Communi-care

Vi er så vidt kommet oss gjennom de første månedene med strenge restriksjoner på det å være fysisk sammen. Forsiktig åpnes samfunnet litt etter litt. Det kommer til å forskes, drøftes og reflekteres mye over hva denne tiden har gjort med oss som kirke, og vi er tidlig i den fasen enda.

Vi har fått hjelp fra fem særdeles kompetente røster til å reflektere over den tiden vi er inne i nå, og hvordan den vil og kan prege kirkens liv framover.

Hva skjedde da kirken måtte finne andre
måter å være kirke på. Hva blir igjen som
kriseløsninger, og hva tar vi med oss som en del av det å være kirke på?

Prest i pest

Fra grasrota forteller kapellan Andreas A. Nordvang-Sandvold Fosby om hvordan det oppleves å være «Presten i pesten». Som prest i Bærum har han måttet følge mange som ble direkte berørt av Covid19-viruset, og følgene de strenge restriksjonene skapte for andre syke og døende og deres familier. Det ble ekstra sterkt da han i likhet med andre prester opplevde at de eneste fysiske møtene med folk som kirke
nettopp var gravferdene. Hvordan kommunisere håp, trøst, nærvær når man måtte holde avstand, når man ikke fikk følge sine nære og kjære, når fellesskapene ble begrenset?
Da kirken måtte finne arenaer for sitt oppdrag på andre måter, og inntok det digitale rommet for alvor, kom også de selvransakende spørsmålene. Samtidig med begeistringen over at det fantes digitale rom å ta i bruk, at det fantes arenaer for formidling og omsorg som skapte overraskende respons og takknemlighet, kom også spørsmålene om substitutt-kirken.

Substitutt?

«Kan en digital kirke være ekte, eller må man sitte i en kirkebenk for å være en del av et kristent fellesskap?» spør Den norske kirkes kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig. Hun har gjennom flere år arbeidet med kirkens digitale strategi som et tillegg til den fysiske kirken. Koronatiden har vist oss at digitale tilbud når bredere ut enn det kirken er vant til. Hvis kirken skal være der folk er, må den fortsette å være på nett, skriver hun. Ikke bare som et substitutt, men som et sted der mennesker blir møtt av evangeliet og får ta del i bønn og lovsang. Et sted der deres rom i livet for det hellige, blir møtt av det hellige. I hennes artikkel kan du finne beskrivelser av slike møter fra mennesker som har opplevd det slik.

Hjertets samtale på nett

Vi er så heldige å ha fått Marianne Ejdersten, kommunikasjonsdirektør for Kirkenes Verdensråd, til å reflektere over Den norske kirkes digitale tiltak i sin vakre artikkel «Hjärtats samtal med Gud på nätet». «Den norske kirke var en av de 30 medlemskyrkor i världen som var bäst rustade att ställa om verksamheten till nätet, att möta såväl vardagskyrkan som söndagskyrkan», skriver hun.

Hun peker på hvordan det allerede var etablerte tjenester på nett i regi av Den norske kirke og samarbeidspartnere, og på trosopplæringsreformen, som bruker digitale flater aktivt både i formidling, erfaringsdeling og utvikling.

Noe av gjennomslagskraften kan kanskjeogså tilskrives den «norske» uhøytideligheten? Biskoper som våger å være personlige, nære og «upolerte» prester, kirkemusikere, undervisningsansatte som hiver seg utpå de 70 favners dyp uten at alt er perfekt produsert med proft utstyr. (Vi er mange som har fått et nært forhold til mobiltelefonen i disse tider!)

Med mål om å være synlig i samfunnet, oppleves relevant og engasjert i menneskers liv, slik et av de strategiske målene for Borg bispedømme lyder, har det opplevdes naturlig å bruke de muligheter som fins til å oppsøke og være tilgjengelig for mennesker i alle aldre og med ulike behov. Kanskje er det en av årsakene
til at utviklingen og tilbudsmengden nærmest eksploderte i løpet av få timer, og vi overrasket oss selv med å gjøre vante og uvante ting på litt vante og særs uvante måter.

Det gjør inntrykk når hun reflekterer over hvordan det å finne nye måter å være tilstede som kirke krever mot og kreativitet. Med en rundtur til ulike medlemskirkers håndtering av det å være kirke på nett gjennom disse månedene, slår det meg hvordan det å ta det digitale rommet i bruk nærmest åpnet seg av seg selv når de fysiske møtene ikke ble mulige.

Ikke tilbake men videre

Som min oldemor sa: Når Gud stenger en dør, åpner han et vindu. Dette vinduet vi nå har fått åpnet har gitt oss noen   nye kunnskaper og innsikter. Kirkerådsdirektøren skriver: «Menigheter som ikke før brukte tid og krefter på digital formidling, har oppdaget og tatt i bruk kommunikasjonskanaler som gir større kontaktflate med lokalbefolkningen enn de fleste andre arbeidsmåter. Grensen mellom globalt og lokalt viskes ut i det digitale fellesskapet. Det betyr at vi i koronatiden har nådd utrolig mange flere med evangeliet enn vi normalt gjør når kirkedørene er åpne. Det er til ettertanke.»

Det finnes mange som ønsker å være en del av kirken som ikke kan være det fysisk. Men det finnes også mange som gjennom våre digitale tilbud kan få finne sin plass i kirkerommet, i fellesskapet, bli oppdaget og oppdage seg selv som en del av Kristi kropp.

Grensen mellom globalt og lokalt viskes ut i det digitale fellesskapet. Det betyr at vi i koronatiden har nådd utrolig mange flere med evangeliet enn vi normalt gjør når kirkedørene er åpne. Det er til ettertanke.

Enn så lenge er kirken en kirke i tiden. Hver tid har sine utfordringer og sine muligheter. Kirken preges av samfunnet, og preger samfunnet. En utfordrende unntakstilstand globalt og lokalt har gitt oss nye rom og muligheter til å være det vi er til for, og gjøre det vi er kalt til. Takk til våre bidragsytere til denne temautgaven som leder oss i dette, og hjelper oss til å se hva Gud gir oss nå.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

Presten i pesten

Den digitale kirke - et surrogat?

Hjärtats samtale med Gud på nätet

Vi skal ikke tilbake - vi skal videre

Hva er da et fellesskap?

Vår framtid blant verdens minste små

Månedens salme

Søndagsteksten:

Olsok

9. søndag i treenighetstiden

10. søndag i treenighetstiden

11. søndag i treenighetstiden