likekjønnet ekteskap

Foto

Istock

Diskriminering og teologisk uenighet

LK 15-2020 I den senere tiden har vi på ny blitt gjort oppmerksomme på at teologisk uenighet kan oppleves vanskelig og ubehagelig for dem som er tema for uenigheten. Det gjelder ikke minst i to tema som har vært kontroversielle i Den norske kirke, nemlig kvinnelige prester og homofilt samliv/likekjønnet ekteskap. Spørsmålet er hvordan man gi rom for teologisk uenighet uten at det fører til uakseptabel diskriminering.

Skrevet av Harald Hegstad

Den gamle konflikten om kvinnelige prester fikk overraskende ny oppmerksomhet tidligere i høst. De som trodde at dette var en sak vi var ferdige med, oppdaget at det ikke uten videre var tilfellet. Nylig vedtok Bispemøtet en uttalelse der de slår fast at ingen kan reservere seg fra å samarbeide med en kvinnelig kollega. Det skjer på bakgrunn av sterke historier fra prester om diskriminerende oppførsel fra kolleger som er imot kvinnelige prester.
Sterke historier inneholder også den nylig offentliggjorte rapporten «Å være en sak. LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i Kirken». Gjennom fortellinger fra kvalitative intervjuer og gjennom tørre tall fra en survey-undersøkelse blant kirkelig ansatte får vi dokumentert at mange med LHBT-identitet har opplevd seg diskriminert.

Det er viktig at perspektivet ikke bare begrenses til det rettslige, men at det også settes inn i en teologisk og ekklesiologisk sammenheng.

Når mennesket blir «saken»
Selv om disse sakene er forskjellige, er det likevel mange likhetspunkter. I begge tilfeller dreier det seg om et spørsmål der en gruppe menneskers identitet og livsvalg representerer selve «saken» i en tilspisset teologisk debatt. At det er slik, er lett å glemme for de som selv ikke tilhører den gruppen som er til debatt. Derfor er det viktig å bli minnet om at slike spørsmål aldri må behandles som rent teologiske spørsmål uten berøring med menneskers liv. Enhver meningsytring i den teologiske og kirkelige debatt krever en varsomhet og en bevissthet om hvordan det høres av dem som ytringen potensielt rammer. Både historier fra kvinnelige prester og LHBTrapporten viser at kirkelige medarbeidere har blitt og fortsatt blir utsatt for uakseptabel atferd. Her har kirken som arbeidsgiver et ansvar for å sette foten ned og rydde opp.

Å rydde opp betyr likevel ikke å sette en stopper for teologisk uenighet og teologisk debatt. Den norske kirkes offisielle posisjon er i dag et utvetydig ja til at kvinner kan være prester på like linje med menn. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er mulig å hevde et teologisk begrunnet nei til kvinners prestetjeneste. Selv om Den norske kirke har akseptert kvinner som prester, er det langt fra tilfellet i det videreøkumeniske fellesskap. Derfor vil dette være et legitimt teologisk diskusjonstema ogsåframover, selv om spørsmålet for alle praktiske formål er avklart i Den norske kirke.

I spørsmålet om homofilt samliv og likekjønnet ekteskap har Den norske kirke landet på en løsning med to syn. Det innebærer to likestilte teologiske syn og to likestilte praksiser: Frihet til å hevde det ene synet eller det andre. Frihet til å vie likekjønnede eller til å la det være. Også kirkelige tilsettingsorganer har muligheten til å tillegge samlivsform vekt – eller til å la det være. En slik ordning betyr likevel ikke at debatten legges død. Det er fortsatt lov å argumentere for at ens eget syn er bedre begrunnet enn andre syn.

Rom for fortsatt uenighet må også bety at det er rom for å argumentere for at Den norske kirke bør endre syn og praksis, både i den ene eller den andre retning. Men det gir ingen rett til å ta saken i egne hender og opptre som om situasjonen var en annen. Det kan lett resultere i uakseptabel atferd mot andre kirkelige
medarbeidere.

Behov for et teologisk språk
Slik uakseptabel atferd har har med rette blitt omtalt som diskriminering. Dette begrepet setter kirkelig praksis inn i en juridisk og arbeidsrettslig ramme – noe som absolutt er på sin plass. Samtidig er det viktig at perspektivet ikke bare begrenses til det rettslige, men at det også settes inn i en teologisk og ekklesiologisk sammenheng. Hva betyr det i et kirkelig fellesskap å ha ulike oppfatninger i teologiske spørsmål som berører andres liv og tjeneste?
I et kirkelig fellesskap velger vi ikke selv hvem vi er i fellesskap med. I spørsmål der kirken har valgt å inkludere ulike oppfatninger og praksiser, er det derfor viktig å vise respekt for dem man er uenig med. Vi er ikke hverandres dommere, men må respektere de valg den enkelte har tatt i tråd med sin samvittighet – også der man selv ville ha gjort andre valg. Har man selv valgt å bli en del av et slikt fellesskap, er det også viktig å akseptere andre som er en del av det samme fellesskapet. Å markere uenighet ved for eksempel å holde seg borte når kolleger gjør tjeneste, er det etter mitt skjønn vanskelig å gi en legitim teologisk begrunnelse for.

Minst like viktig som å unngå denne type «markeringer», er det å adressere den type «mikro-aggresjon» der ingenting blir sagt direkte, men der man gjennom små signaler får andre til å føle seg utilpass og utenfor. Ikke minst LHBT-undersøkelsen kan fortelle om mange slike opplevelser. Her er det viktig med en bevisstgjøring om hvordan ord og handlinger kan virke på andre. Og det er viktig å bli bevisst på at man gjennom samarbeid og personlig aksept ikke dermed tar ansvar for andres valg eller andres synspunkter – så lenge de befinner seg innenfor de rammer som det kirkelige fellesskap har definert.
Så lenge det finnes teologisk uenighet som berører noens livsvalg, vil vi leve i en spenning vi ikke helt kommer ut av så lenge den teologiske uenigheten består. Utfordringen blir å leve med uenigheten på en måte der ingen føler seg ekskludert eller utestengt.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • "Men hva med misjonen, Nordhaug?"
  • "Men jeg vet ikke hva det er"
  • Kranse-opplesing
  • Det vi vet

Bokmelding

Søndagsteksten:

  • 3. søndag i åpenbaringstiden
  • 4. søndag i åpenbaringstiden
  • Såmannssøndag
  • Kyndelsemesse