skjermbilde av kirken.no

Kirkens kommunikasjon

LK 4-2021 Spørsmålet om hvordan kirken formidler sitt budskap, har igjen funnet veien til avisspaltene. Skal kirken rette seg etter sine tilhørere gjennom ord- og temavalg for å være relevant? Eller resulterer det bare i en uinteressant formidling hvor konturene av kirkens genuine budskap blir utydelig? Problemstillingene som løftes frem er ikke nye. Den største feilen vi kan gjøre, er å tro at vi noen gang blir ferdige med dem.

Skrevet av Inge Westly

I en helsides kommentar på Aftenpostens tredjeside en torsdag i februar, deler Frank Rossavik noen skarpe refleksjoner om kirkens kommunikasjon. Som selverklært ikke-troende, mener han at kirken mister appell om den blir for retorisk strømlinjeformet og folkekirkelig brukerorientert. «Er ikke Bibelens bud å avvise synd og frelse sjeler, mer enn å pleie en lunken brukergruppe som nesten aldri viser seg i kirken?» Han etterlyser ordet «frelse» i kirkens visjonsdokumenter, og mener de som vil avskrive uttrykk som «troens mysterium» og «dåpens gave» ikke ser at de pirrer nysgjerrigheten mer enn de fremmedgjør. «Det er greit nok å slipe av skarpe kanter» sier han, «men kanskje ikke å fortsette å slipe når de er borte».

En lærdom fra den homiletiske teologien kan være at en vital teologi og forkynnelse aldri vil kunne slå seg til ro med de innlærte ord, uansett hvor gode de engang har vært.

Sympatiens etos
Bakgrunnen for Rossaviks salve er et oppslag i Vårt Land med kirkens kommunikasjonsdirektør, Ingeborg Dybvig. Hun har gjort en retorisk analyse av Svenska kyrkans og den danske Folkekirkens nettsider for å hente inspirasjon til utviklingen av de norske. Hun peker på hvilke sentrale retoriske virkemidler som bør prege kirkens kommunikasjon fremover: «Gjennom historien har kirken skremt sitt publikum til tro og lydighet med å male et bilde av helvetet og faren for å havne der».  Denne typen patosargumentasjon fungerer ikke i dagens samfunn.I stedet anbefaler hun en retorisk tilnærming som kan betegnes som «sympatiens etos». Kirken må bygge en plattform for sin kommunikasjon ved å vekke tillitt og å vise interesse for sine tilhørere. Den må spørre hvem man snakker til og hvilken situasjon de står i, og forme sin kommunikasjon ut fra det. Når folk ikke lenger er fortrolige med det kristne vokabularet, virker uttrykk som «troens mysterium» og «dåpens gave» fjerne og fremmedgjørende. Det skal sies at den nevnte diskusjonen tar utgangspunkt i hvordan kirken presenterer seg selv på sine nettsider. Situasjonen hvor presten forkynner over søndagens prekentekst eller møter sørgende i en begravelse, er annerledes. Likevel er perspektivene Dybvig og Rossavik trekker frem, interessante for arbeidet med forkynnelse og undervisning i et større perspektiv. Skal kirken ufortrødent svinge sitt gamle vokabular eller rette seg inn på sin samtid?

Lange linjer
Både Dybvig og Rossavik har noen poeng vi ikke kommer utenom. Prester og andre som arbeider med forkynnelse, vet at det aldri er snakk om å velge mellom enten Bibelens eller tradisjonens motiver eller dagens språk. Tvert imot, gjelder det å la språk, bilder og fortellinger fra ulike univers bryte mot hverandre og munne ut i konkret formidling. Dermed er vi inne i noen av de store temaene i teologien: Om forholdene mellom teologi og samtidskultur; om hermeneutikk, tekst og kontekst; om linjer og pendelsvingninger i den teologiske samtalengjennom de siste århundrene.

Perspektivene fra debatten har vært tydelige også innenfor homiletikkfaget. Etter den dialektiske vektleggingen av «Ordet ovenfra» rundt midten av forrige århundre, fulgte «den nye homiletikken» med vendingen mot tilhøreren på syttitallet. Den har i stor grad satt dagsorden for homiletikken siden. Retorikken har blitt viktig med sitt søkelys på formidlingens etos, logos og patos; på tilhørerens referanserammer; på predikantens autentisitet versus autoritet; på formidlingens muntlige umiddelbarhet, og mye mer. Ingen trenger å være i tvil om de positive ringvirkningene dette har hatt for forkynnelsen i Norge og mange andre steder.

Søkelys på teologien
Etter årtier med fokus på tilhørere og formidling kan det likevel være grunner til igjen å vende søkelyset mot forkynnelsens innhold. Ikke forstått som et alternativ eller en motsetning til det «den nye homiletikken» har lært oss, men i forlengelsen av det. For også retorikken lærer oss at ord kan falle til jorden om ikke det vi sier rommer en spenning, en fallhøyde, noe som rister meg ut av det vante. Ord som ikke uten videre bekrefter alt jeg har tenkt før, men som kan «pirre nysgjerrigheten», som Rossavik sier. Ikke at jeg tror den kommunikative kraftenligger i å gripe tilbake til etiske fordømmelser eller helvetesforestillinger fra tidligere tider. Slike har blokkert for kirkens kommunikasjon nok som de har gjort. Her bidrar Dybvigs resonnement med viktige perspektiv. Om det er uttrykk som «dåpens gave» eller «troens mysterium» som kan sette oss på sporet av det vibrerende innholdet, skal være usagt. Professor Marius Mjaaland på TF gir et nyttig innspill når han i Vårt Land tidligere i vinter anbefaler å la bibeltekstene få et sterkere språklig gjennomslag i forkynnelsen.

Homiletisk teologi
Et interessant prosjekt er uansett initiert av ledende amerikanske homiletikere under overskriften «Homiletical Theology». Her gis ingen enkle resepter på god kommunikasjon. De understreker imidlertid at den nyskapende forkynnelsen og den nyskapende teologien vil være to sider av samme sak. Ikke slik at god  forkynnelse nødvendigvis kommer som en frukt og følge av et vidløftig teologisk arbeid. Snarere slik at teologien og forkynnelsen inngår som to uløselige sider i en vedvarende prosess. Her understrekes forkynnelsen som en måte å utøve og utvikle teologi på. Det er en teologi som stadig oppstår i relasjon til kultur, kontekst og situasjon. Initiativtakeren David Schnasa Jacobsen snakker om «The Unfinished Task of Homiletical Theology».

Når vi snakker om forkynnelsens innhold, går tankene lett til definerte teologiske posisjoner og begreper. En lærdom fra den homiletiske teologien kan være at en vital teologi og forkynnelse aldri vil kunne slå seg til ro med de innlærte ord, uansett hvor gode de en gang har vært. Arbeidet med forkynnelsens innhold må bestå i noe mer dynamisk og dialogisk. Eksempler på slike prosesser kan finnes i denne utgaven av Luthersk kirketidene. Under overskriften «Det kontinuerlige  salmearbeid» redegjør David Scott Hamnes i Kirkerådet for tenkningen i arbeidet med Salmedatabasen og mulighetene denne gir for ta i bruk gammelt og nytt salmemateriale. I artikkelen «Hva er da et menneske» gir tidligere sokneprest Ådne Njå teologiske perspektiv på transhumanisme og posthumanisme. Svært nyttig for den som vil følge viktige bevegelser i dagens kultur og kontekst. God lesning!

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Et kontinuerlig salmearbeid. Salmedatabasen til Den norske kirke
  • Hva er da et menneske?
  • Sannhet og forsoning - Kyrie og Gloria
  • Replikk til Martin Enstad
  • Lærdommer etter en kirkestreik
  • Klimahåp i koronatid

Månedens salme

Søndagsteksten:

  • 3. søndag i påsketiden
  • 4. søndag i påsketiden
  • 1. mai
  • 5. søndag i påsketiden