærefrykt for skaperverket som var gitt oss. Jeg var inspirert av nasjonalt kirkelig arbeid på dette feltet, og av teologer og salmediktere som Per Lønning. Senere fikk jeg som konfirmantprest være med på å arrangere Kirkens nødhjelps fasteaksjoner, som gjennom forskjellige formål har adressert den menneskeskapte trusselen mot klimaet og gitt muligheter til å bidra praktisk. Etter hvert har det kommet stadig flere Grønne menigheter, og noen har blitt sertifisert som Miljøfyrtårn.
De senere årene har også større aksjoner blitt markert av og i lokalmenigheter, ved bidrag til Klimavalg 2013, eller som Klimapilegrim i forkant av Klimatoppmøtet i Paris 2015. Klima- og miljøutfordringen har også satt sitt preg på liturgi, diakoni, trosopplæring, forkynnelse og andre aktiviteter i Den norske kirke. Som lokal prest har det i mange år vært mulig å både engasjere seg i og bevisstgjøres på måter å ta del i kampen for en bærekraftig jord og bærekraftige liv.

Monner det?

Så kan man jo spørre seg om det monner som bidrag til den massive utfordringen vi nå opplever. «Vi er den første generasjonen som er eksponert for klimakrisen, og vi er den siste som kan gjøre effektive grep for å begrense den katastrofen som truer oss», sa Olav Fykse Tveit.
I det perspektivet kan kanskje det vi pusler med lokalt virke både utilstrekkelig og fragmentert. Som en god sak som vi kommer på innimellom, men som også lett forsvinner blant mange andre gode saker eller eventuelt blir ivaretatt av noen få ildsjeler. I denne utgaven av Luthersk kirketidende skal vi både få løfte blikket, og få øye på håpet.

Kirken som endringsaktør

I artikkelen «Påvirker kirken miljø- og klimapolitikken » gir Einar Tjelle oss innblikk i Den norske kirkes påvirkningsarbeid på klima, miljø og bærekraft. Det er   spennende lesning til å bli håpefull av! Som seksjonsleder for økumenikk og dialog i Kirkerådet og assisterende generalsekretær for Mellomkirkelig råd gir han oss ikke bare norske, men også økumeniske og interreligiøse perspektiver. Han beskriver hvordan Den norske kirke har vært og er en nasjonal og global aktør som «har spilt en viktig rolle både nasjonalt og internasjonalt i å få ulike religiøse aktører til å heve stemmen, til å hente fram sin grønne spiritualitet og praksis. Og ikke minst handle sammen.»
Dette har bidratt til beslutninger som utslippsmålene i Parisavtalen, og andre «grønne» resultater på nasjonalt og internasjonalt nivå. Gjennom ulike samarbeid har også ungdom fått arenaer for å bruke sitt engasjement, noe som i seg selv er et stort håpstegn. Les og bli opplyst og motivert! Vi på grasrota (sic!) kan synes det kan oppleves både puslete og fragmentert det vi driver med. Men det henger i og sammen med, og preges av, målrettet og stor innsats fra ledere, fagmiljøer og enkeltmennesker i vår kirke med kunnskap, kjærlighet og vilje til endring og bærekraftigutvikling. I dette har dialogarbeidet med andre trossamfunn blitt stadig viktigere. Som trossamfunn møtes vi også av utfordringene i den eksistensielle krisen vi nå opplever. Som troende er vår praksis preget av vår spiritualitet, og som mennesker kan troen gi oss ressurser til å handle sammen. Det kan være på ledernivå, fordi religiøse ledere blir lyttet til. Det kan være på lokalnivå, der det å gjøre noe sammen skaper livsmot og gir håp.

Håp som vilje til handling

Et mirakel av et eksempel på dette finner vi i Håpets katedral, som du kan lese om i den andre artikkelen! Visjonen om den fikk Solveig Egeland, kulturrådgiver i Borg bispedømme, etter at det strandet en død hval med 30 plastposer i buken. Initiert av Den norske kirke i Borg bygges et symbolbygg av blant annet plast fra havet med mennesker fra ulike religioner, politisk ståsted, alder, kjønn eller andre forhold som gjør oss ulike. «Håp er også vilje. Håpet er handlende», sier en av ildsjelene. På Isegran i Fredrikstad deles tro, håp og handling.

Gudstjeneste i verden

En kirke som bærer med seg troen på inkarnasjonen og oppstandelsen, ja på Kristi forvandlende kjærlighet, trenger ord og toner til sin gudstjeneste, sin tro og for sitt liv i verden slik den er nå. Presten og salmedikteren Sindre Skeie gir oss det i sin artikkel og med salmen «Hører du klokkene».
På globalt nivå finner store kirkesamfunn sammen for å bidra til den interreligiøse dialogen i møte med vår sårede og truede jord. På lokalt nivå skjer undere, skjer håp, når mennesker av god vilje finner sammen. Som kirke utfordres vi stadig til å utfolde i praksis det vi sier, synger og ber for. Som hva det betyr at Kristus ga sitt liv for en verden og en menneskehet i kjærlighet til alt det skapte. Vi henvender oss til han som forsonte verden med seg selv. Det gir grunn til håp.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

• Påvirker kirken miljø- og klimapolitikken
• De bygger Håpets katedral
• "Hører du klokkene
• Bibelsk entydighet og teologisk mangfold
• Opprop og opprør

Månedens salme

Søndagsteksten:

• Misjonstematikk i åpenbaringstida
• Nyttårsaften
• Nyttårsdag, Jesu navnedag
• Kristi åpenbaringsdag
• 2. søndag i åpenbaringstiden