julekrybbe

Livets uvante gang

LK 16-2020 Det går mot julehøytid i et år hvor mye ble mindre fast og forutsigbart enn vi er vant med. En pandemi, en amerikansk valgkamp, økt økonomisk utrygghet, reduserte muligheter til å møtes – det er mange grunner til at uroen setter seg i kroppen. Gjør situasjonen noe med måten vi opplever julens ord og tradisjoner på? Undersøkelser om ungdom og konfirmasjon viser hvordan kirkens ritualer stadig har betydning for folk. Kanskje belyser de også hvordan julens faste tradisjoner og fortellinger kan få betydning i en tid som denne.

Skrevet av Inge Westly

Tradisjoner og uro
Koronaen har fratatt et stort antall mennesker arbeid, økonomisk sikkerhet og mulighet for nær kontakt med andre. Det amerikanske valgoppgjøret har demonstrert hvordan likegyldighet for skillet mellom sant og usant har fått demokratiets fundamenter til å vakle – i verdens mektigste land. At vi lever i en tid med uforutsigbarhet og endringer, er i og for seg ikke noe nytt. I år sitter likevel mange av oss igjen med en uro, som vil prege oss også i møte med kirkens tradisjoner og budskap.
Det leveres jevnlig rapporter om hvordan folk opplever sin tilknytning til kirken. Vi hører om sekulariseringsprosesser og at interessen for kirkens trosunivers er fallende. Samtidig går det fram at kirken fortsatt har en betydning for folk, langt ut over det den gjennomsnittlige gudstjenestedeltakelsen skulle tilsi.

En av styrkene med julens symboler er at de er så tydelige og tett forbundet med den store bærende fortellingen som binder det hele sammen.

Ett eksempel er bruken av kirkens digitale strømmetjenester under nedstengningen av kirkene i år. Et annet er den noe udefinerbare interessen for kirkens ritualer og tradisjoner som stadfestes i ulike typer undersøkelser. Det er nylig lagt frem flere interessante tekster som belyser dette, nærmere bestemt i tilknytning til temaet ungdom og konfirmasjon. I Tidsskrift for praktisk teologi 2/2020 presenterte Lars Kåre Grimsby og Erling Birkedal resultatene av en undersøkelse  om «Unges tanker om konfirmasjon. En studie blant 14-åringer forut for deres valg av ungdomsrite». Den viser, ikke overraskende, at ungdom legger stor vekt på å treffe selvstendige valg når det gjelder konfirmasjon. Det forhindrer ikke at det er ønsket om å følge familietradisjonene, og ikke vurderinger omkring egen tro eller konfirmasjonstidens innhold, som preger deres valg i størst grad. Særlig for dem som velger konfirmasjon i Den norske kirke. Liknende perspektiv finnes i en rapport som ble lagt fram av KIFO-forskere i oktober, «Etter konfirmasjonen – exit eller transitt?». Den understreker blant annet hvordan de kirkelige ritualene er langt viktigere for ungdoms varige relasjon til kirken enn en avklaret tro.

Konfirmasjon og konfirmasjonstid
Fra én side sett føyer disse funnene seg inn i kjente mønstre. Vi gjenkjenner spenningen som kan oppstå mellom en folkekirkelig tilnærming til kirken, sett opp mot trosfellesskapets vektlegging av tro forstått som tilslutning til et trosinnhold. Under den synsvinkelen er det verd å legge merke til den uttalelsen Bispemøtet nettopp har utarbeidet om «Konfirmasjon og konfirmasjonstid», som vi gjengir i dette nummeret. Den gir mange interessante overveielser, blant annet om muligheten til å gi nattverd til udøpte i løpet av konfirmasjonstiden. Sentralt i uttalelsen er imidlertid hvordan konfirmasjonen som familiært og folkelig ritual ikke bør ses som noen motsetning til en kirkelig forståelse av den. Teksten legger vekt på konfirmasjonshandlingen som en performativ, skapende handling både i teologisk og ritualteoretisk forstand. Vi oppfordres med dette til å se potensialet i de ulike fortolkningene av kirkens tradisjoner mer enn på motsetningene mellom dem.

En annerledes jul
Slike perspektiv er selvsagt ikke ukjente for prester som daglig står midt i folkekirkevirkeligheten. Desto mer bør de få understreke betydningen av det å bære kirkens ord og tradisjoner frem i denne høytiden. Mye vil være annerledes denne gangen. Antagelig vil det ikke bli anledning til å samles i de store antallene vi pleier. Mange vil savne det. Da blir de alternativene som skapes enda viktigere, enten det skjer gjennom kommunikasjon på nettet, i åpne kirker, utegudstjenester eller gjennom andre møtepunkter. En av styrkene med julens symboler er at de er så tydelige og tett forbundet med den store bærende fortellingen som binder det hele sammen. Om barnet som blir født, lyset som bryter inn i mørket, Gud som kommer nær, om Guds kjærlighet som står fast selv om tidene skifter. Et budskap som trer frem med sin innerside rett og slett ved at det gjentas. På samme måte som kirkens lange tradisjoner i seg selv bærer bud om at det finnes noe som har gyldighet på tross av endringene som finner sted i tid og tanke. Kanskje er dette nettopp noe vi både trenger å høre og erfare i år.
Denne utgaven inneholder også en artikkel av Gunnar Finstad om Jul med biskop Jens Nilssøn, som levde i siste halvdel av 1500-tallet. I en fargerik preken fra 1579 hører vi om «evangeliets lys og lærdom» som opplyser denne «arme, blinde, dårlige og vanvittige verden, den mørke jord og jammerdal». Vi trenger heldigvis ikke svartmale verdens tilstand slik våre forgjengere på prekestolen gjorde det. Men budskapet som sammenfattes i ordene «Frykt ikke» ser ut til å være relevant, igjen og igjen.

Øvrig innhold:

Artikler:

  • Jul med biskop Jens Nilssøn. Nolite timere, frykt ikke!
  • Konfirmasjon og konfirmasjonstid i Den norske kirke
  • Offerets dilemma

Månedens salme

Søndagsteksten:

  • Samenes nasjonaldag
  • Kristi forklarelsesdag
  • Fastelavenssøndag
  • Askeonsdag
  • 1. søndag i fastetiden