En ikke-ekskluderende kirke!

Dette temanummeret ønsker å bidra til en bevisstgjøring av hvordan vi kan være skjerpet på å være en ikke-ekskluderende kirke. Gjennom fire bidrag settes søkelyset særlig på hvordan mennesker med utviklingshemming kan oppleve delaktighet i kirkens og menighetens ulike tiltak og fellesskap, og i det ordinære gudstjenestelivet. Like mye viser bidragene til at det i bunn og grunn handler om synet på Gud, kirkesyn og menneskesyn i lys av Bibelens budskap og kirkens be-kjennelse. De peker også på at vi stadig har en vei å gå.

Bistand for å kunne delta

Spesialprest Tor Ivar Torgauten i Borg bispedømme har jobbet lenge med denne utfordringen og skriver at det er mye arbeid som gjenstår før kirken framstår som en kirke for, av og med alle. Denne erfaringen deler han med mange: Det er få som trenger en form for bistand for å kunne delta i gudstjenesten på en likeverdig måte, som deltar i de vanlige gudstjenester. Den samme tendensen finner vi i trosopplæringstiltak og andre aktiviteter.

Borg bispedømme har utformet kriterier og en sjekkliste til bruk for menigheter som vil godkjennes som ”Inkluderende menigheter”. Den er laget slik at menighetsrådene forplikter seg selv til å lage en årlig statusrapport for inkluderingsarbeidet. Slik får de muligheten både til å ha enhelhetlig gjennomgang av egne holdninger til hvem og hva menigheten er, søke kunnskap og utvide kjennskap til mennesker i menighet og lokalsamfunn, som ikke deltar i kirkens fellesskap, og til å legge til rette for praktisk tilgjengelighet og samhandling med aktuelle etater i kommunen. Brosjyren ”Vår inkluderende menighet” viser til gudstjenestebokens kapittel 7 der det står: En gudstjeneste som rommer alle, synliggjør både menneskeverdet og evangeliet. Erfaringen viser at det er helt nødvendig å ta bevisste grep for å skape en slik gudstjenesteforståelse.” Det vil kriteriene for ”Vår inkluderende menig het” gi verktøy til.

Opplevelse av eksklusjon

Hilde Løwèn Grumstad er organisasjonsdiakon i KABB, Kristent arbeid blant blinde og svaksynte. Hun spør:”Hvor for er synshemmede (eller andre funksjonshemmede) underrepresentert i kirken? Svarene kan være flere, men det er uansett ingen tvil om at det alltid er kirken selv som svikter hvis mennesker ikke føler seg velkommen og inkludert i fellesskapet. De kan ha en opplevelse av å være ekskludert.” Denne opplevelsen kan handle om praktisk tilrettelegging, om kommunikasjon og om måter å være sammen på. Å gjøre tiltak som kan endre på en slik opplevelse henger ikke i løse luften, men springer ut av et teologisk fundament. ”Vårt forhold til mennesker med en funksjonsnedsettelse handler ikke om å inkludere noen som står utenfor; det handler om ikke å ekskludere dem som allerede er naturlige deler avKristi kropp,” skriver hun. Ligger en slik forståelse av hva og hvem menigheten er, til grunn, ”... er resten egentlig bare noen enkle spørsmål om tilrettelegging for de medmenneskene som trenger det,” skriver hun.

Fra ensomhet til tilhørighet

Rune Rasmussen er spesialprest i Inkluderende kirkeliv i Agder og Telemark bispedømme. Hans bidrag heter ”Fra ekskludering og integrering til inkludering, tilhørighet og delaktighet”. Les om hans utleggelse av kirkens HEL-tenkning og hvordan den er en utfordring og en hjelp til egen erkjennelse for hele kirken! ”Utfordringen er å skape fellesskap der vi alle kan høre til og være oss selv. Veien fra ensomhet via inkludering til tilhørighet beskrives og leves i utallige fellesskap verden over som et vitnesbyrd om det kommende Guds rike. Her kommer vårt arbeid inn. Vi er kalt til å leve sammen, også med mennesker med ulike funksjons-nedsettelser, for å gi et vitnesbyrd om Kristi kropp i verden,” skriver han.

Eyolf Berg, sekretær i IVSS Churchear, The International Federation for Pastoral Care among Hard of Hearing, oppsummerer i sin preken ”Ingen er unnværlig” den utfordringen alle bidragene peker på: Rangeringen av mennesker som ”de” og ”oss”. I et  ”de”- og ”oss”-perspektiv står tiltak for å inkludere i fare for å bli til spørsmål om å få inn i fellesskapet (vårt) noen (de) som er utenfor, slik Løwèn Grumstad også beskriver. Problemet med en slik strategi er at den kan føre til at noen (vi) oppfatter seg som mer eller mindre tilhørende enn (de) andre. Det rammer alle, og det rammer kirken, uansett hvilken av kategoriene man selv opplever at man tilhører. Det rammer det ”vi-et”som stadig opplever at man burde gjort noe mer for ”dem”, og det rammer selvfølgelig ”dem” som ikke opplever at de har noen tilhørighet til dette fellesskapet, men plasseres i en bås som noen skal gjøre noe ”for” – ikke ”med”.

Ta menighetens oppdrag på alvor

Dietrich Bonhoeffer skrev: ”Kristent fellesskap er ikke et ideal som vi skal realisere, men heller en realitet skapt av Gud i Jesus Kristus som vi skal praktisere. Jo tydeligere vi lærer å kjenne grunnlaget, styrken og løftet våre fellesskap har i Jesus Kristus, med større ro kan vi få tenke med håp på våre fellesskap. Derfor handler inkludering om ikke å ekskludere dem som allerede hører til, og som har ressurser å bidra med som utfolder kirken som Kristi kropp og det mangefasetterte gudsbildet. Å være en inkluderende menighet handler egentlig heller ikke om å gjøre noe nytt, men om å ta på alvor de føringer som allerede ligger i menighetens oppdrag og utfolde dem i kirkens liv. I Borgbrosjyren ”Vår inkluderende menighet” står det: ”I arbeidet med å bygge en inkluderende menighet med alle, har bispedømmerådet valgt ut en ’pilotgruppe’ - mennesker med utviklingshemming – som kan bane vei for en inkluderende menighet for alle.” Alle!

Det var det jeg opplevde på konfirmantleiren med Marthe. Det var de tøffe gutta med mye krutt i kroppen, som fikk æresbevisningen å bære ”prinsessa” opp trappa til samlingssalen. De som hadde vært opplevd som en utfordring for konfirmantgruppa på grunn av alt ”kruttet” (i hvert fall for konfirmantlederne), ble sett og anerkjent på en annen måte. De bidro også til at det bredte seg en omsorg for hverandre, som gjennomsyret hele leiren. Så var det konfirmantpresten som fikk senke tempoet og visualisere og sanseliggjøre undervisningen, noe som gjorde at mange flere tok til seg mer og kunne gjøre det til sitt. Det var kveldsavslutningene der Marthe takket og ba for oss på en måte jeg aldri hadde vært med på før, men som hele konfirmantflokken intuitivt tok modell av. Det var latteren, gråten, umiddelbarheten som skrelte bort masker og gjorde sårbarhet til en naturlig ting. ”I kirkens fellesskap blir de som er små i verdens øyne, eksempler og veiledere i troens liv,” skriver Torgauten. ”Små” eller ”store” – Vi er et folk på vandring, og heldigvis har vi gode fagfolk som kan hjelpe oss videre på den veien. Noen av dem finner du i dette bladet.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Vår inkluderende menighet
Ikke-ekskluderende gudstjenester/menigheter
Fra ekskludering og integrering til inkludering, tilhørighet og delaktighet
Ingen er unnværlig...

Søndagsteksten:
Julaften
Julenatt/ottesang
Juledag
2. juledag (Stefanusdagen)