Et nådens år!

I disse dager opplever vi på sett og vis en ytre re-formasjon av Den norske kirke. Tiden som ”statskirke” er over etter at vi ble det i 1537. Det var jo, som vi vet, som følge av den lutherske reformasjonen, der prinsippet for kirkeorganiseringen ble ”cuius regio, eius religio”. Det innebar at folkets hersker valgte den religionen folket skulle tilhøre. Det var en effektiv måte å innføre en ny kirkeordning og kirkeforståelse på. Samtidig lå det i den lutherske skriftforståelsen så å si innbakt en retning mot at den enkelte selv skulle kunne velge hvordan en vil forstå sittf orhold til troen og Gud, blant annet slik Luther formulerte for egen del med utsagnet ”Her står jeg og kan ikke annet”, og gjennom å legge til rette for den enkeltes møte med Guds ord gjennom Bibelen på folkespråket. Som én av flere reformatorer var Luther med dette med på å innføre et individualistisk menneskesyn som la grunnlaget for store samfunnsendringer og bar i seg kimen til den individuelle trosfriheten og senere pluralismen. I første omgang merkes ikke denne overgangen fra statskirke til fri folkekirke på dramatisk vis for den alminnelige samfunnsborger. Foreløpig er alt som før: Gudstjenester feires; kirkelige handlinger avholdes; de diakonale godhetsgjerninger skjer (ofte i det stille); trosopplæringen bygges stadig ut (håper jeg), og menighetenes aktiviteter lever sitt liv.

Re-formasjon av presterollen

For prestene kommer derimot 2017 etter det som må betegnes som to dramatiske år. I 2015 ble boplikten opphevet, til stor glede for mange og til fortvilelse for andre. I alle fall har det ført til endring av betingelser for liv og tjeneste for prestene, men også til endring for mange lokalsamfunn som kan oppleve at presten ikke lenger bor der han eller hun har sin tjeneste. Hvilke følger dette vil ha på sikt for oppfatningen av presterollen, både for presten selv og for folket for øvrig, er enda vanskelig å overskue.

Og i 2016 ble arbeidstidsordningen innført, til glede for mange og fortvilelse for andre. Hva gjør det med presterollen å ”settes på skjema”? Kan denne synliggjøringen av tjenesten føre til glede over å bli sett og anerkjent for den tjenesten en utfører gjennom dager og kvelder, hverdager og helger? Til arbeidsglede og innsats i arbeidstiden, og fri med bedre samvittighet og forutsigbarhet? Eller fører den til en opplevelse av å bli begrenset og lukket inne i for trange rom, både for prest og for menighet? Foreløpig sliter vel mange av oss med å henge med på selve tidsregistreringsverktøyene som vi har rukket å ha opptil flere versjoner av på få måneder, og gleder oss til en viss opplevelse av mestring. Men så – hva skjer med egen og andres opplevelse av presten og prestetjenesten?

Uansett: Ved starten på 2017 er ikke alt som før for prestene, og dette vil også få konsekvenser for kirken for øvrig og for lokal- og storsamfunnet. Jeg vil si det så sterkt som at selve presterollen også gjennomgår en re-formasjon der konsekvensene enda er usikre. Fram til 2020 skal også kartet for en fornyet kirkeordning legges, og vi vil sannsynligvis oppleve endringer i ledelsesroller og strukturer.

Avgjørende vendepunkt

Så her er vi nå, i dette Herrens år 2017, året da vi markerer starten på det som skulle bli den lutherske reformasjon, og året da Den norske kirke ble en fri, men grunnlovsfestet folkekirke. Hva vil Gud gi oss gjennom dette året?

For Martin Luther var det en eksistensiell krise som ble en grunndriver i det som førte til gjennomgripende endringer for både kirke, folk og samfunn, og som vi lever med konsekvensene av. I tårnrommet i Svarte -kloster i Wittenberg i 1513 var det Martin Luthers eget brennende ønske om å forstå det Paulus skriver om Guds rettferdiggjørelse i møte med sin egen angst og utilstrekkelighet,som gjorde at han fikk sin gjennomgripende opplevelse av møtet med Guds nåde. For ham ble dette nøkkelen til troen, til kirken og dermed også til samfunnet. Hans egen opplevelse av en omvendelse i møte med Guds ord ga støtet til et oppgjør med det som kanskje kan betegnes som kritiske tilstander i kirken, og dermed også datidens samfunn.

Kan denne tiden kalles for en krisetid? I den latinske forståelsen av ordet som ”avgjørende vendepunkt” kan en slik betegnelse både være sakssvarende og gi håp. For det er mange krisetegn både i samfunn og i vår kirke. Vår opplevelse av stabilitet er truet på både det ytre og det indre plan, av forferdelige krigshendelser, kunnskapen om at mennesker utsettes for grusom vold og overgrep, flyktninger i milliontall, klimautfordringer – og politikeres ulike måter å møte og omtale disse kritiske tilstander og hendelser på. I kirken rapporteres det om synkende tall på omtrent alle fronter (med noen interessante twister: Økningen i nattverdssøkningen og antall involverte i gudstjenestelivet. Håp?).

Uansett: Endringene i kirkens organisering og ordninger kan brukes til å møte behov i kirke ogsamfunn på en bedre måte, og til å klargjøre kirkens selvforståelse inn i en ny tid. Endringene som har skjedd, og som kommer til å skje, når det gjelder prestenes liv og tjeneste, kan brukes til å møte en ny tid og være med på å legge grunnlaget for en ny måte å forme tjenesten på.Men all ytre re-formasjon eller re-organisering til tross: Kraften i en re-formasjon ligger i omvendelsen. Den skjer i den enkeltes henvendelse til Gud med sitt liv og med sine eksistensielle utfordringer og spørsmål. Den skjer når disse utfordringene og spørsmålene kan møtes av Guds ord og gjennom nådemidlene og fellesskapet – når mitt liv møtes av Jesus sin kjærlighet og frelse. Dette møtet må kirken legge til rette for, og kraften i dette møtet må forkynnes og feires. Det er kirkens kall og oppdrag, og dete r prestetjenestens begrunnelse. For i dette møtet ligger også forvandlingens kraft, der nåden kan rekkes oss, og rekkes gjennom oss. Nåden som forteller oss at alt er gjort ferdig, og vi skal få gå i tro, håp og handling.

Prosessen fram mot den kirken som nå er formelt fristilt fra staten, har vært lang og kunne endt opp annerledes enn den har gjort. Grunnlovens § 16 kan leses og tolkes på mangfoldige vis.I vår tid og i vår del av verden velger jeg å lese den som et tegn på at Den norske kirke er ønsket som en viktig faktor i vårt samfunn. Det er en gave som skaper rom for Guds nåde – i verden, og for hvert menneske.

Godt nytt år – 2017 – et nådens år!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Har Luther fortsatt noe å si oss?
Arven fra Luther og det jødiske folk
Hva skal vi gjøre med biskopen?

Månedens salme

Fra bokfronten

Ord av Luther

Søndagsteksten:
Samefolkets dag
Såmannssøndagen
Kristi forklarelsesdag
Fastelavnssøndag