Manuskriptenes materielle historie

Liv Ingeborg Lied er professor i religionsvitenskap og leder for MF CASR. Hun har nylig utgitt boka Invisible Manuscripts: Textual Scholarship and the Survival of 2 Baruch (Mohr Siebeck, 2021).

- Denne boken tar tak i en praksis som mange tekstforskere deler, nemlig at de fortolker historiske tekster uten samtidig å studere manuskriptene teksten er overlevert i. De håndterer med andre ord tekstene som immaterielle tekster, som litteratur. Teksten som er kopiert i et manuskript blir da et «vitne» til en gammel tekst, mens andre funksjoner manuskriptet hadde i de gruppene som skapte og brukte det blir oversett. I denne boka har jeg spurt meg selv: hva endrer seg hvis vi studerer historiske tekster som materielle tekster i stedet og antar at tekst og manuskript er nært knyttet til hverandre? Hva skjer hvis vi tar på alvor at manuskriptene er kulturelle artefakter som hadde betydning for eierne og som noen grupper fortsatt i dag ser på som en viktig del av sin kulturarv? 

Hva skjer hvis vi tar på alvor at manuskriptene er kulturelle artefakter som hadde betydning for eierne og som noen grupper fortsatt i dag ser på som en viktig del av sin kulturarv? 

Liv Ingeborg Lied

Som tittelen på boka viser til, konsentrer Lied seg om én enkelt tekst, 2 Baruk. Dette er en apokalyptisk tekst. Den tar for seg ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem og forteller om visjonene Baruk, kjent som skriveren til profeten Jeremia, mottar i etterkant av ødeleggelsen. Arbeidet med boka har vært omfattende i både tid og rom:

- Jeg har fulgt manuskripthistorien til denne teksten, fra de eldste greske fragmentene fra det fjerde århundre og fram til de yngste syriske manuskriptene fra fjortenhundretallet. Studiet har ført meg til biblioteker og samlinger i blant annet London, Milano, Paris og New York. Der har jeg studert manuskriptene og sett på hvilke funksjoner 2 Baruk har i dem – hvorfor valgte noen å kopiere denne teksten? Jeg har fulgt spor av skrivere og av aktive lesere som har etterlatt notater i margene, jeg har fulgt historien til manuskripter som har flyttet på seg fra ett kloster til et annet, og jeg har nærmet meg historiske brukskontekster som manuskriptene inngikk i, forteller hun.

Manuskriptenes historie avdekker en viktig tekst

- Hovedfunnet mitt er at vår forståelse av tekster som 2 Baruk endrer seg radikalt når vi studerer dem i manuskriptkonteksten. Her er ett eksempel: Forskerne har forstått 2 Baruk som en såkalt «pseudepigrapfisk tekst» fra det 1. eller 2. århundre, altså en tekst som verken ble del av den jødiske eller den kristne bibelen. Dette er en forståelse som baserer seg på den antatte opprinnelsen til teksten. Så viser det seg at alle de manuskriptene som har overlevert denne teksten er kristne, gammeltestamentlige manuskripter. 2 Baruk er del av det eldste syrisk-kristne manuskriptet som inneholder hele Det gamle testamente (7. århundre). Teksten er også del av leksjonariemanuskripter (13.-15. århundre) og i noen miljøer ble den lest i kirken som bibeltekst, blant annet på første påskedag. Det betyr at 2 Baruk ble lest på den viktigste søndagen i kirkeåret. Med andre ord, når vi følger manuskripthistorien til en tekst og ikke bare fokuserer på originalkonteksten, kan vi se at fortellingen om en tekst endrer seg.

Det betyr at 2 Baruk ble lest på den viktigste søndagen i kirkeåret. Med andre ord, når vi følger manuskripthistorien til en tekst og ikke bare fokuserer på originalkonteksten, kan vi se at fortellingen om en tekst endrer seg.

Liv Ingeborg Lied

Endrer vår forståelse av tekster

Lied trekker fram at å jobbe med manuskripter åpner opp for en rikere, og kanskje riktigere, forståelse av tekster:

- For forskerne er det viktig å studere manuskripter fordi de gir en helt annen tilgang til teksten. Noen ganger kan et studium av manuskripthistorien endre forståelsen vår av en tekst fullstendig. Selv om det er få forskere som jobber med 2 Baruk, er det mange som studerer andre historiske tekster fra antikken og middelalderen uten å ta manuskriptene på alvor som kulturelle artefakter. For dem kan tekststudier som setter manuskriptene i hovedsetet være en viktig metodisk korreksjon og et bidrag til teoretisk nytenkning.

- For verden utenfor den enge forskerkretsen er studier som fokuserer på manuskripter som kulturelle artefakter viktige fordi de setter søkelys på de grupperingene som skapte og brukte manuskriptene. Disse gruppene har så langt ofte vært oversett i tekstforskningen. Det betyr at vi har oversett hvordan de bevarte teksten for ettertiden ved å kopiere den, samt at vi har oversett det faktum at manuskriptene er del av deres materielle kulturarv.

Manuskripter minner om historisk tilhørighet

- Forskningen min taler til interessen for immateriell og materiell kulturarv i flere nasjonale og internasjonale fora, og særlig den kulturarven som historiske minoriteter hevder sin rett til. Manuskriptene jeg har jobbet med er først og fremst syriske manuskripter. Dette er manuskripter som ble laget av syrisk-talende kristne. Syriske kristne var og er en minoritet i Midtøsten. På grunn av krig og uro har de flere ganger blitt nødt til å forlate områder der de har bodd i hundrevis av år. I en slik situasjon, har manuskriptene blitt ekstra viktige som identitetsmarkører, siden de er flyttbare og fordi de minner om historisk tilhørighet.

- Funnene mine reflekterer også det kritiske, postkoloniale fokuset vi ser i flere samfunnsdebatter. Forskningen min minner om at vi må ta manuskriptene og grupperingene som produserte dem i betraktning når vi forsker på historiske tekster, understreker Lied.

Et fagfelt i vekst

- De siste årene har stadig flere forskere sett hvor viktig det er å ta manuskriptene på alvor når vi studerer tekster fra antikken og middelalderen. Flere Oslo-baserte forskere, blant dem Brent Nongbri, Hugo Lundhaug, Matthew P. Monger og meg selv, har vært med på å fremme dette synspunktet i fagfeltene våre. Nå kommer stadig flere etter. Vi ser at flere av de store konferansene på feltet tar opp problematikken og at flere nye publikasjoner tematiserer det, sier hun.