Kiste med blomster

Hva er en kirkelig gravferd?

LK 3/2021 En varm høstdag i 2005 ble tidligere erkebiskop i Den estisk evangelisk-lutherske kirke, Jaan Kiivit, gravlagt. Gravferdsseremonien ble holdt i Karlskirken i Tallinn, før kisten ble ført til en gravlund like utenfor byen. Etter at gravfølget hadde samlet seg rundt graven, og kisten var senket i jorden, ble det delt ut spader til dem som stod nærmest. 

Skrevet av Kjersti Gautestad Norheim

En etter en kom de fram, fikk en spade i hånden og begynte å spa. I gravfølget deltok de fleste av kirkens prester. Alle sammen spadde så svetten silte under de tykke, svarte prestekjolene. Graven skulle spas igjen, for hånd. Alle skulle med, og ingen gav seg før jobben var gjort.

De store spadene og det harde arbeidet i Jaan Kiivit sin gravferd kan synes å stå i sterk kontrast til de langskaftede, små skyflene som presten oftest bruker for å sprinkle jord over kisten i vår tradisjon. Likevel henger de sammen. Tidligere var det nemlig også vanlig her i Norge at gravfølget selv måtte grave igjen graven, og noen steder i landet praktiseres denne skikken fortsatt. De fleste andre steder har den imidlertid blitt endret.

Har Luthers svake betoning av gravferdsritualer skapt en usikkerhet om hva en kirkelig gravferd skal være, og kan en slik usikkerhet være med å gjøre oss mer famlende enn nødvendig i møte med nye utfordringer?

Sannsynligvis er det praktiske hensyn som har ført til at store spader og manuell gjengraving har blitt erstattet av langskaftede skyfler og sparsommelige jordmengder. På den måten har mange gravferdsskikker – også kirkelige - opp i gjennom historien gjennomgått endringer. Noen endringer har vært store, slik det var da loven som tillot kremasjon i Norge kom i 1898. Andre er mindre, som for eksempel praksisen med skråstilte kister som gravferdsbyrået Jølstad har innført de siste par årene.

Gravferdsritualer i endring
Det er ikke noe nytt at ritualer er i endring, men bakgrunnen for endringene kan variere. De siste årene har prester og kantorer stadig oftere opplevd at pårørende ønsker en mer personlig vri på gravferder. De ønsker at gravferden skal gjenspeile avdødes personlighet og interesser. I 2019 ble Ingeborg Sommer tildelt Olavsstipendet for å forske på hvilken måte dette utfordrer gravferdspraksisen i Den norske kirke. Prosjektet fikk tittelen: «I avdødes ånd. Om personlig tilrettelegging av gravferder i den norske kirke.» Forskningsspørsmålet Sommer tok utgangspunkt i var: «Hva er en kirkelig gravferd og på hvilken måte bør det gis rom for det personlige og individuelle tilpasninger?»
Utgangspunktet for Sommer var altså spørsmålet: Hva er en kirkelig gravferd? Noen ganger kan det å gå tilbake til utgangspunktet være den beste måten å møte fremtidens utfordringer på. I en artikkel som stod på trykk i Teologisk tidsskrift 1/2017 skriver Olav Tveito om utviklingen av lutherske gravferdsskikker. Han hevder at Luther ikke beskjeftiget seg noe særlig verken med gravferdsritualet eller tilhørende skikker. For selv om Luther deltok aktivt i utformingen av nye liturgiske ordninger for messe, dåp og vigsel, så utformet han ingen ny gravferdsliturgi. Han tok rett og slett utgangspunkt i en forenklet versjon av den katolske liturgien og fjernet ledd som ikke stemte overens med luthersk teologi.                                                                                                                                                             

Luther hadde ikke noe stort fokus på gravferdsritualene. I Kirkeordinansen av 1537 står det under overskriften Hvordan man skal føre lik til jorden: «Å begrave de døde er også regnet blant de miskunnelige gjerninger, som presten ikke skal ha motvilje mot å komme til, når han blir tilkalt. Når noen kristen nå er avdød i Herren og bæres til graven, da må man la det ringe. Og de som vil ha klokkeringing, skal betale til kirkens vedlikehold den penning som man pleide å gi før. Og ikke for de dødes skyld, men for å vekke opp de levende […]. Når man så er kommet til graven, setter man liket ned og kaster jord på. Imens kan skolebarna synge sammen med folket Vi tror alle på een Gud etc. og Nunc dimittis på dansk.»

For å vekke opp de levende
Den største reformatoriske endringen i gravferdsritualene var med andre ord ikke liturgien. Den største endringen var knyttet til fokus. Luther tok nemlig avstand fra de katolske dødsmessene. Det var ikke den avdøde som skulle være i fokus, men de gjenlevende. Her ligger kanskje en av de største utfordringene Den norske kirke står overfor i møte med dagens ønske om stadig mer personlige gravferder, for: Er det avdøde eller er det de gjenlevende som skal være i fokus i gravferden? Et annet interessant spørsmål er om Luthers svake betoning av gravferdsritualer har skapt en usikkerhet om hva en kirkelige gravferd skal være, og om en slik usikkerhet kan være med å gjøre oss mer famlende enn nødvendig i møte med nye utfordringer?

Ingeborg Sommer tok utgangspunkt i spørsmålet: Hva er en kirkelig gravferd? Underveis i forskningen var det likevel et annet spørsmål som trådte frem, forteller hun, nemlig spørsmålet om hvorvidt spenningen mellom kirkens budskap og avdødes ønsker egentlig er et kunstig skille. Det er en interessant observasjon, for selv om det i luthersk tradisjon ikke er avdøde som skal være i fokus i en gravferd, så kan det likevel være at det nettopp er i avdødes ønsker og fortellinger at vi også kan finne tilknytningspunkt for formidlingen av evangeliet?

Uavhengig av hvordan debatten om hva en kirkelig gravferd er utvikler seg, så er det særlig én ting Den norske kirke er avhengig av for å kunne møte fremtidens utfordringer på en god måte, nemlig gjensidig dialog og samarbeid. Det er få kirkelige handlinger hvor så mange ulike aktører er involvert. Det fordrer dialog og godt samarbeid, ikke minst mellom de pårørende, kirken og gravferdsbyråene.Derfor har vi ønsket å la flere stemmer lyde i dette temanummeret om gravferd. I artikkelen Fager kveldssol, første og siste vers peker Jens A. Bjelland og Øystein Dahle, på noen av de endringene som har funnet sted i måten vi organiserer gravferder på i Norge. Bjelland og Dahle er henholdsvis seniorrådgiver og avdelingsdirektør i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Jan Willy Løken, som er daglig leder i Jølstad begravelsesbyrå og styreleder i Virke Gravferd, skriver i artikkelen Begravelsesbyrået – håret i suppa eller en kjærkommen samarbeidspartner om utfordringer og muligheter knyttet til samarbeidet mellom pårørende, kirken og byråene. Domkantor i Bergen, Sigurd Melvær Øgaard, og hans kollega Guro Rotevatn Buder, understreker i artikkelen Musikk i gravferdsseremonier – endringer, utfordringer og muligheter viktigheten av informasjonsflyt, og de peker på kantors - noen ganger smale - handlingsrom i gravferdsplanleggingen. Til slutt i dette nummeret skriver biskop Jan Otto Myrseth i artikkelen 9 utfordringar for kyrkjas teneste ved gravferd om det han ser som hovedutfordringer når det gjelder kirkens gravferdspraksis i møte med en ny tid.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Fager kveldssol, første og site vers
  • Begravelsebyrået - håret i suppa eller en kjærkommen samarbeidspartner
  • Musikk i gravgerdsseremonier - endringer, utfordringer og muligheter
  • 9 utfordringar for kyrkjas teneste ved gravferd
  • Samling i bånn
  • Etterlyser kritisk selvrefleksjon på arbeidsgiversiden

Månedens salme

Søndagsteksten:

  • Påskenatt/ottesang
  • Påskedag
  • 2. påskedag
  • 2. søndag i påsketiden