Trosopplæringsreformen har de siste 20 årene betydd mye for kirkens møte med barn og unge og for menighetslivet generelt. Mye har vært vellykket, men ikke alt. Oppslutningen har ikke alltid blitt som forventet, og forholdet til øvrig barne- og ungdomsarbeid har vært en kilde til spenning. Nylig har et utvalg nedsatt av Kirkerådet levert en rapport som skisserer en mulig vei videre på dette feltet. Rapporten vil danne grunnlag for refleksjon og debatt i tiden som kommer – og for videre veivalg på Kirkemøtet.

LK 02-2022
Skrevet av Harald Hegstad

I dette nummeret trykker vi en artikkel av lederen i utvalget, Gunhild Tomter Alstad, som presenterer noe av innholdet i utvalgets rapport. Jeg skylder for øvrig å gjøre oppmerksom på at jeg selv var medlem i utvalget. Denne lederartikkelen er derfor ikke noen kritisk vurdering, men noen perspektiver fra en som selv var med på arbeidet.

Et sentralt oppdrag

Arbeidet i utvalget har for meg vært en viktig påminnelse om hvor sentralt undervisning står i kirkens oppdrag. Da Jesus sendte sine disipler ut i verden, var det med en befaling om å døpe og lære. Både i Det nye testamentet og gjennom hele kirkens historie, har undervisning og opplæring i den kristne tro stått helt sentralt. Blant annet gjennom sine katekismer, bidro Luther til å fornye denne siden ved kirkens oppdrag.

Større helhetstenkning omkring kirkens undervisningsoppdrag kan ha flere positive konsekvenser

Inntil nylig var mye av ansvaret for kristendomsundervisning ivaretatt av den offentlige skolen. Bakgrunnen for trosopplæringsreformen var at dette ansvaret ikke lenger ble ivaretatt av skolen, og at kirken selv måtte overta. Dette var også bakgrunnen for tilføring av ressurser, som blant annet har ført til opprettelsen av mange nye stillinger innen feltet.

At trosopplæringsreformen skulle erstatte skolens kristendomsundervisning, førte samtidig til at den videreførte noe av skolens logikk, blant annet tanken om at det skulle gjennomføres et visst timetall. I varierende grad er trosopplæringen blitt et felt som har levd etter sin egen logikk, med sine egne penger, egne ansatte og egne planer. I denne sammenheng har det vært et paradoks at kateketer mange steder har havnet på siden av trosopplæringstiltakene. Disse har vært ledet av en nytilsatt trosopplæringsleder, mens kateketen kanskje primært har vært konfirmantlærer.

Større integrasjon og helhet

Et viktig anliggende for utvalget har vært at trosopplæringen i større grad må integreres i helheten av menighetens arbeid, både innholdsmessig, organisatorisk og økonomisk. Dette fordrer for det første at de aktiviteter som har kommet som et resultat av trosopplæringsreformen må sees i sammenheng med helheten i kirkens undervisningsoppdrag. For det andre krever det at undervisningsoppdraget blir forstått som en del av kirkens helhetlige oppdrag, en helhet der også andre aspekter inngår.

Blant annet som en konsekvens av ønsket om større integrasjon, har utvalget foreslått å droppe betegnelsen trosopplæring, og i stedet snakke om kirkelig undervisning og læring. Dermed unngår man den avgrensningsproblematikk som gjerne har fulgt skjelningen mellom kontinuerlige og tidsavgrensede tiltak, og der det kontinuerlige arbeidet ofte har havnet utenfor. En slik avgrensningsproblematikk har mange steder vært vanskelig å håndtere: Er det ene eller det andre tiltak trosopplæring eller ikke? I en situasjon der staten ikke lenger regulerer kirkens virksomhet på dette feltet, er man også fri til å navngi og organisere på en ny måte.

Forslaget om å avskaffe trosopplæringsbegrepet er det som foreløpig har fått mest oppmerksomhet. Å bytte navn på noe som nærmest er blitt en merkevare, fortjener naturligvis grundig diskusjon. Det man oppnår, må være mer enn det man mister.

Større helhetstenkning omkring kirkens undervisningsoppdrag kan ha flere positive konsekvenser. Det kan føre til en større anerkjennelse av ulike former for kontinuerlig barne- og ungdomsarbeid og til et nærmere samarbeid med de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene. Det kan føre til en forståelse av undervisningsoppdraget som ikke bare er begrenset til barn og unge, men som handler om livslang læring. Det kan føre til en fornyet bevissthet om at det kirkelige undervisningsoppdraget ikke bare gjelder døpte, men alle som er interessert i å lære om kristen tro. Det kan føre til en fornyelse av katekettjenesten, som ledere for helheten i menighetens undervisningstjeneste.

En del av kirkens totale oppdrag

Helhetstenkning innebærer ikke bare om å se helheten i undervisningsoppdraget, men også om å se det som en del av kirkens totale oppdrag. Dette oppdraget kan naturligvis inndeles på ulike måter, men det er interessant at kirkeordningen for Svenska kyrkan nevner det som ett av fire aspekter ved lokalmenighetenes oppdrag: «Församlingens grundläggande uppgift är att fira gudstjänst, bedriva undervisning samt utöva diakoni och mission.» Har vi virkelig en tilsvarende bevissthet i Den norske kirke om at undervisning ikke bare er ett av mange felter, men noe av det mest sentrale vi gjør?

Kirkens undervisning ivaretas på den ene siden gjennom dedikerte undervisningsaktiviteter. Men undervisning bør også inngå som et element i andre aktiviteter. For prester kan et godt eksempel være prekenen: En preken skal naturligvis ikke være noen undervisningstime, men bør likevel inneholde elementer av kunnskapsformidling. I vår tid kan en predikant ikke bare nøye seg med å aktualisere eller anvende kunnskap som man antar at tilhørerne har, man må også benytte anledningen til å formidle slik kunnskap.

Et annet eksempel er åpne kirker, der folk kan komme og se seg rundt eller tenne et lys. Selv om folk naturligvis må få legge det man vil i sitt besøk, kan man samtidig spørre om det som er tilgjengelig i rommet gir tilstrekkelig hjelp til å forstå hva kirkerommet egentlig er bygget for å uttrykke.

En slik integrasjon på tvers går naturligvis begge veier. Heller ikke dedikerte undervisningsaktiviteter kan være bare undervisningsaktiviteter. Ikke minst må det diakonale perspektivet gjennomsyre alt som skjer i kirken, selv om det ikke har over skriften diakoni. Utvalget har i denne sammen heng store forhåpninger til «helhetlig menighetsplan», som etter hvert skal bli et verktøy alle menigheter inviteres til å ta i bruk. Her kan alle sider ved menighetens virke sees i sammenheng, og det kan legges grunnlag for et godt tverrfaglig samarbeid mellom ulike profesjoner og arbeidslag i kirken.

Da utvalget som la grunnlaget for trosopplæringsreformen la fram sin innstilling i år 2000, var det med henvisning til slagordet: «Bare den kirke som overleverer, vil overleve.» Det er en formulering som er like sann i dag som den gang.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

En fremtidsrettet, helhetlig og ambisiøs satsing på kirkelig undervisning og læring
Dåpsteologi fra brukerperspektiv: Noen teologiske refleksjoner med utgangspunkt i drop in-dåp
Synoptikerne og Johannes: To disippelkretser, to slags disipler - Skal vi preke synoptisk eller johanneisk?
Kallet til å være tro - utfordringer etter Kirkemøtet 2021

Bokmelding

Månedens salme

Søndagsteksten

Samefolkets dag
Såmannssøndag
Kristi forklarelsesdag
Fastelavnssøndag
Askeonsdag

Aktuelt