Dåp

Hva vil vi med dåpssamtalen?

LK 9-2021 På en chatteside for småbarnsforeldre står følgende spørsmål: «Vi får besøk av presten for en dåpssamtale. Noen som kan fortelle hva man prater om i en slik samtale? Kjenner jeg blir litt nervøs». Alle som døpes i Den norske kirke skal i forkant av dåpen bli invitert til en dåpssamtale, og kanskje er det ikke bare denne moren som lurer på hva samtalen skal inneholde?

Skrevet av Kjersti Gautestad Norheim

Like etter oppstandelsen, før himmelfarten, møtte Jesus disiplene hjemme i Galilea. Og der, på fjellet, sa han: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Dette oppdraget har siden fulgt kirken, oppdraget om å døpe og lære.

Det kan være interessant å spørre seg om dåpssamtalen for mange oppleves uhåndterlig fordi innholdet egentlig hadde fordret en langt større ramme. Et avgjørende spørsmål i den sammenhengen vil da være om det er rammen eller innholdet som bør endres?

Dåp og opplæring henger sammen, og helt fra kirkens første tid har kirken hatt en egen opplæring knyttet til dåpen. Denne opplæringen, katekumenatet, omhandler både hva dåpen er og hva det å være døpt innebærer for livet. Katekumenatet er fortsatt en viktig del av kirkens dåpsforberedelser, men formen på opplæringen har endret seg gjennom historien. I kirker som praktiserer barnedåp er katekumenatet i all hovedsak lagt etter dåpen. Slik må det nesten være, men det er samtidig ikke helt uproblematisk.
Utfordringen med å gi en god dåpsopplæring har også fulgt Den norske kirke. Dåpsopplæringen, som hadde spilt en viktig rolle i etableringen av skolen i Norge, fikk etter hvert mindre og mindre plass i undervisningen. I 1969 vedtok Stortinget en ny lov om grunnskolen, og da ble det samtidig bestemt at skolens kristendomsfag ikke lenger skulle være Den norske kirkes dåpsopplæring. Den norske kirke fikk ansvaret for dåpsopplæringen alene. Katekettjenesten ble opprettet, og omtrent samtidig ble også dåpssamtalen innført.

På slutten av 1960-tallet ble det altså bestemt at prestene skulle gjennomføre en samtale med foreldrene i forkant av dåpen. Eva Marie Jansvik skriver i sin spesialavhandling fra 2009 at bakgrunnen for denne samtalen var at foreldrene skulle få vite hva de ble med på ved å la sine barn døpe i kirken, men også for at kirken skulle ta sin egen dåpspraksis mer på alvor og rette opp det uforpliktende ved dåpen.

Hvordan?
Dåpssamtalen har altså vært en viktig del av dåpsforberedelsen i Den norske kirke i mer enn 50 år, og undersøkelser som har vært gjort viser at den har bred oppslutning i hele landet. Det vil si at det årlig avholdes rundt 27.000 dåpssamtaler, likevel finnes det lite eller ingenting som sier noe mer konkret om hva dåpssamtalen skal handle om eller hvordan den skal legges opp. Gjennomføringen av dåpssamtalen varierer fra menighet til menighet. Enkelte praktiserer dåpssamtalene ved at presten kommer hjem til familien, mens andre tar imot dåpsfamilien på kontoret. I større menigheter er det vanlig å ha dåpssamlinger eller dåpskurs med flere familier tilstede.

Det finnes fordeler og bakdeler med både enkeltsamtaler og felleskurs. Enkeltsamtaler tar mye tid i en ofte travel prestehverdag. Det bør kanskje ikke være et hovedargument i en luthersk kirke. Et mer tungtveiende argument er det Maria Tveten peker på i sin artikkel, nemlig at enkeltsamtalene kan bli så relasjonelt orienterte at det kan være vanskelig å finne gode måter å formidle dåpsteologi på. Dåpsmøter vil også i større grad kunne være en arena hvor flere enn presten møter dåpsfamiliene, slik at familiene kan få en mulighet til å knytte bånd til både kateket, andre ansatte og til frivillige i menigheten. Men det viser seg samtidig at det ikke er så lett å bygge relasjoner i de store møtene, det kan også være vanskelig å få til felles dialog i disse møtene.

Hva?
En annen utfordring med dåpssamtalen er hva den skal inneholde. Selv har jeg ofte kjent på en tilkortkommenhet, og jeg har noen ganger tenkt at den bunner i en opplevelse av at vi vil så mye at det kan være vanskelig å få til. I boken Våre tider i Guds hånd som vi leste da jeg studerte, står det om dåpssamtalen at den skal være et møte med Gud samtidig som den er et møte mellom mennesker. Den skal også si noe om hva dåpen er og gir, om liturgi, tradisjon og dåpspraksis og om troen, dåpen og menigheten. Om ikke det er nok er det også viktig at det blir sagt noe om grunnlaget for dåpen og at den sakramentale gleden gjenspeiles. Alt dette er det vanskelig å romme i èn samtale, og det kan være interessant å spørre seg om dåpssamtalen for mange oppleves uhåndterlig fordi innholdet egentlig hadde fordret en langt større ramme. Et avgjørende spørsmål i den sammenhengen vil da være om det er rammen eller innholdet som bør endres?

Den største endringen i mine dåpssamtaler kom til gjennom en misforståelse. Jeg spurte en kollega, som har vært prest mye lenger enn jeg, hva han snakket om i dåpssamtalen, og jeg trodde jeg hørte ham si at han alltid bad for barnet. Det tok jeg som en utfordring, og når neste dåpssamtale nærmet seg slutten, spurte jeg foreldrene forsiktig om jeg fikk lov til å be for barnet. Det gjorde jeg, så jeg bad en kort, liten bønn om at Gud skulle holde barnet i sine hender både frem mot dåpen, men ikke minst videre gjennom livet. Da jeg så opp, så jeg at begge foreldrene var tydelig berørt. De tørket forsiktig tårene og takket for at jeg hadde bedt for henne. Det forandret min praksis, og jeg har fortsatt med å spørre om å få be for barnet. Det hender det koster litt, men det overrasker meg igjen og igjen hvor sterkt det oppleves. Da jeg kom tilbake til kollegaen min og takket for rådet, viste det seg at han aldri har bedt i en dåpssamtale, men ofte i en sørgesamtale. To så forskjellige samtaler, kan altså bære i seg noe likt. Det er mennesker som er i berøring med noe eksistensielt, og vi får ta imot dem med både håp og tro.

Dette nummeret handler om dåpssamtalen. Runar Liodden er prest i Modum, og han forteller at han i flere år slet med å finne et godt grep på dåpssamtalene. I sin artikkel presenterer han nettopp det, en pedagogisk modell som kan gjøre dåpssamtalen mer håndterlig, men ikke minst mer meningsfull. Elise Bjerkreim- Bentzen er prest i Lommedalen. Hun skriver om hvordan vi som prester i dåpssamtalen kan bygge bro mellom foreldrenes erfaring av å få barn og kirkens språk og ritualer. Per Hjemdal, som er prest i Etne, skriver om det å tune seg inn og å tørre å gå inn i de store spørsmålene sammen med foreldrene, mens Maria Tveten, som er prest i Foldnes, tar utgangspunkt i dåpssamtalens relasjonelle aspekt og forholdet mellom enkeltsamtaler og dåpskurs i grupper. Til slutt kan du lese en kort refleksjon over dåpssamtalens retoriske utfordringer, skrevet av professor ved NLA Høgskolen, Bård Norheim.
God lesning!

Øvrig innhold:

Artikler:

  • FOKUS: Dåpssamtalen:
  • Dåpssamtalen Større rikdom enn hva ord kan romme
  • Dåpssamtalen - innspill og refleksjoner
  • Dåpssamtalen - Erfaringer og utfordringer
  • Dåpssamtalen som retorisk utfordring
  • Salme for ei truga jord

Månedens salme

Søndagsteksten

  • 9. søndag i treenighetstiden
  • Olsok
  • 10. søndag i treenighetstiden
  • 11. søndag i treenighetstiden