Denne utgaven inneholder tre artikler og innlegg. De har hver sitt tema, men gir en felles utfordring: Vi må se nøye på ”grensesnittet” mellom kirkens tradisjonelle praksiser og de livene som leves i Norge i dag. 

LK 07-2019
Skrevet av Fredrik Saxegaard

Atle Sommerfeldt skriver om ungdom og krysspresset mange opplever mellom klimatrussel, sosiale medier og forventningspress: Hvordan kan kirken møte utfordringene, og hvordan kan kirkens hellige rom oppleves som åpne og relevante?

Per Anders Nordengen oppfordrer kirken til å diskutere og møte konstruktivt de endringene som skjer med gravferder i Norge, med økning av livssynsåpne seremonier og flere gravferdstalere lønnet av byråene.

Arild Romarheim gir en kommentar til Lars Martin Hols artikkel (4/19) om dåpsreklame. Hvordan kan kirken finne åndelig språk og praksiser mellom ”kald sekularisme på den ene side og stiv dogmatisme på den andre”?

Direkte og indirekte

Da jeg leste artiklene, kom jeg på en annen tekst som handler om hva det vil si å være kirke i et endret samfunn, nemlig Andersen og Lindhardts Ledelse af tro (København 2010). Her gjør forfatterne en skjelning mellom det de kaller ”direkte” og ”indirekte” tjenester: Det direkte aspektet ved tjenestene er oppfyllelsen av kontrakten mellom tilbyder og bruker. Men noen tjenester bidrar også med noe viktig og verdifullt utover denne relasjonen, og her ligger det indirekte eller all-menne aspektet.

Bakgrunnen er en beskrivelse av endringene i vestlige samfunn de siste drøye hundre årene.Staten har gått fra å være hierarkisk/autoritær via autonom og forhandlende til nå å beskrives som responsiv. Parallelt har det å være innbygger beveget seg fra ”borger” til ”bruker”.

Mens det tidligere var vareproduksjon som dominerte markedet, er det nå tjenesteproduserende virksomheter. Det gjør at vi i økende grad forstår oss selv som bestillere og brukere. Tjenestene ”eksisterer i kraft af sin evne til at identificere relevante målgrupper og udbyde produktydelser, som kunderne finder attraktive” (s 140). Dette er i og for seg uproblematisk. Utfordringen oppstår når logikken fra det private overføres til det offentlige. For offentlige tjenester har en dobbel funksjon: De rettes direkte ”mot den enkelte bruker”, men har altså også et indirekte, mer ”allment formål” (s 140).

Dette ”indirekte” eller ”allmenne” preget gjelder særlig i kirken. Jeg tolker dette slik at f.eks. en gravferd ikke bare handler om å yte en avgrenset tjeneste til de nærmeste pårørende, selv om det selvsagt er svært viktig. Men i tillegg har en gravferd det allmenne formål å markere hvordan samfunnet behandler døden og den døde, å kommunisere verdien og integriteten i et menneskeliv og fremme samhørighet og tilhørighet til sted og mellom folk.

Kan være konfliktpreget

Ofte er det en naturlig sammenheng mellom den direkte og den indirekte dimensjonen. Men relasjonen kan også være konfliktpreget; det direkte aspektet kan bli så dominerende at det allmenne svekkes. Her ligger en kommunikasjons- og ledelsesutfordring, fordi kirken er avhengig av ”et stort fortolkende og fortællende bagland, som fastholder og konstant udfolder det almene i ydelserne” (s 154).

Kanskje kan Andersen og Lindhardts distinksjon gi et fruktbart bidrag til debatten Nordengen etterlyser – ikke fordi den automatisk gir klare svar i den ene eller annen retning, men fordi den minner oss om at kirkelige handlinger er mer komplekse tjenester enn vi ofte tenker over.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:
Hellig rom i lokalsamfunnet
Flere livssynsåpne gravferder?
Klokt om "kirken på torget"

Månedens salme

Søndagsteksten:
4. sundag i påsketida
17. mai
5. søndag i påsketiden
6. søndag i påsketiden