Kirkelig organisering

Kirkelig organisering

LK 8-2021 Prosessen frem mot ny kirkelig organisering er inne i en avgjørende fase. Et hovedutvalg har lagt fram sin rapport hvor prostinivået fremheves som det nye «navet» i kirken. Nå skal modellene på høring.

Skrevet av Inge Westly 

Parallelt skal man utrede en rekke uavklarte spørsmål som prostimodellene reiser. Det kan ligge an til at høringsinstansene må gi sine vurderinger uten å vite hva disse utredningene vil bringe. Samtidig finnes det andre modeller for organisering av kirken som har markert tilslutning, men som aldri er utredet på tilsvarende måte. Blir prosessen slik, fremstår den som så ubalansert og forsert at den kan svekke den tilliten en slik prosess er avhengig av.

Etter mange år med utredninger og debatt er det høyst forståelig at Kirkerådet og dets ledelse ønsker seg fremdrift i prosessen. En enklere struktur og en samlet arbeidsgiverorganisering er viktige mål. Vi vet også at organisasjonsendringer alltid være krevende. De vil ha sine tilhengere og sine motstandere, alt etter hva slags løsningsforslag som løftes frem. Desto viktigere er det at prosessen ledes på en måte som gir sluttresultatet legitimitet, uavhengig av hvordan det blir og av hvem som til slutt vil like det og ikke.

En god prosess må bety at de hovedalternativer som har vært fremme i prosessen blir godt belyst og får en likeverdig behandling.

Gode demokratiske prosesser
En av demokratiets store styrker er at det kan forvalte uenighet på en ryddig og tillitsvekkende måte. Den norske kirkes demokrati er ungt og i stadig utvikling. Valg av kirkeordning setter kirkedemokratiet på en viktig prøve når Kirkemøtet skal avgjøre saken som øverste instans. Kirkerådet og dets ledelse har et særlig ansvar for å tilrettelegge prosessen. Når de utøver dette ansvaret bør det ikke være tvil om at det overordnete hensynet for dem er å sørge gode prosesser, ikke å lede prosessene i én bestemt retning. Dette poenget blir viktig fordi ingen av kirkerådsmedlemmene, så vidt jeg vet, er valgt inn på et mandat om å fremme ett bestemt resultat i saken. En ryddig og god prosess må blant annet bety at de ulike hovedalternativer som har vært fremme i prosessen, blir godt belyst og får en likeverdig behandling. Prosessen må ikke fremstå som et forsøk på en snarvei i en utpreget viktig og omdiskutert sak.

Mye godt kan sies om det utredningsarbeidet som nå er lagt ned. Det tar i betraktning fordeler og ulemper som følger med de ulike valgene. Vi får vite hvilke nye spørsmålsstillinger modellene reiser og som krever ytterligere avklaring. Modellene er utredet av personer som har en tro på at det kan finnes løsninger innenfor de rammene som er lagt til grunn, samtidig som alternativene fremstilles på en nyansert måte.Der hvor meningene er delte, får vi en saklig redegjørelse for dette.

Problemet med prosessen er at en tilsvarende analyse aldri er gjort for det alternativet som er det åpenbare alternativet til en prostimodell – en hvor arbeidsgiveransvaret for alle ansatte legges på bispedømmenivå. Mens kirkerådet har brukt betydelige ressurser på å utrede ulike typer fellesråds- og prostimodeller, forrige gang gjennom den omfattende i Bakkevig III-rapporten fra 2011, har noe liknende aldri vært tilfelle for en bispedømmemodell.

Bispedømmet som alternativ
Det er dermed flere grunner til at bispedømmemodellen må få en ny og grundigere vurdering. Med utgangspunkt i den plassen en slik modell har hatt i den kirkelige debatten nå og tidligere, bør den for det første tas på alvor av demokratiske grunner. I den sammenheng er det verd å merke seg det én av artiklene i dette temanummeret gjør klart: Utredningsmandatet fra Kirkerådet i 2019 ble gitt under forutsetning av at man den gang ikke konkluderte med prostiet som modellvalg. For det andre er modellen ikke utredet innenfor rammen av den nye tros- og livssynsloven. Og til sist, den er aldri blitt utredet med en tilsvarende løsningsorientert interesse og grundighet som vi nå har vært vitne til for prostimodellene.

Kommunal finansiering
Frykten for å miste den kommunale finansieringen har vært et ankepunkt mot en bispedømmemodell fremfor noe. Innvendingen gjenspeiles i den innledende saksorienteringen til kirkeordningssaken foran Kirkerådets møte nå i mai (KR-sak 57/21): «Kommunene har erfaring fra å finansiere interkommunalt samarbeid, men det er ingen tradisjon i kommune-Norge for å overføre midler til organer lenger borte enn det, for eksempel på bispedømmenivå». Denne problemstillingen er selvsagt viktig og må tas på alvor.

Et interessant poeng ved utredningsarbeidet nå er at er at tilsvarende utfordringer blir identifisert også for prostimodellen. Derfor drøfter man mulighetene for å lage kompenserende mekanismer hvor kommunene kan sikre at midlene de avsetter kommer til nytte i egen kommune. Da må vi spørre: Kan ikke tilsvarende mekanismer vurderes for samarbeidet mellom kirke og kommune innenfor en bispedømmemodell? Når denne økonomi-innvendingen har vært så sentral at den langt på vei har begrunnet oppbyggingen av et nytt forvaltningsnivå i kirken, da bør man kunne vurdere om det faktisk finnes løsninger som løser samme utfordring innenfor en langt enklere bispedømmemodell.

Mer å lære
Dette og flere andre spørsmål fortjener oppmerksomhet i tiden som kommer. Vi står foran en høringsprosess. Det betyr at mye skal skrives, sies og høres i tiden som kommer. Gode prosesser kjennetegnes av en forventning om at samtalen har verdi, og at vi kan utvikle våre oppfatninger også om vi har deltatt i samtalen lenge. Når vi i redaksjonen i Luthersk Kirketidende kommer med et temanummer om kirkelig organisering, er det fordi vi tror at samtalen stadig kan bringe oss fremover.

Vi har invitert kolleger vi tror kan gi viktige bidrag til samtalen fra ulike hold. Den første artikkelen er et bidrag fra konstituert sokneprest Anne Berit Evang i Østre Aker og Haugerud menighet og prost Ole Kristian Bonden i Sør-Østerdal. Begge var medlemmer av i Kirkerådet i perioden 2016-2020. De redegjør for prosessen som fant sted da et enstemmig Kirkeråd gav sitt utredningsmandat, og er kritiske til at prostifellesrådsmodellen fremstilles som eneste farbare vei. Prost Elisabet Yrwing Guthus fra Oslo drøfter spørsmålene fra en prosts synsvinkel. Hun vektlegger verdien av en dialogisk tilnærming og drøfter forslagenes betydning for den strategiske ledelsen i soknet og for sammenhengen i kirken. Prosjektleder og fagdirektør i KA, Harald Askeland kaster et kritisk blikk på hovedutvalgets fremstilling av de ulike ledelsesmodellene, blant annet på bakgrunn av de krav som stilles til en virksomhets daglige leder ut fra ulike lover og reguleringer. Professor Marius Timmann Mjaaland ved TF tar utgangspunkt i embetsteologien og retter kritisk søkelys på hvordan flertallet i hovedutvalget foreslår å utelukke prestetjenesten fra de ledelsesfunksjonene som ligger i ansvaret for den daglige ledelse av kirken på ulike nivå. Vi tror at temanummeret vil gi nyttige bidrag til samtalen og ser frem til at den fortsetter med innlegg fra leserne også i senere nummer.

Øvrig innhold:

Artikler:

  • Hva nå? Skal vi velge modell eller skal vi bli hørt?
  • Samhandling i en selstendig folkekirke - Ny kirkelig organisering
  • Menighetens oppdrag trenger ledelse - men skal den være helhetlig, delt eller noe midt i mellom?
  • Ny kirkeordning: Hva skal vi med embetet?

Månedens salme
Bokmelding

Søndagsteksten:

  • 5. søndag i treenighetstiden
  • 6. søndag i treenighetstiden - Aposteldagen
  • 7. søndag i treenighetstiden
  • 8. søndag i treenighetstiden