"Alla vill til himmelen" eller mer himmel på jord?

"Alla vill til himmelen" eller mer himmel på jord?

(LK 4/20) I 2009 ga den svenske rapperen Timbuktu ut låten «Alla vill til himmelen». Det skulle ta mange år før ordet klimakrise ble et begrep for flere enn de ekstra interesserte. Det var også noen år før dåps- og medlemstallene for Den norske kirke for alvor begynte å bekymre oss.

Skrevet av HEGE E. FAGERMOEN

I denne utgaven av Luthersk Kirketidende presenterer vi tre bidrag. Leser vi dem sammen, kan vi ane en kobling mellom disse utfordringene. Kan det ligge noe håp på lur i det?

Alla vill til himmelen, men få vill ju dö
I januar sendte bispemøtet ut brevet «Dåpens gave», for å bli lest i landets kirker i forbindelse med gudstjenesten. Når våre biskoper velger å sende ut et slikt brev er det i seg selv et kraftfullt uttrykk for at noe står på spill. For når færre velger å bringe barna sine til dåp, utfordrer det oss på det oppdraget som Jesus Kristus selv har gitt oss gjennom dåps- og misjonsbefalingen; å gjøre alle folkeslag til disipler idet vi døper, lærer og holder alt det Jesus har befalt oss. For å blankpusse dette oppdraget trenger vi et felles fokus på dåpens betydning for enkeltmennesket og for kirkens fellesskap.Vi trenger også språk for hvordan de døpte som Kristi kropp i verden kan få og gi retning og håp i verden slik den arter seg i vår tid.

Noe av det som særmerker vår tid i vår del av verden, er mulighetene så mange har til den kortsiktige behovstilfredsstillelsen. Det er detteTimbuktu beskriver så presist. «Alla vill till himmelen, men få vill ju dö, man vill kamma inn vinningen, men sår inga frön. Man vill ha sin bit av kakan, man vill äta den med. För man vill ha vad man vill ha och man vill ha det nu». Med få ord får vi malt syndefallets realitet for øynene våre: troen på at himmelen er tilgjengelig for meg her og nå fordi jeg har muligheten. Skulle det være noe som skurrer, ligger bekreftelsen lett tilgjengelig i det at «alle andre også gjør det». Slik kan jeg lulle meg inn i troen på at det finnes et fellesskap der gleden ligger i å få tilfredsstilt mine egne umiddelbare behov, uten å måtte ta stilling til hvorvidt denne tilfredsstillelsen skaper utfordringer for demange andre.

Timbuktu synger:
«Om man ser en möjlighet att ta så kvittar det hur. Ingenting är heligt för nu roffar vi åt oss, kan man tjäna på ett tåg, ja då hoppar vi på. Jag menar, varför kompromissa, varför vika en tum? För någon annan gjorde det ska jag vara lika dum. Jag vill ha det bra som de rika har, om de är hänsynslösa är jag likadan».

Dåpen gir løfte om et annet fellesskap. Biskopene skriver: «Dåpen skjermer oss ikke fra ondskap, synd og destruktive krefter. Den gir oss et løfte og et håp om at livskreftene er sterkere, og at Gud tilgir oss og renser oss for all urett.» Vi lever i syndefallets realitet. Vi blir hele tiden utfordret på ur-spørsmålet «har Gud virkelig sagt?» Gjennom det spørsmålet ledes blikket vårt mot herlige og forlokkende fristelser som framstilles som noe jeg trenger, eller noe jeg fortjener, eller noe jeg blir glad av. Og det er lett å tenke med seg selv: det må da være bra? Men er det sant?

I dåpen og som døpte får vi hjelp til et annet blikk på tilværelsen. Et sant blikk, Guds avslørende blikk, i Jesus som kom som verdens lys. Det koster å leve i dette lyset, det vet vi fordi det kostet Jesus livet. I dåpsliturgien heter det å leve i forsakelse. Forsakelsen hjelper oss til å se hvordan våre valg får konsekvenser for andres liv, og hvordan vi med Kristus daglig kan dø og oppstå til det nye livet. Men det er smertefullt å dø. I dødens grep rår mørket og håpløsheten. Vi blir hjelpeløst overgitt til vår tilkortkommenhet og avmakt. I dødens rom er vi alene, like alene som når vi velger å følge begjæret etter den øyeblikkelige behovstilfredsstillelsen uten å tenke på konsekvensene. Det er et tankekors. Vi är på väg någonstans och jag vet inte vart. Hoppas vi kan komma på det medan planeten är kvar.

«Och man kan fråga vem man vill, även de vänliga. Men ingen här har råd att assistera främlingar. Så det hela resulterar i en nedåtspiral. Så vi kör det tills den ene är kvar.» Klimaspalten tar oss denne gangen med inn i dødens rom. For omtrent samtidig med at klimakrisen ble erkjent, kom også begreper for hvordan denne (tilsynelatende) ytre krisen treffer/ finner sin gjenklang i menneskets indre. Ord som «klimasorg» og «klimaangst» gir innhold til den eksistensielle krisen som mange opplever i møte med klimakrisen. Tilkortkommenheten og avmakten utløser angst og sorg.

Det utfordrer vår sjelesorgpraksis og teologi, skriver Leif Gunnar Engedal. For «Ennå lever etterdønningene etter fromhetstradisjoner som ser naturen som en tilfeldig kulisse i Guds historie med verden. Frelseshistoriens drama handler om «hiin enkelte», om sjelens frelse og det evige liv i himmelen. … Sjelesorgrommet må åpne seg mot et større fellesskap, et fellesskap på leting etter praksis, individuelle og kollektive handlinger.»

Mer himmel på jord
Fellesskapet i dåpen viser en vei bort fra tilkortkommenhet og avmakt. Dåpen skjer fordi Gud handler, skriver Kari Mangrud Alvsvåg. Slik blir dåpen et uttrykk for tilhørigheten til Gud, og til fellesskapet av alle døpte. Vi er ikke alene i dødens rom, vi er alltid omsluttet av guddommelig nærvær og fellesskap. Men dåpen viser oss mer enn det. Ved vannet knyttes vi til skaperverket som det stedet der Gud skaper og handler, og vi knyttes til skaperkreftene. Ved å overgi oss til disse kreftene, igjen og igjen, gir vi nåden og frelsen spillerom. Vi trenger ikke å være med på kjøret «till den ene är kvar». Vi kan vende oss til Gud, hverandre og skaperverket. Det er den som er i nød som trenger frelse. Slik blir både dåpen og klimakrisen håpstegn, og godt nytt for Guds handling med oss og gjennom oss.

------------

Øvrig innhold:

Artiler og innlegg:

  • Dåpen og vi
  • En fortvilet sjel
  • Teologer krever rask og omfattende klimainnsats
  • Oppstått fra de døde

Månedens salme

Søndagsteksten:

  • Påsketiden
  • 2. søndag i påsketiden
  • 3. søndag i påsketiden
  • 4. søndag i påsketiden
  • 5. søndag i påsketiden
  • 6. søndag i påsketiden