Dåp

Dåpens når og hvor

(LK 11-2020) I mange år har det nærmest vært et dogme i Den norske kirke at dåp bør skje i høymessen. På bakgrunn av erfaringer fra den seneste tid er det grunn til å spørre om ikke dette er et prinsipp som bør mykes opp. Også erfaringer fra søsterkirker med en annen praksis enn oss, kan gi verdifulle impulser.

Skrevet av Harald Hegstad

Koronaepidemien har på mange måter vært en unntakstilstand både for samfunnet og for kirken. Likevel har vi i denne perioden gjort erfaringer som vil ha betydning også i tiden etter. Et åpenbart eksempel er den nyvunne kompetanse og erfaring med digital formidling. Da kirkerommene stengte, ble vi tvunget til å møte folk i det digitale rom – og opplevde faktisk at det gikk ganske bra. Den slags må vi åpenbart fortsette med også etter korona – om enn ikke på samme måte og i samme omfang. Også på andre områder kan korona komme til å sette spor. Oppmerksomheten om hygiene og smittevern er noe som ikke bør avsluttes med korona. Jeg undres for eksempel på om vi kommer til å ta opp igjen praksisen med håndhilsing som en del av nattverdens fredshilsen.

«I en tid der både dåpstallene og
oppslutningen om høymessen synker, må
vi ærlig spørre om det å holde dåp og
høymesse sammen som det normale, styrker
eller tvert om svekker begge deler.»

Erfaringer fra koronatiden
Som en konsekvens av at vi ikke har kunnet feire normale gudstjenester, har dåp under korona måttet skje i egne gudstjenester, med bare de nærmeste til stede. Selv om dette i utgangspunktet var en nødsforanstaltning, meldes det fra mange kanter om positive erfaringer med å gjennomføre dåp på en slik måte. Dåpskandidaten og dåpsfølget kommer mer i fokus, og opplegg og forkynnelse kan i større grad tilpasses disse. Blant de som kan melde om positive erfaringer, er prost Kåre Rune Hauge som i en artikkel i dette nummeret av LK argumenterer for at dette er en praksis som bør bli mer vanlig i fremtiden. Samtidig som han fortsatt vil invitere til dåp i menighetens hovedgudstjeneste, mener han at dåp utenfor hovedgudstjenesten bør bli en del av kirkens ordinære tilbud. De gode erfaringer med dåp til andre tidspunkt samsvarer for øvrig med gode evalueringer av forsøk med drop-indåp mange steder.
I min hjemmemenighet i Trondheim husker jeg fra 1970-tallet at dåpen ikke fant sted i høymessen, men i en separat dåpshandling etter høymessen. Samtidig kunne presten gjerne oppfordre folk til å bli igjen, slik at også noen fra den vanlige gudstjenestemenigheten var til stede under dåpen – for slik å markere sammenhengen mellom dåp og menigheten. Etter hvert førte et slikt anliggende til at dåp i høymessen ble det vanlige. Mens den tidligere gjerne lå i siste del av gudstjenesten, har den nå fått plass helt i starten av gudstjenesten.

Erfaringer fra søsterkirker
Mens dåp i høymessen har blitt det normale i Norge, har andre kirker hatt en annen praksis. I våre søsterkirker på Island og i Finland er dåp i høymessen en sjelden foreteelse. I en artikkel i dette nummeret skriver professor og tidligere biskop Björn Vikström at han i sine tretti år som prest bare har forrettet dåp i høymessen en eneste gang. Som han gjør rede for, foregår dåp i Finland enten i hjemmet eller i kirken. En praksis med hjemmedåp finner vi for øvrig i samiske miljøer i nord.
Det er utvilsomt gode argumenter for å beholde dåp i høymessen som det normale. Ikke minst i en folkekirke er det viktig å sikre at kirkelige handlinger ikke lever sitt eget liv uavhengig av kirkens liv for øvrig. Men slike argumenter er likevel ikke tvingende, og sammenhengen til menigheten kan også sikres på andre måter, som også Vikström peker på. Uten å ende opp i ren pragmatisme, må det også gå an å spørre om invitasjonen til dåp blir lettere å formidle dersom vi i større grad legger til rette for familiers egne ønsker om tid og sted.

Til gjensidig styrke eller svekkelse?
I en folkekirke er dåp ikke bare noe som skjer en gang i blant, men en regelmessig foreteelse. Mange menigheter har dåp nesten hver søndag, og kanskje mange dåp hver gang. Spørsmålet er hva dette i lengden gjør med menighetens gudstjenesteliv, både positivt og negativt. Mange prester har følt på at fordi de gjerne vil henvende seg til dåpsfølget, blir det kanskje mindre oppmerksomhet igjen til de mer regelmessige gudstjenestegjengere. Jeg har selv karakterisert dette dilemmaet som et uttrykk for «prestens to menigheter» som skal betjenes i den samme gudstjeneste. I en tid der ikke bare dåpstallene synker, men også  oppslutningen om høymessen, må vi ærlig spørre om det å insistere på å holde dåp og høymesse sammen som det normale, styrker eller tvert om svekker begge deler. Ville både dåp og høymesse kunne bli styrket av at de i større grad fant sted hver for seg?
I neste nummer trykker vi et bidrag fra et prosjekt i regi av TF som har undersøkt utviklingen i menigheter som har hatt vekst i gudstjenestebesøket. Et interessant  funn er at mye av økningen har sammenheng med utviklingen i antall dåp og i størrelsen på dåpsfølger. Dermed kan antall gudstjenestedeltakere i statistikken øke samtidig som antall regelmessige kirkegjengere kanskje har en tilbakegang.
De siste tiårenes insistering på at dåpen hører til i høymessen har utvilsomt hatt sine positive sider. Det har vært viktig for å uttrykke at dåp ikke bare er en personlig eller familiær begivenhet, men at man døpes inn i et fellesskap. Og det har vært viktig for å uttrykke at dette fellesskapet ikke bare er begrenset til  menighetens indre kjerne, men omfatter alle medlemmer av vår folkekirke.
Også på dette feltet kan imidlertid nye tider kreve nye former. Både erfaringene fra koronatiden og impulser fra søsterkirker bør derfor bety at dette er et spørsmål det bør reflekteres over i tiden som kommer. Som Kåre Rune Hauge uttrykker det: «Vi har vært gjennom en tid der vi er blitt utfordret til å tenke nytt om hvordan vi er kirke og hvordan vi når ut til flere mennesker med evangeliet fra og om Jesus Kristus som frelser og medvandrer i liv og død.» Det gjelder også i spørsmålet om dåpens når og hvor.

Øvrig innhold:

Artikler og innlegg:

  • Dåp under og etter korona
  • Dop i hem - erfarenheter från den evangelisk-lutherska kyrjan i Finland
  • Rytme - refleksjoner om en liturgisk, grønn praksis

Månedens salme

Søndagsteksten:

  • Bots- og bønnedag
  • Reformasjonsdagen
  • Allehelgensdag
  • 23. søndag i treenighetstiden
  • 24. søndag i treenighetstiden