arrangementsbilde fra Dissenterloven 175 år

Dissenterloven 175 år

LK 1/2021 Det var avskjedsgudstjeneste med kirkekaffe for en sokneprest som skulle over i pensjonistenes rekker. Kirken og menighetshuset var stappfullt, med folk fra ulike deler av lokalsamfunnet, også ordfører og varaordfører, representanter fra kulturliv og helsesektoren.

Skrevet av Hege Elisabeth Fagermoen

Der var også representanter fra andre trossamfunn, både noen muslimer og to lokale pastorer fra henholdsvis Misjonskirken og Pinsekirken som holdt taler. Det må selvfølgelig tas på kvoten for festtaler, men begge konkluderte med: for du har jo vært vår sokneprest også! De formidlet at de hadde opplevd soknepresten og Den norske kirke som en god samlende kraft, både mellom kirkesamfunnene, andre trossamfunn, og i lokalsamfunnet.

Disse tre lokale kirkelederne representerer nok godsiden av utviklingen som begynte med den første Dissenterloven i 1845. Da ble det lov å melde seg ut av statskirken og danne egne kristne trossamfunn. Etter et par revideringer fikk den i 1964 nedslag i Grunnlovens §2, hvor retten til fri religionsutøvelse ble knesatt.

Med «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» fra 1969 ble dissenterbegrepet avskaffet i norsk rett, og med den nye loven om tros- og livssynssamfunn har Den norske kirke ikke lenger sin egen lov, Kirkeloven, men ligger som et kapittel under den felles loven for tros- og livssynsfeltet.

Den norske kirke har fremdeles en særstilling. Selv om den formelt ble løst fra staten i 2017, binder forpliktelsen til å være folkekirke i Grunnlovens §16 både kirken og staten på hvert sitt vis. Samtidig skal alle tros- og livssynssamfunn understøttes på «lik linje». Hvordan kom vi dit? I denne utgaven får du tre foredrag som ble holdt på seminaret «Fra religionsmonopol til livssynsåpent samfunn. Dissenterloven 175 år» som ble arrangert av Norges kristne råd og MF KOM den 3. november 2020: https://vimeo.com/showcase/7756328

Dissenterlovens historie
Ingunn Folkestad Breistein, professor i kirkehistorie og rektor ved Ansgar Høyskole, viser i sin artikkel om dissenterlovgivningens historie hvordan diskusjonen om dissenternes plass, rettigheter og plikter når det gjaldt forholdet til kirken og til staten ble debattert både før og etter Grunnloven av 1814. Koblingen mellom borgernes rettigheter og plikter og religionstilhørighet ga dissentere en opplevelse av å være annenrangs borgere, og en del presters overformynderske holdning til de som ville melde seg ut av Statskirken ligger som et historisk sår det er viktig å kjenne til og ta på alvor. «Det var stigmatiserende å være dissenter, og de hadde ikke de samme rettigheter i det norske samfunnet som de som tilhørte statens religion», skriver hun. Dissenterloven og Dissentertinget har fra forrige århundreskifte vært premissleverandører for prinsippet om likebehandling, et grunnlovsfestet begrep som i vår tid må fylles med innhold.

Den kristelige stat
Per Kristian Aschim skriver om «Den herskende religion» og den «kristelige stat». Det var Dissenterloven som ga oss begrepet «Statskirken». Religionsfriheten som kom med denne loven var en begrenset religionsfrihet på flere måter, noe selve begrepet dissenter indikerer: «å gjøre bruk av religionsfriheten gjorde deg til en avviker, en dissenter i samfunnet ». Men også statskirken fikk stramme tøyler: «Ønske om en viss grad av kirkelig selvstendighet innenfor statskirken, ble ikke imøtekommet», skriver han. Han beskriver hvordan statsreligionen, og den statsprivilegerte religionen har vært begrunnet i nyere statstenkning og hatt som formål å bidra til statens og samfunnets enhet. Et kanskje overraskende poeng for mange er at nettopp Dissenterloven bidro til å legitimere denne forbindelsen mellom ett kirkesamfunn og staten. Med friheten til å tilhøre et annet trossamfunn kunne man opprettholde statsreligionens legitimitet på moderne premisser.

I 2017 gikk Den norske kirke definitivt over fra å være statsbærende til å være i alle fall delvis statsbåret, gjennom bestemmelser i grunnlov og lov, og gjennom finansiering. Staten holder seg ikke lenger med en religion, men med et verdigrunnlag. I et samfunn som i økende grad er sekularisert, men samtidig multikulturelt og multireligiøst, kan man spørre seg om Den norske kirkes særstilling er en anakronisme, og til hinder for religionsfriheten, eller om det kan finnes gode grunner for å beholde denne særstillingen også i vår tid, også for de øvrige trossamfunnene?

Livssynsåpent eller livssynstomt

Nåværende kirkerådsdirektør Ingrid vad Nilsen drøfter dette i sin artikkel. Vad Nilsen har fulgt prosessen med kirkeforlik og løsrivelse fra staten fra innsiden av regjeringsapparatet siden 2008, som ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet. Hun beskriver dilemmaene rundt religionsfrihet og finansiering, det krevende ordet«likebehandling», og dagens situasjon. Har lovene, reguleringene og ordningene som så langt er vedtatt ført til et livssynsåpent samfunn, slik Stålsettutvalget lanserte begrepet?

Der Dissenterloven bidro til en legitimering av Statskirken, kan pendelen nå kanskje stå i fare for å svinge mot en praktisering av kontroll og en forståelse av likebehandlingsprinsippet  som kan true med å innskrenke rommet for religionsutøvelse- og uttrykk for alle. Det vil kunne ramme trossamfunnenes mulighet til å bidra som en positiv kraft i samfunnet. Kan det være slik at aksepten for verdier og holdninger som går på tvers av majoritetens, sammen med et generelt lavt kunnskapsnivå om religion i allmennheten heller fører til et livssynstomt enn et åpent samfunn?

Storesøster?
Her kan Den Norske kirke med sin infrastruktur og sine ordninger, blant annet bispevisitaser og andre faste kontaktpunkter med ledere omiljøer i lokalsamfunnene, bidra til å skape det livssynsåpne rommet, og den nødvendige dialogen som kan gi både kunnskap og respekt for hverandres historie og egenart. Vad Nilsen beskriver det som «en storesøster som kan brøyte vei». Jeg opplevde at det var noe av dette de frikirkelige pastorene satte ord på i sine avskjedstaler til soknepresten, og som også viser seg i den interreligiøse dialogvirksomhet som Den norske kirke mange steder er en av pådriverne for.

Kunnskap, refleksjon og åpenhet for både sår og utviklingskraft som ligger i historien er nødvendig for å finne både rommet i dag og veien videre for oss som ulike trossamfunn i en kompleks tid. Det vil denne utgaven av Luthersk kirketidende bidra til.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Om dissenterlovgivningens historie
  • Den "herskende religion" og den "kristelige stat"
  • Demonteringen av statsreligion i Norge - kom vi dit vi ville?
  • Nåde for naturen

Månedens salme
Bokmelding

Søndagsteksten

  • 2. søndag i fastetiden
  • 3. søndag i fastetiden
  • 4. sundag i faste